Kvalitetstur til Furusjøen Rundt

145 løpere klare til start på 18 km rett nedenfor Rondablikk.
(Arrangørfoto)

Helga var satt av til kvalitetstid på bortebane, for anledningen i lag med både Bjørg og Jan Erik. Utgangspunktet var fetter'ns kamp for å vinne trippelen i Furusjøen Rundt med mektige Rondane som bakgrunnskulisse. 18 km på Kvamsfjellet er for real bortbane å regne for en lokalpatriot som stort sett bare drar til hovedstaden hvis det er nødvendig å bevege sine ben utenfor Hedmark for å teste formen.

Jeg  var rask på pletten og tilbød mine høyst begrensede fartsholder-egenskaper da Store-/Stake-Bakken mente han trengte drahjelp for å dra i land klasseseieren etter 45 på ski, 70 på sykkel og altså 18 avsluttende km på beina i trippelen som nasjonalromantisk nok profileres som "Eventyret i Rondane".

Fellesturen fra Sjusjøen oppover Gudbrandsdalen ble krydret med den innfødte lillehammeringens private lokalhistorietime - og plutselig var vi ankommet Rondanes forgård. Det er ingen grunn til å vente med å avsløre hvordan selve oppdraget gikk, siden den hardeste opponenten aldri dukka opp. Å anse oppdraget som utført før start var selvsagt ikke aktuelt, og taktikken ble beholdt. Det burde holde med halvannen times arbeid på en lørdag  var vi enige om, og vi la avgårde side om side i en kontrollert åpning for å finne plassene vår i feltet.

Oversikt over arenaen som blir brukt sommer som vinter. til Furusjøen Rundt.
(Arrangørfoto)

To blide fyrer med utsikt over Furusjøen under oppvarminga.

Sist vi stilte på samme startstrek med løpesko på beina var i Birkebeinerløpet for nesten to måneder siden, og da var det bare sekunder mellom oss. Selv om vi har brukt tida ganske så forskjellig siden den gang, så ville det overraske i alle fall meg hvis de ville bli noen stor differanse denne gangen også. Motivasjonen til å avgjøre til egen fordel er det ingen grunn til å tvile på - uansett "ekstern" konkurranse. Det er nok gjensidig selv om det er mine ord: "Det spiller ingen rolle om det er 2000 eller 2 i feltet. Hovedoppgaven er den samme!"

I uønsket posisjon allerede i oppvarminga....

Allerede i den første slake bakken ante jeg tegninga. Jan Erik fikk noen meter som jeg ikke turde å utligne. Det gikk greit å ligge i "min fart", men så fort jeg prøvde å koble inn et høyere gir, ble løpesettet krampeaktig uten at det ga noe effekt, spesielt oppover. Jeg holdt cruise-controllen inne og greide å nyte det fantastiske flotte løypa som etter noen km på grus ned til Furusjøen slynget seg videre på østsiden vekselsvis på brede kloppinger, mjuk skitrasé-underlag og herlige furunålstier uten at det var nødvendig å bli møkkete på beina. "Her skulle det vært moro å løpe når en er i form", tenkte jeg i mitt stille sinn mens jeg hele tiden sjekket avstanden framover til en lang, krumrygget fyr med hvit overdel og rødt hodebånd. Den økte kanskje litt før vi var ute å grusen igjen i nordenden av sjøen, men ikke mer enn at jeg var på skuddhold....

Starten har gått med en (delvis skjult) blånisse til venstre i bildet. (Arrangørfoto)

"En indre og vekk med'n" var ikke tema denne gangen heller. (Foto: Per Fredriksen)

Noen løpeform er jeg dessverre ikke i ennå, og det begynner å haste. Litt skuffende måtte jeg lørdag innse at tre løpefri dager den siste uka ikke hadde gitt noen boost. Overskuddet og evnen til å holde trykket oppe er absolutt brukbart, men beina vil ikke. Jeg og fysioen jobber med saken, og ved hjelp av trykkbølger håper vi å få løst opp i spenningene og ømme sitteknuter. Hamstringene og den potensielt sterke setemuskulaturen bidrar ikke nok til framdriften i steget, og er rimelig sikkert grunnen til at jeg ikke får noe kraft i frasparket.

Eventyret i forgrunnen - Rondane i bakgrunnen...(Arrangørfoto)

Eventyrlig underlag og omgivelser... (Arrangørfoto)

På den oversiktlig grusveien på andre halvdel fikk jeg hjelp av et par løpere som kom opp bakfra, og jeg innbilte meg at den spredte gruppa foran var lettere å se. 3-4 km før mål visste jeg det ville ble tøffe tak med en sammenhengende motbakke og 100 høydemeter på 1,5 km. Det gikk ikke fort, men i motbakke blir avstanden framover redusert i antall meter. Jeg kom meg da opp på et vis med konstant åpen munn gispende etter luft like framoverlent som en skihopper da jeg endelig rundet kulen 2 km før mål. Neppe noen estetisk nytelse og garantert mye å trekke for på stilen!

Ned mot mål langet jeg ut det jeg var kar om, men skjønte at de ca. 100 meterne var for seint å ta inn. Bjørg var også på oppløpet på sin 8 km da jeg jeg bare hadde rundingen inne på stadion igjen, men slaget om Furusjøen var  tapt - men ikke uten kamp i alle fall.

Med åpen munn i den siste bakken ned til mål. (Foto: Per Fredriksen)

De to mellomtidene ute i løypa viste at jeg var 42 sekunder bak halvveis og 24 ved forvarselet 1 km før mål før avstanden økte igjen til 28 sekunder i mål. Den jækelen på ha spurtet med livet som innsats - og likevel hatt tid til å klappe Bjørg på rumpa! Jeg var enda nærmere i klassen hvor jeg var seks sekunder fra 3. plassen (av 10 i klasse M55-59 år) og ikke mer enn 2.36 bak Hans Ivar som vant klassen.

Jan Erik med et par Team Sport 1 kompiser foran pallen...

..og på toppen av pallen - til og med to ganger.. Dobbelt grattis!

Summa summarum en god treningsøkt hvor det ble jobbet med moralen i en terkselfart som forhåpentligvis skal holde over dobbelt så lenge om fire uke. Jeg er i nærheten av noe på en langtfra lett dag, men hele "pakketuren" til Furusjøen oppveier for det meste: Topp sosialt og treningsmessig utbytte med påfølgende påfyll næringsmessig og åndelig, avslappende logistikk med null stress, kondis-profilering av et arrangement med kvalitet i alle ledd,  fantastisk høstvær og natur som fikk en turist til å måpe. Det er nok bare å innrømme  for en lokalpatriotisk lokalredaktør at det arrangeres flotte - ja eventyrlig flotte løp andre steder i væla også.

De klart viktigste resultatene i Furusjøen Rundt 2017:
M55-59
Plass	Navn	Kl	Klubb	Tid	Diff
1	Hans Ivar Hattestad	M55	Vingrom	1:20:48	00:00.0
2	Åge Brekkum	M55	NOTEAM	1:22:09	01:21.0
3	Kjell Messenlien	M55	Njård	1:23:18	02:30.0
4	Rolf Bakken	M55	FIK Orion	1:23:24	02:36.0
5	Rob Faasen	M55	Voorne Atletiek	1:30:23	09:35.0
6	Tor Olav Runde	M55	Skakkebu turlag	1:40:30	19:42.3
7	Magne Staal	M55	Atomem BIL	1:42:10	21:22.1
8	Inge Nilssen	M55	Sk Rye	1:46:10	25:22.7
9	Redvald O Heggelien	M55	Ringebu Fåvang	1:47:26	26:38.3
10	Annstein Moen	M55	Eidsiva Bredbånd AS	2:07:24	46:36.9
M60-64
Plass	Navn	Kl	Klubb	Tid	Diff
1	Jan Erik Bakken	M60	Strandbygda IL/Team Sport	1:22:56	00:00.0
2	Sverre Samdal	M60	Oslofjord Triatlaon	1:43:36	20:40.3

SE OGSÅ STOR REPORTASJE PÅ KONDIS.NO:
Furusjøen Rundt levde opp til Kondis' kvalitetsstempel

Veldremil uten smil

På etterskudd ift. Bjørn på Sveum. (Foto: Terje Furuseth)

Tolv dager etter Kongsvinger Maraton fulgte jeg konkurranseplanen min og var sterk og klar i troen til runddansen på Sveums røde tartan i Brumunddal. 25 runder á 400 m - 10 000 meter  - 38 løpere  - "bare" kjentfolk - fartsholdere i fleng - medbrakt rundeteller - genialt løpsskjema - og perfekt løpsvær: Detta blir moro!

Fjorårets erfaring fra Sveum alá "opp som ei løve og ned som en skinnfell" var ikke glemt. Kort fortalt prøvde jeg på det umulige, nemlig sub-40 skjema dvs. 1.36 min/runde. Det holdt i fire under og jeg var helt oppe i 1.45 før jeg var ferdig med seigpininga som til tross for en krampeaktig spurt ga 43.03. Fjorårets rapport fra Veldremila: Runde på runde i Veldremila

Årets opplegg var like defensivt som det var "safe": Starte så rolig så jeg var helt sikker på å holde farten eller helst løpe lett progressivt selv om det kom til å bety at jeg ble bakerst i feltet fra start med 1.40-runder. To dager før Veldremila hadde jeg vekket beina etter maraton med 5 x 500 m og cruiset gjennom i 4-blank-fart. Bankers opplegg!

Blid før start sammen med Oddbjørg og Thomas. (Foto: Terje Furuseth)

Starten gikk med klart et større felt enn i fjor så her skulle det ikke være nødvendig med noe sololøp som sist, nei. Etter et par runders rolig sondering i feltet ble det Bjørn som holdt mitt skjema og jeg la meg pent og pyntelig bak og festa blikket i den røde singletten. Det varte ikke lenge selv om fartsholderen holdt et jevnt, fint sig. Èn meter ble fort til hundre og derfra inn ble det akkurat som i fjor - en ensom kamp mot meg selv. 5000 m ble passert på vel 21.40 og rundetidene slutta ikke å gå opp før jeg så 1.50-tallet - dvs. 4.30 min/km! Da ga jeg helt blaffen i sluttida siden jeg visste at det ville ble enda dårligere enn i fjor. Jeg kom ut av tellinga hvor mange ganger jeg var blitt runda av teten, men syntes jeg drev på en evighet etter at først Martin-Kjäll var utropt som vinner og Ida hadde satt ny løpsrekord for kvinner.

Beskjedent plassert på de første meterne. (Foto: Terje Furuseth)

Det eneste jeg hadde kontroll på var antall runder, dvs. pulsklokka hadde kontroll ved hjelp av autolap-funksjonen. Bjørn nådde meg igjen men en runde, og unge Wiktor som jeg hadde nådd igjen noen runder før mål, kom tilbake og slo meg på oppløpet. Jeg gadd ikke å spurte på sisterunden med stive bein, skvulping i magen (etter litt for sein og kraftig middag) og uforklarlig astmatisk pustebesvær i det ideelle løpsværet.  Kort sagt ikke noe som fungerte til tross for at jeg følte meg helt fin i oppvarminga sammen med de innfødte fønixerne langs Brumunda. Ikke en gang Arilds gode forsøk på oppbacking på oppløpet var morsomt. Bare å beklage til de mange som var godt førnøyd etter den sjeldne erfaringen som en 10 000 m på bane er. Ikke noe smil på årets Veldremil. I stedet så sve det på Sveum i år.

En mil - null smil! Sorry!

Umiddelbart var det bare en lettelse at arrangørene ikke hadde greid å ta tidene, men etter litt krisepsykiatri i ensomhet innså jeg at fiaskoen raskest måtte brukes til noe positivt. 44.18 på flatt og raskt underlag under tilnærmet ideelle forhold er bare flaut, men det var nok bare den dagen da det ikke var noe verken vilje, krefter eller pust å gå på. Jeg vet ikke hvorfor, men hovedårsaken er nok manglende overskudd etter mitt første ordentlig langløp på to år. 

PS! Det gikk forøvrig "en liten faen" i meg på langturen to dager etter Veldremila, og etter 23 km med pen og pyntelig progresjon økte jeg farten og holdt større fart i lett, variert terreng den neste halve mila enn på siste halvdel av Veldremila. Så da er er trua tilbake på at Bakkerolfen nok er best i de(t) lange løp! (Fritt etter et gammelt  Kondis-slagord!) Jeg har fortsatt klokketro på opplegget de siste fem ukene før Brüssel, og jeg både håper og tror at jeg får bedre betalt for treninga på Furusjøen rundt (18 km) den 2. september og ikke minst på Oslo (halv)Maraton to uker senere. Smilet skal være på plass igjen i alle fall!

Comeback med krampekos på Kongsvinger

Ola og en blid Bakkerolf knipset på den letteste km i hele
løpet - den 20. som gikk på 4.33 min. (Foto: Bjørn Hytjanstorp)

Comeback liksom! Det første maratonløpet mitt på akkurat to år og det første på fem år som jeg har trent strukturert mot ble unnagjort på Kongsvinger på lørdag. Det ble mye kos - og litt smerte, og begge deler var deilig å kjenne på faktisk!

Det ble varmt som så mage ganger før på Sæter gård. Prognosene sa 14-16 grader og litt regn utover dagen. Det ble lettskyet, en del sol og "vel varmt" (20 ++) for maratonsysler.  Det er imidlertid sånn det skal være når Hedmarks eneste maraton går av stabelen den første lørdagen i august.


Lørdagens to mil lange biltur ble tatt sammen med Margrethe og Ole Peter som begge nøyde seg med halve distansen pga. langt lengre oppgaver i UltraVasan om 14 dager. Det ble god tid til alle rutiner, og beina kjentes fine på den siste joggeturen morgen i forveien. Dette skulle være en kosetur. Ingen tider jeg måtte slå, bare fokus på oppgavene: Løpe rasjonelt og fornuftig og disponere kreftene for å få en god løpsopplevelse.

Snapchaten før start ga beskjed om at jeg mente alvor med å kose meg...

Med to år siden forrige gang beina har vært utsatt for noe liknende på trening eller konkurranser, var det jo spennende å kjenne på hvordan de ville reagere etter hvert. Oppgave nummer én var å løpe jevnt i 5 blank-fart så lenge som mulig og forhåpentligvis løpe to like runder.

Det var 42 i feltet som la avgårde i klokka 11, i tillegg til en liten gruppe som hadde tjuvstarta med en time slik jeg gjorde for tre år siden. Jeg telte 12 stykker foran meg da feltet hadde strekt seg ut etter et par km. Det er mange gjengangere på Kongsvinger og alltid flere jeg kalkulerer med å få se en del underveis - og sånn ble det også i år.

Tidligstarten på maraton med åtte løpere på veg ut i det grønne.

Ola som nå har bikka opp i 60-årsklassen "var der han skulle" og Kjell og Kim som stort sett har vært et nummer for stor for meg i det siste var der framme. Jeg lot sosiale behov fare og la meg litt bak. Også Christoffer som jeg hadde utvekslet litt med på forhånd var i sikte, men jeg løp fornuftig mitt eget løp og valgte å gå i de tre bratteste kneikene før skihytta. Likevel ble det akkurat 50 minutter på toppen etter at 150 høydemeter og 10 km var forsert.

Ned mot runding er det betydelig lettere, og selv om jeg holdt litt igjen for ikke å få for mye bank, gikk den neste mila på under 48 minutter og runding ble gjort på 1.41.30 - tre og et halvt minutt fortere enn beregnet.

Da km-tida gikk opp allerede ved det første skiltet på andre runde, skjønte jeg at kampen om den negative splitten allerede var avblåst. Jeg konsentrerte meg om løpe rasjonelt, tenke teknikk og gå raskt på nøyaktig de samme tre stedene som på første runde. Jeg måtte slippe Ola ut av syne før toppen, men Kjell og en yngre kar ble passert.

Da jeg skulle slippe på igjen utover etter å ha toppet løypa ved Tjernsli for andre gang, hogg det plutselig til, først i den ene og så i den andre leggen. Jeg skvatt til siden det kom "som lyn fra klar himmel", men også fordi det er så lenge siden at jeg helt har glemt hva det var. Jeg har en følelse av at leggene ikke har vært i bruk på fem år. Jeg satte umiddelbart "nyoppdagelsen" i forbindelse med teknikk-fokuset mitt. Ikke at jeg jublet høylytt for krampe-trekningene, men jeg tror faktisk at det er et tegn på at jeg er i nærheten av en mer rasjonell teknikk igjen. Det var imidlertid ikke verre enn at det gikk greit bare jeg sørget for å lande mer på hælene slik at jeg fikk strekt ut i hvert steg.

Turen ned til Sæter var langt fra den verste av de 30 gangene jeg har gjort runden (12 hel og 6 halvmaraton), men det var vanskelig nok å holde fem minutter på km selv på de letteste kilometerne. Jeg hadde jo allerede tapt fire minutter i forhold til første runde opp, så jeg skjønte at det ville bli godt over 3.30 åkke som.

Etter noen få hundre meter på asfalt på løypas laveste punkt, kom krampene igjen i begge legger samtidig. Så latterlig vondt at jeg begynte å glise til Bjørn som stod der og tok både bilder og film. Tror ikke klippet med startnummer 18 bør brukes i instruksjonsøyemed, Bjørn... Jeg slapp full stopp, men runden på det mjuke, litt lange graset oppe på stadion var absolutt å foretrekke framfor asfalten, gitt.

Jeg var et hav av tid bak Håkon Bull som vant klassen min på sub. 3.10
 så 2. plass var godt betalt. (Foto: Chritoffer Ladstein)

Ole Peter vant som vanlig klassen sin i år også.

3.32.44 og så godt som ti minutter opp på runde to var ikke godkjent disponering, men det var da åtte minutter bedre enn forrige gang i ultravasa-modus i 2015. Riktignok min tredje svakeste tid på de klassiske 42 195 meterne "overall", men når jeg ut fra et dusin erfaringer vet at jeg kan slå av minst ti minutter i ei flat løype er jeg nærheten av noe "habilt" som jeg kalte det i mitt forrige innlegg....

Resultater M 55-59 år:
Plass	#	Navn	Land	Klubb	Tid	Etter
1	42	Håkon Bull	NOR	Tjøme Løpeklubb	03:09:50	00:00
2	18	Rolf Bakken	NOR	FIK Orion	03:32:44	22:54
3	20	Svein-Rune Johannessen	NOR	Kondis	03:36:30	26:40
4	11	Knut Olav Andersen	NOR	TYRISTRAND	04:25:17	01:15:27
5	17	Per-Ola Saugnes	NOR	Fagerli B.I.L.	04:42:52	01:33:02
6	2	Kent Åke Eriksson	SWE	ARVIKA	05:23:24	02:13:34

REPORTASJE PÅ KONDIS.NO FRA KONGSVINGER MARATON