Årets siste Snøkut må sportslig sett bare glemmes fortest mulig, mens kakekosen forhåpentligvis vil bli husket en god stund framover. Det siste først: På veg til Veldre og Snøkuten i november slo det meg akkurat litt for sent at Per Briskelund kunne greie å ta sin etterlengtede 50. totalseier i karusellen uten at jeg som Kondis-Hedmark representant hadde tenkt på det. Det var jo nesten like lite forutseende som om kongen skulle glemme å ta med seg kongepokalen til cupfinale! Etter at n'Per hadde dratt den avgjørende seieren i land, måtte jeg jo bare love bot og bedring. Kake må til i sånne anledninger, og en måned forsinket stilte jeg med marsipankake dekorert med bilde av jubilanten selv tatt etter rekordløpet. Litt usikkerhet var det om seremonien kunne gjennomføres siden temperaturen sank faretruende og hovedpersonen både hadde var både skadet og sjuk i det siste. Ved hjelp av sikre kilder på andre sida av Mjøsbrua, kunne planen gjennomføres - akkurat som når Per ankommer Byflaten med en skokk av sterke Gjøvik-karer. Der er det nemlig alltid en lur plan på lur - gjerne for å hjelpe noen av kompisene til å knekke undertegnede....
Sammen med Snøkutsjef Oddbjørg fikk jeg ordnet til en seanse i gangen på skolen - ikke veldig formelt slik det skal være i "Kuten". Det var imidlertid synd ikke flere hadde fått det med seg og ventet litt med hjemreisen. Det ble nemlig masse kake igjen..... Oddbjørg hadde som vanlig orden på statistikken og overrakte Per en symbolsk gullmedalje og satte også pris på'n med et gavekort. Etter litt mimring om hvordan det hele startet for snart 35 år siden og Pers første møte med det lysende fenomen i Veldreåsen, ble det servert kake på en håndfull deltakere og deler av det trofaste arrangørkorpset. Koselig og ikke minst fullt fortjent honnør til en flott ambassadør for kondisjonsidrett generelt og Snøkuten spesielt.
Mitt eget løp var katstrofalt dårlig og burde vært forbigått i all stillhet. Kort fortalt var det mitt klart dårligste noen sinne i Kaashagarunden, som ble brukt i stedet for den vanlige Houmsrunden pga. at temperaturen var nær kuldegrensen på 16 grader. Det gikk akkurat to minutter saktere enn for to måneder seiden, og jeg skjønner ikke hvorfor. Temperaturen og føret var ingen unnskyldning, for de som deltok også i oktober gikk det til sammenlikning halvminuttet saktere i snitt. Det hjalp ikke at jeg var oppe og snuste på teten fra start sammen med en tungpustet Snøkutmajestet og "kom på pallen" totalt. Beina var tunge, pusten var tung og det var i det hele tatt et slit fra start til mål. Hvorfor vet jeg egentlig ikke. Ikke har jeg noen symptomer til gryende sjukdom og jeg har verken trent spesielt hardt eller rukket å slippe meg ned treningsmessig. Nøkternt sett burde jeg vært i stand til presse en sjuk Per som kom inn på samme tid som jeg hadde sist gang. Men den gang ei!
Nå er det derfor like greit at løpsåret 2012 er historie, og snøen bare kan lave ned slik at jeg kan få ordentlig vinter også på hjemmebane. Det er jo bare to uker igjen til konkurransesesongen starter på ski....
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar