En rysare i Romjulsrennet

Med litt "lav profil" i starten av Romjulsrennet.

(Foto: Kjell Arild Andesen)

Romjulsrennet, sesongens første - og årets definitivt siste turrenn, ble en romjulsdrøm  - i alle fall nesten! Med romjul på Sjusjøen og Romjulsrennet på terminlista siden 2010, er det ikke mye å lure på hva jeg skal bedrive årets nest siste dag med. "Same procedure as last year, J----?

Nei, James var ikke med, men det var Jan Erik, og dermed ble det "same procedure as every race"! Riktig nok var det nok av andre å yppe seg på i det store feltet på over 500 løpere, så hvis jeg ikke skulle få anledning til å matche fetter'n så var det nok av gode alternativer "å ta av".

Jeg har  prestert å havne ganske så akkurat midt i sekken som det går an å komme ved flere tidligere anledninger, og jammen skulle det vise seg at jeg gjorde denne gangen også som den 257. over målstreken av de 510 som fullførte. Selv om jeg følte at jeg gjorde et over middels bra løp til å være min sesongdebut på "ordentlig", har det nemlig blitt mange unge lovende løpere og store deler av langløpseliten å finne på Sjusjøen i romjula.

I fjor ble det naturstridig nok avlyst, og siste romjulsrenn gikk i 2014 da forholdene endret seg drastisk  og panikken spredde seg i minuttene før start. I år var forholdene minst like vanskelige, men den store forskjellen var at jeg tok jeg med knusende ro. Løypa var for lengst plukket ut som en passende test av stakekapasiteten, så derfor var det "bare" å prøve å få gli på skiene. Jeg plukket fram et par fra kjelleren som ikke hadde kjent snø på ni måneder siden Troll Ski Marathon og følte meg trygg på det. Kald og rolig før start, men med god tid til å løpe meg varm følte jeg meg klar. "Let the show begin!"

Da startskuddet gikk fikk jeg det vanlige fartsjokket i den lette starten slakt nedover mot Fjellelva. Skepsisen var stor da jeg syntes gliden ikke var spesielt god, men da jeg etter hvert kom meg bak feltets viktigste løper i gult, Jan Erik, ble jeg litt beroliget. Her stilte vi tydeligvis på ganske like vilkår. Han hadde tydeligvis også enset det samme, og da det begynte å gå slakt ble han liggende bak.

Jeg jobbet meg opp til en annen god gammel kjenning. Morten i den lett gjenkjennelige Hamar-trikoten har i likhet med Jan Erik mer "ansiennitet i stakefaget" enn meg og har vært et godt stykke foran de siste par årene. Jeg fulgte han greit i lettpartiene men ble hengende bak i de bratteste kneikene opp mot Sollifjell. Nedover hadde jeg hakket bedre gli, og da vi passerte drikkestasjonen ved Midtfjellkoia så jeg mitt snitt til å få noen sekunder. Trolig en tabbe, skulle det vise seg!

Før den siste skikkelige trøkken over Gjestbuåsen viste igjen den blide østfoldingen sin styrke samtidig som jeg måtte stoppe opp og gå fiskebein, passende irritert over å ha blitt skøytet forbi av en annen "staker" nederst i bakken. Med fullt fokus på reglementert forsering hadde jeg mistet Morten og alle andre før toppen. Håpet om å ta dem igjen på gliden var der, men med merkbar motvind ble det for vanskelig alene. Regnskura hadde også gjort føret mer sugende, og enkelte steder føltes det som det lugget under de blanke skiene...

Etter å hatt trua og blikket rettet framover i 18 km, ble fokuset på hvem som kom opp bakfra på de siste 5. Da det kom det to unggutter som jeg antok var "underseedet" og hadde startet fem minutter senere, tenkte jag at de må jeg utnytte og få en billig reise inn. Men, etter noen få hundre meter var det var ikke gratis å ligge bak lenger, gitt. Med litt forsiktig kikking over skuldra konstaterte jeg at det var ingen flere trusler - og i alle fall ingen gule. Før stadioen hadde jeg glemt at løypa tar opp en annen og brattere bakke enn den vanlige turløypa. Der var jeg på stålet, eller på tuppa, tenker jeg var mest dekkende.  Tankene var likevel klare nok."Heldigvis ingen flere bakfra. Dette greier jeg å holde inn. Plasseringen er sikret! Tida er ikke så farlig! Det er langt bak løypepersen, åkke som! Ikke se deg bakover nå!"

Oppe på selve stadion ble jeg brutalt vekket av den fysiske dvalen som jeg tydeligvis hadde gått inn i. En hel gjeng kom "i hundre" bakfra og ut av den siste svingen ante jeg et gult lyn i øyekroken. Jeg husket at jeg i min enfoldighet stod og tenkte at jeg skulle avslutte med stil og prøve å se ut som jeg kunne å stake inne på stadion. Mer husket jeg, og før det var før seint så var lynet oppe på sida. "Dødt løp så det ut til. Fotofinish? Hva vil tidtakersystemet si, tro?"

Oppløpet: Jan Erik på bakskiene mine helt bakerst. (Foto Kjell Arild Andersen)

Nesten målfoto: Fem meter før mål (bak  nr. 400) med Jan Erik på siden
(Foto. Kjell Arild Andersen)

Rennet ble i all hovedsak en god opplevelse. Det er alltid en nedtur å tape terreng på slutten, og jeg ville helt sikkert vært mer fornøyd med å ha kommet ajour med en god konkurrent enn å bli innhentet helt på målstreken. Med Jan Erik var det jo nesten så en kunne tro at det var avtalt spill for å lage litt blest om fetter-duellen, men det var det absolutt ikke.

Nedtur nr. 2 var at chipen hans ikke slo inn ved målgang, så vi får aldri vite hvem som egentlig vant. Kanskje like greit? Fetter-duellen totalt for 2016 vant han med glans, og etter hans trøblete høst etter ulykka i Birkebeinerrittet er det utrolig sterkt å komme tilbake så raskt. Det er det vi internt kaller for gammel Bakken-stahet på sitt beste. "Vi gir oss aldri!" (Sitat slutt)

PS! Mellomtidene viste at Jan Erik tok inn 10 sekunder fra forvarselet inne på stadion og 36 sekunder på de siste 4 kilometerne. Morten som jeg "mistet" opp Gjestbuåsen tok meg med 1.35 min. på den siste tredelen av løypa. Kanskje jeg skulle tatt meg tid til litt drikke ved Midtfjellet likevel?

REPORTASJE PÅ KONDIS.NO MED MASSE BILDER OG RESULTATER

SE OGSÅ SPORTSMANDENS FOKUS PÅ DUELLEN