De siste to ukene har det vært stille fra Bakkerolfen. Det er ikke fordi at det ikke har skjedd noe, snarere tvert imot. Stress på flere fronter samtidig har gjort at bloggeren ikke har rukket verken å klage eller skryte offentlig siden skirennet på Sjusjøen 19. januar.
For å ta klaginga først: Kneet har vært kronisk hovent i tre uker, og jeg har lett som etter den berømmelige nåla i høystakken for å finne ut hva det er det ikke tåler. Løping, maksimal styrke, skøyting, trappetrening eller uvante bevegelser i kroppsøvingstimene på jobbe er ting jeg har hatt mistanke om. Jeg vet foreløpig ikke svaret, men krøp til korset og fikk legen til å tappe ut 5 ml akevitt (det så i alle fall slik ut) og satte kortison på fredag. I tillegg skal jeg ta noen fysioterapitimer for å få løst opp i den stramme muskulaturen som kanskje forårsaker styggedommen.
Sist helg gikk innendørs-NM i friidrett hvor jeg har vært med i hovedkomiteen med ansvar for mosjonsløpet Sparebanktier'n/-femmer'n som ble arrangert utendørs i forbindelse med mesterskapet. Den siste tiden ble det hyppige møter, og jeg merket godt at jeg ble stresset av at ting ikke er helt avklart. Sammen med litt ekstra selvpålagt press på jobb, og dermed mindre tid til trening slik at en heller ikke blir fysisk sliten, ble det ei uke med alt for lite søvn. Når en våkner klokka 2 - 3 tre netter på rad og finner ut at en like så godt kan sette seg opp for å jobbe, går det på stumpene etter hvert. Medisinen er imidlertid alltid den samme: Presse inn ei treningsøkt, uansett hvor "tomelomsk" en er i hue, og sove ut nå en har fått tømt det. Den formen for stressmestring funker for meg i alle fall. Jeg fikk det til, med unntak av på lørdag hvor det gikk i ett med mosjonsløp-, NM- og Kondis-jobbing.
Nok surving! Søndag var det Slettåssprinten som gjaldt, og med så mye unnagjort på andre fronter var skuldrene senket og jeg kunne bare kose meg på skirenn. Litt tendenser til stress ble det likevel innledningsvis i og med at det var nullføre igjen etter flere uker med daglig påfyll av tørre snøfjoner. Smøringskoden ble imidlertid løst i lag med resten av Team Hernes som var enige om at VR55'n satt tålelig bra. Dette var også første rennet med de nye Fischer-skia, men ellers var jeg rimelig trygg på at dette skulle bli en fin gjennomkjøring før de lengre turrennene som nå kommer med akkurat to ukers mellomrom framover til påske.
Starten gikk ganske som planlagt, og jeg fant etter hvert min plass bakerst i ei pulje på fem løpere for ikke å bruke opp for mye krefter på myrene. I det hardeste partiet opp mot toppen synes jeg det var på tide å kjøre på litt og dro med den samme gjengen på slep. Da det bikket slakt nedover merket jeg at det ville bli tøft å henge på - selv på halen. Selv om jeg ikke hadde lagt så mye verken jobb eller penger i glideren, ble det tydelig at de nye skia må slipes opp igjen. Jeg har brukt dem både på ordentlig kaldføre og nå på nullføre uten å få dem til å gli. Greit å gjort unna slikt før større begivenheter.
 |
| Tore S. vant S-Sprinten for S-juende gang |
 |
| Bjarne 23 sekunder "for tidlig" i mål... |
 |
| ..eller var det jeg som var 24 sekunder for sein.. |
 |
| Erik Blixt som var med på å dra i gang Slettåssprinten for snart 20 år siden. |
Det var nære men det ble bare nesten på de flate jorden tilbake til samfunnshuset på Slettås. Jeg greide ikke å tette luka som Bjarne fikk nedover og dermed knep han klasseseieren med 23 sekunder foran meg. Lin Iren hadde både VM-formen og skiene intakt og gled også fra meg på slutten. Men med resten av Hernes-gjengen i klassen bak meg, og under sju minutter etter Tore som vant nok en gang, fikk jeg snev av noe mer enn bare stress-mestring.
 |
| Bjarne, Otto og Marianne i sedvanlig, gravalvorlig løpanalyse..... |
 |
| Det er første gang at Otto har opplevd at det er cash i uttrekkspremier. |
Sesongens stutteste turrenn har trolig kretsens lengst premieliste. Her var det gavepremier som ble trekt ut på startnummer til et stor andel av de 44 turløperne og nesten like mange til deltakerne i trimklassen. Det er aldri noe stress å komme til Slettås på skirenn, her er det små og hjemmekoselige forhold med dusj og garderobe "på loftet" og kaffe , vafler og pølser "på kjøkkenet". Dette var 11. gangen jeg gikk sprinten av et turrenn, men tre år siden sist gang. Den går nemlig alltid samme helga som Stenfjellrunden som samler 20 ganger så mange løpere dagen før. Denne gangen gjorde valget seg selv.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar