mandag 9. januar 2017

Stakeløype, stakeføre, stake lell, moro lell!

Første helga i januar og Budorrennet har hørt sammen siden Nordbygda/Løten Ski dro i gang rennet, først som en del av Budortrippelen i 2008 og deretter som det første Budorrennet i 2009. Unntakene for meg har vært 2010 da  jeg bare var enarmet fotograf pga. et armbrudd og i fjor da da det ble utsatt ei uke og fetter Jan Erik og jeg gikk på Skeikampen i stedet. I år hadde jeg egentlig bestemt meg for ikke å gå - jeg skulle stå, dvs. stake. Skigåing i ordet rette forstand er det ikke, men effektivt er det jo - hvis, i fremt, i fall...

Det er "opplest og vedtatt" at løypa på Hedmarksvidda er en typisk stakeløype med bare 250 meter høydeforskjell og 1000 høydemeter totalt. Jeg tror forresten at det var Tommy Åsen som viste vei og vant det første Budorrennet på blanke ski i 2012. Det er imidlertid verdt å merke seg at Anders Mølmen Høst avgjorde det forrige rennet i denne løypa (i 2015)med feste mot en hel gjeng med sterke stakere. (Fjorårets renn gikk i NM-femmilstraséen ved stadion pga. kulda)

Noen treningsrapporter på Strava om trått føre uka i forveien gjorde meg litt skeptisk, men ikke nok dessverre. St(r)a(va)bukken meg skulle stake lell! Jeg hadde likevel gardert meg hvis det skulle vise seg kaldere enn antatt og kanskje også med fokksnø - som jo kan være like trå som juling er vondt.

Egentlig så synes jeg det er på grensen til blærete, men jeg får skylde på usikkerheten foran sesongens første skimaraton for at jeg stilte med tre par ski i boksen da jeg hentet min faste tur(renn)kompis og verste konkurrent, Jan Erik, halvannen time før start. (Jammen heldige vi "Gutta boys" som bor så sentralt i forhold til vinterens viktigste "infrastruktur"!)

Etter nok en fetterduell - liksom! (Foto. Arild Dahl)
Tre par er i alle fall et par for mye, men alle var glidet forskjellig og et par hadde også VR30 som feste. Hvorfor gjøre det enkelt når det er mulig å gjøre det vanskelig? Et par ble fluksens straks lagt ut i startfelt nummer to, og den lille bakken inne på stadion ble brukt til å finne ut hvilket par som gled best. Eller det fant jeg aldri ut - det var ikke noe forskjell. Til og med det paret med voks gled akkurat like bra - eller dårlig. Hvorfor jeg da valgte det samme paret som jeg staket Romjulsrennet på i varmegrader, vet jeg ikke. Man lærer så lenge man lever - eller har elever som vi i sier i skolen!

Etter en liten jogg med staver for å få i gang pumpa og litt sirkulasjon i "overskråtten", følte jeg meg klar. Tankene gikk til rennet i 2014 da håndtaket på staven løsnet og jeg var aller sist ut i den trange starten. I år var utgangen gjort om og da alle som staket foran meg forholdt seg like smale så ble det ikke noe problem annet enn at jeg så en som gikk overende i svingen før den første bakken.

Fortsettelsen var grei nok. Den gule "Team Sport1-påskekylling-trioen" Jan Erik, Bernt og Ola var lettere å se i køen enn andre, og jeg var ikke stresset av at jeg lå litt bak opp den første og hardeste mila til Målifjellet. Der var jeg (nesten) på bakskiene til Ola, men det var også det siste jeg så av han eller de andre jeg hadde følge med opp.

Den nye delen av løypa mot Gitvola var litt løsere enn resten av traséen, men ellers mer variert og en positiv omlegging. Nedkjøringa ble likevel starten på dagens lengste nedtur. Her opplevde sikkert de fleste at det var tråere føre siden vinden hadde fokka så sent som kvelden i forveien. Under rennet var vinden knapt merkbar og sporene var så faste som det er mulig å få den i noen timer fersk drivsnøen.

Jeg ble imidlertid glidd inn av den ene pulja etter den andre, samtidig som jeg nok hadde brukt uforholdsmessig mye krefter på den første mila. Det var ikke noe veien med armene eller resten av kroppen for den del. Hvordan det var med teknikken etter hvert er jeg ikke så sikker på.Med unntak av jeg holdt på å knekke skituppen i en av de to vesle motene før Veslesvaen pga. at løperen foran stoppa helt opp, hadde jeg ingen problemer med å holde meg i sporet og bruke stakekreftene. Denne gangen var jeg bevisst på å få inn nok drikke, og ved Brummund bevilget jeg meg også "en dobbel".

Særlig i partiet tilbake mot Målia gikk det trått, og opp mot turisthytta var jeg mer enn happy med å gå fiskebein. Da visste jeg at det aller verste var gjort, og jeg synes jeg fighta bra inn. Masse turgåere som roper "Heia Rolf!" gjør noen med deg, og på den siste lette mila tok jeg faktisk inn to løpere. Det ble likevel enda flere plasser nedover på lista siden det kom en gruppe og suste forbi i inngangen til kneika opp til selve stadion.

Jan Erik i mål tidligere på ettermiddagen. (Foto: Kjell Arild Andersen)
Akkurat som sist kom Morten bakfra og distanserte meg kraftig.
(Foto: Kjell Arild Andersen)

Jeg gir meg selv litt bedre stilpoeng på målfotoet enn forrige helg. (Foto: Kjell Arild Andersen)

Olav er i siget og blir nok med "Gutta på tur" utover vinteren. 
Totalt ble det så vidt innenfor beste halvdel både totalt og i klassen uten at plassering og dueller mann mot mann var noen del av motivasjonen på de siste tre mila. Siden løypa var forkortet med 3 km siden sist ble det likevel halvannet minutt raskere, men vinnertida var fem minutter raskere og jeg gjorde relativt sett mitt dårligste Budorrenn "ever".

Tilbake til mottoet om at man lærer så lenge man lever - med eller uten elever. Hva lærte jeg så denne gangen? Joda, i tillegg til en veldig god stakeøkt fikk jeg frisket opp mye "faglig relevant lærdom", nemlig:
  • at føret er vel så avgjørende som løypeprofil ved valg av blanke ski eller feste!
  • at jeg mangler stayer-egenskaper i staking siden jeg har tapt mye på slutten i to renn i år!
  • at jeg fortsatt nok er best når jeg kan variere teknikken mest mulig!
  • at jeg kan droppe å teste gli på start siden det sjelden er likt ute i løypa!
  • at det enkleste fortsatt er det beste dvs. ta et valg og unngå stress med testing! 
og like viktig opp i all sjølvkritikken:
  • turrenn er moro lell - #stakelell - eller ikke!
  • at verden ikke går under selv om fetteren (og andre) knuser meg med en halv evighet!
  • at det er ikke noe å si på arbeidsmoralen selv om jeg er sjanseløs og har tre mil til mål!
  • at det er moro å jobbe et halvt døgn etter målgang for å lage en god dekning (ved hjelp av gode medhjelpere - denne gang Snekker Andersen) av gode kondisjonsarrangementer på kondis.no!
Arild gjorde comeback i skisporet i ren Oddavr Brå-stil og kom i mål med nokså ulik stavlengde.


REPORTASJE MED NESTEN 400 BILDER:
Budorrennet - vintereventyr og delt seier