Testrapport

Det er en uke siden jeg gjennomførte den pålagte EU-kontrollen på egen motor og karosseri. En 60-modell burde vel strengt tatt godkjennes minst annenhvert år, men jeg har ikke kalt inn meg selv så regelmessig som tidligere. Ville manglende kontroller føre til mangellapper og i verste fall avskilting, mon tro?

Saaben som står i carporten er ikke så gammel, så det er altså en mer dyrbar maskin jeg har testet. Tidligere brukte jeg Formtestsentertet på Høyskolen her på Elverum, men etter at vi som øvingslærere  måtte betale vanlige priser, har det bare blitt sporadisk. Siste test av maksimalt oysygenopptak ble gjort høsten 2006, altså for tre og et halvt år tilbake. Jeg var derfor litt spent på hvordan jeg lå an da jeg sist onsdag dro til Gjøvik for å gjennomføre hele testpakka som jeg fikk i 50-årsgave. Foruten maks-O2-test, omfattet den også laktat-test og en såkalt bodyanalyse. Det siste har jeg aldri hvert borti tidligere, mens jeg var igjennom en laktat-test og fikk fastslått min anaerobe terskel til 156 i puls  for tolv år siden. Den gang regnet jeg med at min maks.puls var 170.

Bodyanlaysen ble tatt før oppvarmingen ved at det ble sendt svake elektriske impulser gjennom kroppen mens jeg stod barbeint på noe som likner på en vekt og samtidig holdt i to håndtak. Motstanden i forskjellige vev foteller fordeling av fett, muskulatur, væske osv. sammnliknet med et idealområde. Fort gjort, og visst nok rundt 98 % pålitelig. Det var ingen store overraskelser i alle de fancy grafene som ble tegnet, annet enn at jeg har under den anbefalte verdien av fett i kroppen. Interessant for en maraton- og ultraløper som jo bokstavelig talt er helt avhengig av å tære på fettet! Av andre mindre avvik, viste analysen at jeg hadde for lite væske i kroppen og at muskelmassen i venstre arm er noen få % mindre enn i høyre, og motsatt i beina. Dett stemmer jo bra mht. at jeg jo brøt av venstre arm i vinter, og at jeg har et venstre som mitt satsbein.

Etter (en litt for lang?) oppvarming, var det klart for det som jeg var mer enn villig til å svette for: Testing av AT og max-O2 på mølle med 5,5 % stigning. Fra 10 km/t ble farten skrudd opp hvert 4 minutt til både lunger og blod hadde fått fraktet så mye oksygen som systemet maktet å ta seg av. HF kom opp i 166 på det meste, og Erlend Slokvik som testet meg, anslo 170 som min makspuls. Teoretisk sett skal den da ha vært 185 for 15 år siden.  Jeg tok altså utgangspunkt i for lav makspuls i de første årene jeg drev systematisk utholdenhetstrening, mens testen stemmer perfekt med det jeg bruker for øyeblikket.

Om makspuls stemte bra det som var forventet, var terskelverdien klart lavere enn det jeg har følt selv. Ut fra stigningen i laktat i blodet, kom balansen mellom opptatt oksygen og utskilt CO2 i ubalanse når HF oversteg 152, altså under 90 % av makspuls. Til sammenlikning løp jeg Sentrumsløpet fire dager før testen med en gjennomsnittspuls på 158! Maksimalt oksygen-opptak stoppet på 64,4 ml O2/min.*kg. Det var imidlertid den aller siste målingen som viste det, så det er mulig at jeg hadde litt mer inne. Resultatet er ganske identisk med de to testene jeg gjorde for fire-fem år siden, og viser altså at kapasiteten ikke er blitt dårligere. Jeg testet 68,0 i 2004, men ellers har resultatene variert mellom 50 og 65 ml O2/min*kg slik:

År     Vår     Høst
1993             56,6  
1994             58,9
1995             60,6
1996   58,2   61,9
1997   50,9   57,3
1998             51,7
1999   59,9
2000   60,2   59,9
------
2002   68.0
2003             62,2
2004             57,4
2005             64,1
2006             64,8
------
2010   64,4

Konklusjon:  Et godt oksygenopptak som nok reelt sett er noe høyere enn resultatet tilsier, siden jeg hadde vært gjennom nesten en times løping (m/ oppvarming) medt stigende belastning før jeg fikk testet maks-O2. Jeg har som ambisjon å kjøre en ny test foran høstens viktigste konkurranser for å sammelikne kapasiteten som jeg da hovedsaklig får fra løpetrening, kontra vårens status som i stor grad er bygd med skitrening. Den viktigste justeringen i treningsarbeidet blir imidlertid å ligge noe lavere på terkskeløktene. Dermed kan volumet økes noe uten at det bør gå ut over overskuddet på sikt.