onsdag 21. februar 2024

Opp som en bjørn, ned som en skinnfell!

Starten for pulje 2 med en ivrig frontkjemper
nr 2 fra venstre. (Foto: Jonas Sjögren)
Det er sikkert ikke alle som er enig med meg i at det har vært en drømmevinter med stabile kuldegrader og masse snø. Forholdene for oss som liker å bruke ski til trening og konkurranser har imidlertid vært nær det optimale. Riktig nok litt trått føre stort sett hele januar, men da er jo fordelen at en får en opptur bare av at skiene begynner å gli bedre igjen i takt med gradestokken.  

Etter en skikkelig opptur i Trysil-Knut rennet i slutten av januar, har det blitt ytterligere to skimaraton med mer middelmådig resultat. Stenfjellrunden helga etter ble et skikkelig slitarenn, opplagt pga. hodeløs trening uka mellom de to langløpene. På de seks dagene i mellom de to rennene presterte jeg å kjøre fem dager på rad med innslag av rød sone. Etter en overfartsøkt hvor jeg så vidt greide å stokke beina etter tre bikkjer i 5 km ble jeg så støl i "bresemusklaturen" på forsiden av lårene at det gjorde vondt i fire dager. I tillegg inneholdt uka to Tour de ski-etapper på ski og både bakkeintervaller og langintervaller med Kondistrening to påfølgende dager. Da hjelp det ikke mye med en fridag på fredag...

Det hjelper ikke så mye med to gel på maraton
når tanken er tom før start....
Selv om jeg ikke hadde deltatt i Stenfjellrunden på 8 år, kjente jeg jo løypa godt og jeg syntes egentlig at den har vært hardere før. Jeg var "overseedet" og var blitt satt opp i første pulje og gikk derfor mitt eget løp bak alle andre. Det ble som planlagt rolig opp til Stenfjellet begge ganger, og etter en gel og drikke på andre drikkestasjon fikk jeg en opptur da jeg nådde igjen et par løpere. Det varte dessverre ikke lenge, og det var tydelig at det var lite energi på tanken. De beste i pulja som startet 10 minutter bak meg kom forbi i små puljer som det det aldri var mulig å koble seg på. Spesielt i det åpne lendet i retning Målia gikk det treigt med mye diagonal i motvinden på de flate myrene. Samtidig merket jeg at det  med min dagsform ikke var noen gunstig startposisjon. Jeg blir litt stresset av å vente på at neste pulje, bl.a. turkompis Rune kommer i større fart bakfra. 

Da jeg også overså sidesporet inn til den siste drikkestasjonen etter å ha klundra lenge med å få i meg den andre gelen, ble det ikke akkurat noe rakettspurt i de leie knekkerne i konkurranseløypene på Gåsbu. Ganske illustrende for prestasjonen jamført med helga før, kan det nevnes at Ingar som jeg helga før nådde igjen i Trysil-Knut, tok meg igjen med ti minutter denne gangen. 

RESULATER STENFJELRUNDEN

REPORTASJE OG BILDER PÅ KONDIS.NO

Bilde tatt før start på Gåsbu ble ganske passende: 
En lang skygge av meg selv!

Treninga de neste to ukene mellom Stenfjellrunden og Trysil Skimaraton ble klok av skade helt annerledes med mye rolig både på beina og på skia på fjellet. Sjusjøen Skimarathon stod jeg bevisst over for at det ikke skulle bikke over siden jeg hadde to maraton på to uker i forkant. Jeg skøyte-staka igjennom løypa dagen i forveien og konkluderte med at det var helt greit å prioritere presse-prestasjonene denne helga. Det var ikke mye futt i de skøytelårene på det trå føret, og jeg måtte hele tiden bytte på med staking. 

Til Trysil Skimaraton har jeg vanligvis fått prikket inn habil form mange av de 21 gangene jeg har stilt opp på Østby. Jeg følte meg piggere enn på lenge før start også i år - kanskje litt for pigg? Siden det pga. vind på toppen ble to runder i en litt flatere løype, ble det "same prochedure as last year", og jeg lot de ferdigsmurte skiene med V45 ligge igjen i skiboksen og la skøyteskiene klar til staking helt fremst i pulje 2. 

Ikke noe å si på forholdene og organiseringa på stadion. 

Jeg har staket et klubbrenn og et par korte Tour de ski-etapper, men stakeintervaller eller langturer med ren staking har jeg ikke begitt meg ut på denne litt trå vinteren. Med kronisk blåføre har det liksom vært det riktige å gå variert klassisk. Beste trening for motoren er det også. Dermed har det bare blitt noen få halvlange staketurer når jeg har følt at jeg trenger en restitusjonsøkt. En bevisst prioritering som kommer til å endre seg i takt med overgang til is- og problemføre utover senvinteren.

Etter å kommet litt bak i pulja mi i den første seige bakken på Østby, gikk det radig unna i lettpartiet. Jeg tror faktisk ikke det var mange, om noen, igjen foran fra pulje 2 ved runding på i nærheten av stadion. Ut på andre runden kom først en skikkelig lokal Bjønn før Ragnhild kom tilbake med sine karakteristiske Svärd-steps i langbakken etter at jeg hadde tatt henne inn inn med tre minutter på førsterunden. Da løpere både med og uten festesmurning gled i fra meg i det samme lettpartiet som jeg var på offensiven i på forrige runde, skjønte jeg sakte men sikkert at jeg nok hadde åpna for hardt muskulært for pipestælkene som manglet langturer.

Før Trysil Skimaraton så dagens lys i år 2000 arrangerte Østby IL Bjønndilten delvis i de samme løypene som jeg rakk å delta i en gang. Dilting kan man vel ikke kalle det når man ikke bruker beina, men uttrykket med bjønnen og skinnfellen dekker bra. 

Fasiten viser at det ble 7 minutter opp på runde 2 uten at det føltes som noen sprekk. Jeg tror likevel ikke det hadde gjort noen stor forskjell tidsmessig om jeg hadde valgt festesmøring. Jeg er ganske sikker på at jeg hadde stått distansen bedre og sånn sett fått en bedre løpsopplevelse, men trolig ville jeg ha brukt litt lenger tid på den første runde hvor jeg virkelig var på hugget i pigginga.

Jeg sier meg tross alt fornøyd etter å ha fått gjennomført en maraton også på blanke ski. Selv om det var verken spesielt god eller dårlig glid på TSM, tror jeg det kan være et reelt alternativ også i Birken hvis forholdene ligger til rette for det, dvs. med raskt føre. 

Trysil Skimaraton ble tross alt årets nest beste renn rent statistisk med 6. plass i klassen og godt innafor beste halvpart totalt sett med 142. plass av de 353 fullførende. Enda viktigere for statistikken: Jeg topper adelskalenderen, nå bare sammen med Ove, med 22 av 24 deltakelser i det som etter min mening er det mest profesjonelle turrennet i sin størrelse øst for Mjøsa. Oddsen for at jeg stiller opp i 25-årsjubileum for TSM neste år er dermed rimelig lav.... 

Årets TSM-minner


Ove som jeg deler toppen av adelskalenderen med i TSM.
(Foto: Uno Nesbakken)

RESULTATER TRYSIL SKIMARATON

REPORTASJE OG BILDER PÅ KONDIS.NO



tirsdag 30. januar 2024

På opptur sammen med Trysil-Knut rennet

Trysil-Knut rennet på lørdag var ikke mindre enn mitt 6. skirenn for sesongen, to korte klubbrenn inkludert. Som kjent hjelper det å trene - og konkurranse er den beste treninga. Jeg begynner å kjenne igjen litt gamle takter nå. Når det skjer i de lyse omgivelsene jeg hadde sammen med 270 ved Osensjøen på lørdag, så føles det kanskje enda bedre enn det objektivt er.

Som på Budor for tre uker siden stilte jeg med ferdigsmurte ski og lave skuldre på det reale blåføret. Eneste forskjellen var at jeg hadde gardert med et lag V45 mellom de tre med V40 siden det var meldt temperatur opp mot noen få minusgrader midt på dagen. Det var litt kaldt på myrene - og fingrene - før Tørberget, men det var før dieselmotoren var ordentlig varm. Stemningen steg i takt med temperaturen og løpsutviklingen, og resten av de nøyaktig 40 kilometerne ble en sann (n)ytelse.

Det er ikke til å stikke under en stol at arrangørene i Søre Osen har slitt litt med utfordrende forhold og ymse kvalitet på løypene siden jeg startet å gå rennet for snart 30 år siden (Fælt som tida flyr!) Trysil-Knut rennet var faktisk det andre ordentlige turrennet jeg gikk i februar 1995 etter at jeg startet med systematisk kondisjonstrening 1. juli 1994. 14 dager tidligere hadde jeg debutert med høye skuldre i J/H-rennet. Med noe avlysninger og andre prioriteringer var dette mitt 21. renn fra sørenden av Osensjøen.

Tilbake til årets utgave: Med 25 cm nysnø på fredag var jeg av gammel vane forberedt på litt løse forhold, men det var helt ubegrunnet. Den nye snøen som kom var såpass mild og var tråkket ned og som hadde frosset bra i 10-15 minus på natta. Det er tydelige at sør-osingene har fått oppgradert redskapen sin.... 

Starten for de 110 i første pulje. (Foto: Monika Søberg/Lokalavisa)

Jeg hadde seedet meg inn i den andre av tre puljer og startet tre minutter etter de travleste som staket seg over isen og opp i lia. Startflata var nok en forbedring siden den var lagt parallelt med fylkesvegen og lettere tilgjengelig enn tidligere. Fra framskutt posisjon i pulje 2 skled jeg litt bakover, men holdt tritt med Trond Martin som staket seg opp på det trå føret. Før den første drikkestasjonen var det lagt inn en 3 km sløyfe slik at Trysil-Knut for første gang holdt kravet til seedingsrenn på 40 km. Tidligere var det 28 før det ble 33 så 37 km. Det aller første året det var seedingsrenn i 2007 ble det gått to runder og var på hele 48 km det ene året. Jeg leverte for øvrig min beste prestasjon den gang med en 2. plass totalt. (Best i det lange løp den gangen også?)

Jeg hadde litt bange anelser helt fram til Tørberget hvor jeg ble innhentet av flere som staket rett fra meg på "sandpapiret". Det var like trått som det var flott, men jeg var likevel sjeleglad for at jeg kunne variere teknikken hele tiden. 

Jeg hadde for første gang gjort som proffene og festet fire gelér på startnummeret, og jeg fulgte planen min med å ta en rett før hver drikkestasjon så jeg av prinsipp fikk kastet fra meg tuben sammen med drikkekruset. Det er mulig det er like mye mentalt, men jeg fikk i alle fall en skikkelig opptur for hver dose, spesielt etter den andre ved passering Ensrudvegen. I den lange, slake stigningen rett etterpå, oppildnet av først å ha innhentet Ragnhild og så Ingar, begynte jeg virkelig å få trua. 

Lørdag følte jeg midt i smørøyet, og bildet er tatt
midt i Trysil-Knut løypa midt på dagen. (Foto: Gine Skei)

Eter at jeg fikk kjørt Move-bindingen bakover og "suste" forbi en stor kar ned til Munksjøen og innhentet Roger'n i den neste nedkjøringa, ble det kastet skikkelig med bensin på bålet. Etter å ha "løpt" i fra en ung staker som bannet noe fryktelig i de leie knekkerne  etter Vestbyvegen (har vært rimelig gåen der sjæl) koste jeg meg skikkelig. Å ha såpass motor at jeg bare kan "løpe" fra medløperne er drømmescenarioet og styrken min fra "gamle dager". Lørdag var jeg der igjen - i alle fall i mitt eget hue. Bare å glede seg i stedet for å grue seg til Stenfjellet og Ryskdalen i de neste rennene.... 

I ettertid  viser resultatlista at jeg gikk meg opp ni plasser på totallista i dette småkuperte midtpartiet. Fingrene hadde tint opp, sola skinte og skiene gled bedre enn hos de rundt meg. Jeg angret litt på at jeg ikke justerte bindingene før start, men der var jo vanskelig å forutse at festet skulle være så perfekt hele veien.

Den siste gelen og drikkestasjonen ble droppet, og med bedre glid var det bra trøkk i den lette stakinga den siste mila. Det var ingen flere i sikte, men et par løpere jeg ante bak meg hadde tydeligvis problemer med å henge på. Den herlige avslutningen oppleves ekstra moro når det butter litt fra start. For første gang i vinter kunne jeg avslutte med konkurransepuls i stedet for langturpuls. Det er som jeg alltid har sagt: Det viktigste er ikke å vinne - men å få opp pulsen! Underforstått det samme som jeg innledet med: Konkurranse er den beste treninga!

Samværet i samfunnshuset, kaffen til matpakka, fornøyde arrangører, solskinnsbilder av mange løpere,  premie og greier. Skirenn er stas! Når 4. premie er startkontingent til neste års renn så vet jeg hva jeg skal gjøre den siste lørdagen i januar også 2025. 

Også arrangøren i Søre Osen IL fikk en velfortjent opptur i helga. Etter covid-avbrudd i 2021, ugunstig flytting ut av bygda i 2022 og klønete flytting til en senere helg med påfølgende avlysning pga. manglende påmeldinger i 2023, gikk alt på like rette skinner som løypene ved "wonderschöne" Osensjøn lørdag. Økning fra 179 til 271 fullførende lar seg også høre. Og aller mest oppsiktsvekkende og trolig den beste reklamen: Alle som startet fullførte. Det må sies å være 100% uttelling, Søre Osen IL! Hvis jeg skal få lov å pirke på én ting, så er det safta som var iskald og vanskelig å få i seg. 

Sesongbeste med 4. plass.

Alle resultater

Reportasjer på kondis.no med mange bilder: 
Lene Ådlandsvik og Henrik Olimb best i Trysil-Knut rennet  

Bilder fra Trysil-Knut rennet



tirsdag 9. januar 2024

Ikke helt knirkefritt i Budorrennet

Bilde fra løypa to dager før årets Budorrenn.
(Foto: Martin Skramstad)
Første helga i januar er det Budorrennet som gjelder, så også i år. Det ble kaldt, flott og trått og i dobbelt forstand ikke helt knirkefritt for egen del.

Jeg har passert ti deltakelser i dette rennet som i følge arrangørene gikk for 14. gang. Etter min telling var det 16. gangen, men da har jeg regnet fra 2008 da det ble kalt Budortrippelen og var på 44 km. Deretter ble det 46 km, og siden 2020 har det vært ganske eksakt maratondistanse på 42 km. 

Jeg gjorde unna årets løype på akkurat to og en halv time da jeg staket i 2020, men i fjor ble det en halv time mer i løse og krevende forhold. I år regnet jeg med et sted mellom de to tidene da det det lå an til faste og fine forhold. Det ble trikkeskinner for alle på Hedmarksvidda lørdag, men selv om arrangementet gikk knirkefritt for seg etter mine vurderinger, knirket det bra i stavtakene og gjorde turen min lett lenger en antatt. 

Fasiten ble noen få sekunder over tre timer også i år. Selv om jeg var ti minutter lenger bak vinneren i år, tilskriver jeg med god samvittighet det til høyere nivå i toppen i år. Jeg hadde samme avstand til fjorårets vinner, selv om forholdene var ganske så forskjellig.  Dermed har jeg to renn på rad hvor jeg har kopiert fjorårets tid da grunnlaget egentlig var dårligere. 

Det var -16 på stadion da Rune og jeg parkerte en time før start, og det var klart at det ville bli litt forskjellig temperatur og glid i løypa som har 275 meters høydeforskjell. Det var uansett ikke noe tema å gå på blanke ski for meg, mens det for Rune og alle spesialister er "stakelell" som gjelder uansett føre og trasé. Jeg er nok både "godværssyklist" og "godværsstaker" og blir nok ikke å se med blanke ski i år før det blir "skaraføre".

Høydeprofil i Budorrennet

Det er selvsagt kurant å smøre feste for 10 til 15 kuldegrader, og jeg la bare et tynt lag V40 utomhus og plasserte skiene i en vel offensiv startposisjon sammen med reisemakkeren. Oppvarminga ble gjort på beina i ti minutter, og det kjentes slett ikke spesielt kaldt. Den eneste ekstra påkledningen da jeg stod klar med 340 andre i skyggen på Gryllingsætra, var tynne skoovertrekk og ekstra innervanter i skihanskene. Eller var det vanlig race-outfit med ull-super under konkurransedressen. Fingrene ble likevel litt kalde på de laveste områdene i løypa, men ellers gikk den delen knirkefritt. 

Rune og jeg i gang  med skimaratonsesongen.
(Foto: Desiree Kristiansen)

Næringsplanen var å ta en en gel rett før hver av de tre matstasjonene, men på den første fikk jeg ikke fiklet den opp av det litt for stramme magebeltet. På de to neste stasjonene ba jeg derfor om hjelp og fikk de i meg sammen med drikke og leverte selvsagt søppelet på anvist plass. 

Før det hadde jeg rukket nok en gang å bli skikkelig forbanna på geltuben som festet seg under venstre skia nederst i den første lange nedoverkjøringen. Jeg greier ikke å skjønne at det er der renn blir avgjort. Det tar kanskje fem sekunder ekstra på drikkestasjonen, eller å putte "limtuben" tilbake dit det kom fra. I motsetning til fjorårets to tryningser i tåka i det samme partiet, hentet jeg inn en del løpere som jeg  måtte se forsvinne igjen i retning veien opp mot Gitvola. Jegv slapp å gå på tryne i år, men jeg måtte i likhet med andre stoppe helt opp og skrape den av.

Jeg startet litt langt fram i feltet, men etter den første mila slakt oppover hadde jeg funnet min plass blant både stakende og gående. Den plassen holdt jeg til mål med unntak av et par som staket meg inn på de siste kilometerne. 

Siden dette var første rennet i den nye Skiplukker`n langdistansecup Innlandet, var det også lagt inn et utforsegment som alle som er på Strava blir registrert på. Jeg fant noe gammelt Rode GL1 kaldpulver  i kjelleren, og utforsegmentet bekrefter at det funka bra med litt ekstra flid i poleringa. Jeg hadde vel så god glid som mange på mitt nivå som staket. Det er som tidligere erfart ikke utfor man taper terreng med feste i forhold til blanke ski. Det er vanskeligere å holde følge slakt oppover også på trått føre fordi da tråkker man jo festesmøring ned i den trå snøen.  

Total sett følte jeg, som i Romjulsrennet, at jeg jeg disponerte bra og holdt koken helt inn. Pulskurven tyder imidlertid på at jeg har mye å gå. Selv om pulsen selvsagt vil bli lavere i lettpartiene mot slutten av løypa, er det ikke bra nok å avslutte med en hel time i sone 2 og lav sone 3 i snitt ! (HF133 = 83% av max-HF) Kanskje blir pulsen noe påvirket av temperaturen, for jeg jobbet da vitterlig jevnt og trutt i tre timer?

Pulskurven hellet feil vei!

Ikke så uvanlig med litt knirking i maskineriet kanskje? Jeg kom jo en måned senere i gang med denne skisesongen. Jeg gir meg selv en god treningsmåned til og tror nok jeg skal heve meg til Trysil-Knut-rennet og Stenfjellrunden som er neste renn om tre og fire uker. Sistnevnte er for øvrig det andre rennet i langdistansecupen som blir avsluttet med Trysil Skimaraton to uker deretter. Der pleier jeg å komme i siget! 

I mens skal motoren trimmes med et par klubbrenn og masse god trening resten av januar. Jeg gleder meg i alle fall til fortsettelsen og de fine skiturene som ligger foran meg de tre neste månedene.


Reportasjen min på kondis.no: Winter wonderland i Budorrennet 


fredag 5. januar 2024

Et helsebringende 2023

Noen av min største opplevelser i 2023.
Nytt år med nye muligheter, men først noen tanker og tall om det gamle. Aller først må jeg skynde meg å poengtere at 2023 har vært et godt år på det området som denne bloggen handler om - nemlig min egen trening og helse. Kort fortalt har jeg egentlig reversert ordtaket "etter den søte kløe kommer den sure svie"! 

Definert god helse

Siden jeg helsemessig tok "svien" hele andre halvår av 2022, ble det "den søte kløe" hele 2023. Jeg har kommet meg tilbake på et habilt nivå prestasjonsmessig, men mye viktigere at hele året har vært totalt fritt for sjukdom, skader, vondter eller andre fysisk skavanker. I det store bildet tar jeg ikke med forkjølelsen helt i starten og på tampen av 2023. Den hindret meg heller ikke å trene en eneste dag, så da skal man så visst ikke klage. 

Nå er jo ikke helse bare fravær av sykdom og lidelser, men i følge verdens helseorganisasjon WHO "en tilstand av fullstendig fysisk, psykisk og sosialt velvære". Uten å bli for høy på meg selv, så vil jeg definere min helse i det året vi har lagt bak oss som god. Det fine med å få seg en trøkk og reise seg igjen, er at man setter mer pris enn tidligere på hverdagens selvfølgeligheter.

Overdokumentert hyperaktivitet

Når det gjelder treningskvantiteten så summerer jo Strava opp året lenge før du har tenkt på å avslutte det. Selv om jeg heller ikke greide å unngå å dele de imponerende tallene som bevis på nok et hyperaktivt år, så må jeg her skynde meg å modere det litt så ingen sitter med inntrykk av at jeg i mengde trener som en toppidrettsutøver. 

Statistikk må alltid leses kritisk!

Siden jeg deltar i diverse km-sankinger, logger jeg all bevegelse utover en halv time. Som pensjonist er hverdagen mye enklere, og jeg har fått med mye hverdagsaktivitet som naturlig nok ikke kunne registres i en hektisk jobbhverdag. Dermed blir det enda mer enn tidligere logget som ikke kan kalles trening. Garmin Connect holder imidlertid greie på det for meg - hvis jeg bare husker å klassifisere aktiviteten som trening, konkurranse, transport eller rekreasjon. For 2023 så kan jeg derfor trekke fra ca. 200 timer og 1200 km som er logget men som ikke har trening som hensikt. Det kan typisk være transportsykling, lufteturer med hundene jeg ofte passer og lengre fotturer som stolpejakt med Bjørg. 

Litt interessant er det å se at jeg har registret 27 reale konkurranser, og brukt 48 timer på de 677 kilometerne som er tilbakelagt med startnummer på brystkassa. Og da er ikke 16 korte virtuelle konkurranser (og 80 km og 5 timer) telt med, siden det er hardøkter som er for trening å regne uten fokus på resultat. 

Den beste treninga

Forrige skisesong var som vanlig innholdsrik med tre skimaraton i tillegg til Birkebeinerrennet, Öppet Spår (Vasaloppet i fristil) og Troll Ski Marathon. Løpesongen var lagt opp mot en maraton helt på tampen, men jeg fikk med meg både fem halvamaraton og fem milløp på veien. Det er jo ikke blitt spart noe på kruttet i noen av konkurransene som i snitt har vært gjennomført annen hver helg, så jeg er aller mest fornøyd med at jeg har tålt mye trening og samtidig konkurrert så flittig. Konkurranser er aller mest gøy - og samtidig den beste treninga. Når jeg gjennom et helt år ikke har hatt verken ømme knær eller  hamstrings, kan jeg bare juble selv om jeg selvsagt skulle ønske at min skadefrie trening med kontinuitet ville gitt bedre resultater. Kanskje kommer de neste sesong? 

Konkurranser 2023: 

Dato        Akt           Arr.                                 Dist
07.01 Ski-kl Budorrennet                 42,0
28.01 Ski-kl Furnesåsen Rundt         19,5
11.02 Ski-fri Sjusjøen Skimarathon 43,2
18.02 Ski-kl Trysil Skimaraton         42,0
27.02 Ski-fri Öppet Spår                 90,0
12.03 Ski-fri Kittillirennet                 18,0
14.03 Løp         Hamarkarusellen          5,0
18.03 Ski-kl Birkebeinerrennet         54,0
02.04 Ski-kl Munksjørennet         10,0
08.04 Ski-fri Monsterbakken Opp   0,9
15.04 Ski-fri Troll Ski Marathon         95,0
01.05 Løp         Grue Halvmaraton         21,1
10.05 Løp         BDO-Mila Hamar         10,0
14.05 Løp         Grunnlovsmila                10,0
10.06 Løp         Birkebeinerløpet         20,0
20.06 Løp         Hamarkarusellen         10,0
29.06 Løp         Stavåsen Kvartmaraton 10,5
08.07 Løp         Risberget Rundt         10,0
05.08 Løp         Kongsvinger Maraton 21,1
03.09 Løp         Drammen Halvmaraton 21,1
16.09 Løp         Ti for Grete                 10,0
07.10 Løp         Skeikampen Opp          2,9
29.10 Løp         Norgetesten                 21,1
03.12 Løp         Valencia Marathon         42,2
19.12 Løp         Hamarkarusellen           5,0
23.12 Ski-kl Julestaken                 17,5
30.12 Ski-kl Romjulsrennet         24,0

10 km i Oslo Maraton var mitt beste løp i 2023 i følge WAVA-tabellen. 

Sesongdebuten unnagjort

På årets nest siste dag var jeg igjen på startstreken sammen med 300 i Romjulsrennet "hjemme" på Sjusjøen. Det rare var at jeg faktisk følte at det var lenge siden sist, selv om det bare var fire uker siden jeg avsluttet en annen sesong i Valencia. Resultatmessig ble Romjulsrennet helt likt med fjorårets utgave, men med feste i stedet for blanke ski denne gangen. Selv om jeg hadde mange av de gode sparringpartnerne mine rett foran meg på resultatlista, var ikke avstanden opp til de beste i klassen avskrekkende. Men kurant blåføre og toppers forhold synes jeg at teknikken satt bra i første forsøk, og disponeringa av halvannen times innsats var innafor. 

Mot mål i sesongens første turrenn på Sjusjøen. (Foto: Kjell Aril Andersen)

Nå er det skirenn som gjelder, og jeg skal nok greie å konkurrere meg i form i vinter også. Jeg får sjelden til å trene systematiske hardøkter på ski, så da må jeg rett og slett ta på startnummer for å lure seg selv til å yte og ikke bare nyte landskapet. Resten av skitreninga blir gjerne halvhardt, halvlangt og halvhjerta. 

Vinterens forsøksprosjekt er derfor å kjøre to terskeløkter på beina gjennom hele vinteren hvorav en i 10% motbakke på mølle for å orke å gå bakkene i diagonal. Jeg kommer kun til å kjøre rene skøyte- og stakeøkter som variasjon og restitusjonstrening. I tillegg skal jeg trene styrke to ganger i uka. Jeg tror at styrken i beina, i tillegg til o2-kapasiteten, er de to hovedgrunnene til at jeg både løper og går dårlig på ski i motbakker. Det skal jeg i alle fall prøve å gjøre noe med nå. 

Vinterens terminliste

Dato Renn         Distanse  Kommune
30.des. Romjulsrennet        24 km Sjusjøen
06.jan. Budorrennet         42 km Løten
27.jan. Trysil-Knut rennet 40 km Trysil
03.feb. Stenfjellrunden 42 km Hamar
11.feb. Ørtjernrunden         15 km Elverum
17.feb. Trysil Skimaraton 42 km Trysil
16.mar. Birkebeinerrennet 54 km Åmot

tirsdag 12. desember 2023

Reise- og race-report fra Valencia Marathon

Da er årets høydepunkt i løpeskoene gjennomført, sent - men godt! Det hører med å summere opp erfaringer, mest for egen del, så ikke alt det positive blir glemt og potensialet kan tas ut enda mer bedre ved neste anledning.

La meg ta konklusjonen med en gang: Valencia Marathon 2023 er noe av det mest minneverdige jeg har vært med på, og turen og løpet scorer høyt på de aller fleste områder.

Nå er ikke terningkast eller rankinger noe stort poeng, men det er tilfredsstillende å føle underveis og i ettertid at jeg ikke kunne gjort så veldig mye annerledes. Jeg fikk langt på vei ut det jeg pr. dato er god for over 42195 meter samtidig som jeg fikk med meg så mye annet som jeg vil leve lenge på. 

Opplegget var spikra i god tid med bestilling av hele pakka med reise, hotell og startlisens ved påsketider. Jeg hadde jo en kombinert agenda med at årets store konkurransemål skulle innfris samtidig som Kondis' lesere skulle få sitt. Oppholdet ble derfor utvidet med en dag både i for- og etterkant for å få levert noen rapporter om den imponerende sterke og brede norske innsatsen. 

Jeg dro sammen mange kjente løpervenner fra Hamarområdet fra Gardermoen til Alicante fredag morgen, og jeg returnerte på egen hånd med samme direkterute tirsdag formiddag. Det er ca. to timers reise med tog eller bil mellom Alicante og Valencia, men ved å fly til Alicante slipper man mellomlandinger. Det viste seg å være et heldig valg på returen hvor det for mange ble kanseleringer og forsinkelser grunnet snøvær i Mellom-Europa. Jeg som i utgangspunktet hater all reising og venting, ville nok kommet hjem i en annen sinnsstemning hvis jeg måtte ha oppholdt meg på en aller annen flyplass et døgn ekstra....

I likhet med de fleste i Hamar-gjengen var jeg innlosjert på Hotel Primus ca. 1 km fra start- og målområdet. Vi brukte store deler av fredag ettermiddag for å komme oss til og fra startnummer-utdelingen som i år av ukjente grunner var lagt til ExpoDeporte over en mil unna begivenhetens sentrum. Dermed er en av de få tingene jeg har å utsette på arrangementet nevnt. Trælete opplegg, men vi var i alle fall glad for å få ordnet det på fredag så vi slapp rushet som sikkert ble på lørdag siden det ikke var mulig å hente startnummeret på løpsdagen.

På breakfast-run lørdag med Hamarkameratene.

Lørdag ble i tillegg til jobbing for egen del, brukt til en liten parkrun. Forholdene var helt strålende på "shake-outen" med noen få smart-strides/stigningsløp som Marius Bakken har indoktrinert skal avslutte alle rolige økter. Symptomatisk var det ikke mulig å ta disse i planlagt åpningsfart dagen deretter. 4.45-fart virket jo som veldig rolig jogg....

Jeg er jo ikke spesielt vågal i matveien uansett, men det var ekstra god grunn til å kjøre safe med spaghetti carbonara på den felles middagen lørdag kveld. Etter en liter cola og en pose potetgull til kveldsøkta på lap-toppen, ble det tidlig kveld og tidlig morgen. Klokka styrket ikke akkurat selvbildet på løpsdagen med både sovepoengsum og "body battery" på et lavmål samt høy hvilepuls for tredje dagen på rad. Trolig et utslag av stress forbundet med reising og uvante omgivelser, og i motsetning til i hverdagen ellers stemte ikke verdiene med den subjektiv følelse. 

Logistikken før start på løpsdagen var ganske enkel. En lett frokost ble inntatt i et forventningsfullt miljø to timer før jeg før jeg tok en sveip bortom løypa der elitefelt passerte bare noen hundre meter fra hotellet. Med fem grader i lufta var det litt kjølig i bare Norge-singletten. Jeg droppet nemlig dropbagen og ekstra tøy siden foto-oppdraget kombinert med lett oppvarming gjorde at jeg holdt varmen. Jeg rakk til og med en ekstra tur innom hotellet for et siste nødvendig ærend før jeg beveget meg i retning folkehavet på den andre siden av den karakteristiske brua mot sluse nr. 5 med start for alle med brune startnummer som skulle gå 40 minutter etter de første puljene. 

Jeg var på plass der jeg skulle et kvarter før start og vi beveget oss stadig framover i retning startstreken, selv om jeg syntes det gikk sakte. Etter noen snapshots med mobilen som jeg hadde med i et belte på magen, var jeg klar. Klokka 0855 gikk starten min, men ikke noe skjedde i feltet mitt. Jeg så meg rundt og skjønte at her hadde blitt kluss i puljene siden det var både grå og brune nummerlapper. Lite å gjøre med det, og med nettotid spiller det jo ingen stor rolle. Likevel en hake ved et ellers imponerende velorganisert løp.

Like før staten (skulle ha gått).
Utgangsfarten ble litt roligere enn forventet, men i ettertid kan jeg si at det nok ikke spilte noen rolle. Det positive var at jeg fant 5-blank-farten på de to første km, mens det negative var et jeg ikke hadde tålmodighet til å følge strømmen og avanserte framover på hele den første halvdelen av løpet. 

På forhånd hadde jeg bestemt meg for å kjenne litt på beina og legge meg på en fart mellom 4.45 og 5.00. Om det hadde noe med manglende søvn eller strøm på bodybatteriet  skal være usagt, men jeg hadde ikke de superlette beina som jeg hadde drømt om. Det falt ganske naturlig å legge seg på + - 4.50, samtidig som jeg fulgte nøye med både på puls og km-tider. I starten var temperaturen optimal, men litt vind gjorde det mentalt lettere å finne seg en høy rygg der gatene gikk i "feil" retning. 

Jo lenger vi kom ut løypa, jo mer publikum og jo flere som heiet på "Rolf". Tro meg, det gjør noe med deg, i alle fall når du er i dytten! Noe annet som imponerte var drikkestasjonene som kom med mindre enn 5 kilometers mellomrom og var mange hundre meter lange på begge sider av gata. Vann i flasker er helt ideelt selv om mesteparten gikk i asfalten og gjorde det småglatt, mens sportsdrikke i beger var litt vanskeligere å få i seg fart. Bommet man på den første slurken, fikk man imidlertid mange sjanser å få i seg det man følte for. Med unntak av den aller siste ved ca. 40 km, benyttet jeg meg av alle. Full valuta for pengene uten at jeg gikk en eneste meter. 

I tillegg til væskeinntaket som fungerte helt perfekt, benyttet jeg meg av de to arrangør-postene med Enervit-gel etter vel halvveis. Sammen med regimet mitt som bestod av en medbragt High5-gel med koffein hver halvtime, kan jeg skryte av at jeg satte en pers i Valencia. Jeg fikk nemlig i meg ikke mindre enn 8 gels med koffein ganske så jevnt fordelt over 42 km. Med noen bananbiter i tillegg har jeg nok aldri vært flinkere til å følge oppsatt nærings- og drikkeplan. 

Med rundt 17 grader ble det noe varmere enn optimalt på slutten, og det falt naturlig å løpe på skyggesiden av gatene i Gammelbyen hvor fokus ikke helt uvanlig ble flyttet fra "oppgavene" til hvor mange km det var igjen til mål. Jeg passerte halvveis på 1.42.30 og hadde altså fem minutters margin på tidsmålet mitt på 3:30. Puls og km-tider var fortsatt ganske synkrone til 32 km med tider på 4-tallet. Selv om jeg fortsatt hadde ok flyt, var det ikke til å unngå å legge merke til at det kom opp noen spreke løpere bakfra, bl.a. Marte fra reisefølget mitt. 

Det røynet på gjennom Gammelbyen.

På den siste mila ble det stadig flere sekunder over 5 min pr. km. Ingen spesielle problemer annet enn at framdriften ble nesten umerkelig dårligere. Ingen vondter eller akutte problemer i det hele tatt, bare baksiden av lårene som visnet litt bort. Sekunder pr. km blir til et minutt på hver 5-er og klokka var dessverre snillere på distansemålingen enn km-skiltene. Ved passering 40 km innså jeg at det ikke var mulig å klare mitt primære mål. Likevel er det følelsen på de siste 400 meterne på det blå og sviktende underlaget, til og med en liten utforbakke, som sitter igjen som det sterke minnet. Euforisk er det vel noe som heter?

Fortsatt godt gåen på oppløpet.

3:32:26 betyr 147 sekunder unna det som jeg var ganske trygg på å klare etter min to måneder lange og snorrette vei mot Valencia - og slett ikke "verdens undergang". Det aller meste kan gjentas ved neste forsøk som i alle fall ikke skal bli to år til som det var siden mitt forrige løp før Valencia. Noen flere langturer med innslag av maratonfart så muskulaturen tåler cruise-farten helt inn, så er jeg der. Det bemerkelsesverdig er nemlig at jeg hadde ikke før ruslet tilbake til hotellet, så var beina like fine igjen og jeg småløp bort til hotellet der Hamar-gjengen hadde avtalt å møtes i sola på terrassen. Snakk om å yte og så nyte - og da snakker vi ikke YT-reklame! Du kan nesten ikke vente med å løpe maraton igjen etter å ha tatt del i et sånt fellesskap hvor alle har en ting til felles - kommet seg gjennom 42195 meter, vunnet over seg selv, distansen og en stor del av medløperne. 

Det er lov å suge på karamellen (og medaljen) på after-run!

Jeg hoppet elegant over fase 2 - 5 i Valencia...

Tall for spesielt interesserte der 5000 av de 26000 fullførende løp under 3 timer!