mandag 23. januar 2017

Har du lyst har du lov!

Typisk O2-snapper som snapper etter luft...
(Foto: Egil M. Kristiansen)
Innendørssesongen ble innledet - og avsluttet - i løpet av to-tre minutter på søndag. Da prater jeg om "konkurranse-sesongen" siden jeg absolutt skal fortsette med ukentlige hardøkter på det blå skråplanet i Stangehallen. Med gode økter i beina de to siste månedene til og med helt uten skavanker, fikk jeg lyst til å teste ut hvor mye treigere jeg har blitt siden jeg skulle i hallen som funksjonær likevel. Og har du lyst, har du som kjent lov....

800 m var distansen som stod på programmet på søndag, en distanse jeg ikke har løpt på fire år. I 2013 løp jeg på 2.42,66, riktig nok dagen etter jeg hadde løpt 1500 m på 5,16,01, men det var det eneste relevante sammenlikningsgrunnlaget. Siden den gang har det ikke vært vært mye tempo å snakke om, men de to siste måneders høyoktan-trening med "Stangehallen Runners" har i alle fall vært liddelig moro - og kanskje også effektivt?

På forhånd var jeg fullstendig klar over at det ikke kom til å bli mye hjelp å få av de andre i feltet. Bare sju var påmeldt i alle gutte-/herreklassene til sammen og det var liten tvil om hvem som kom til å få æren av å avslutte feltet. Etter en del 1000 m-økter hvor 4 blank-fart er nivået og der 200 m-økter i 3.20-fart virker uvant og styggfort, visste jeg bare en ting. Dette vil bli nok en "verstenotering" gjennom tidene, og spørsmålet var bare med hvor mye.

Kom igjen a'gutter!  (Foto: Egil M. Kristiansen)
Etter ti minutters oppvarming blåste starteren i fløyta, og det ble egentlig ikke noe særlig tid til å grue seg. Sånne sprintdistanser er sånn sett det verste jeg er med på, og jeg greier ikke å glemme mitt første og eneste forsøk på 400 m. Det er seriøst ment det aller verste jeg har vært med på hva smerte angår, langt utover både maraton- og ultraløp. Den sisterunden på 400 m glemmer jeg aldri!

Passering en runde med en viss kontakt framover.  (Foto: Egil M. Kristiansen)
Tilbake til søndagens syrefest: Etter første runde hadde jeg en viss kontakt med nest siste mann, men deretter ble det en kamp med meg sjøl. Jeg hadde bestemt meg for ikke å distrahere løpet med å trykke rundetider, men følelsen var som på samtlige 1000 metere jeg har gjort på trening i det siste: God flyt på første runde, så går det gradvis saktere helt til det jeg greier å skjerpe meg litt på sisterunden. Jeg klokka meg selv noe overraskende inn på 2.42,5. Jeg "rakk" jo ikke å bli sliten, og sekunder etter var jeg klar til å løpe mer. Det blir bare for lite oksygen til de sentrale musklene undervegs. Det er mye å hente på maks-O2-økter tydeligvis.

Ironisk nok ble den offisielle tida 2.42.67, altså en hundredel bak tida fra fire år tilbake. Jeg husker jeg var rimelig misfornøyd med tida mi den gangen, men nå var det egentlig helt greit. Jeg kan vel med helgas fasit i hånd slå fast at forfallet har flatet ut, og til og med ha lov å tro på "bedre tider". Mer reell formtest er neppe mulig å oppdrive hvis en ikke skal bruke hundrevis av kroner for å pese inn i en slange på et testsenter da...

Litt å hente på løpdisponeringa?

Gull er gull!
PS! Bakkerolfen rundet i helga 400 000 visninger på akkurat 400 innlegg.
Skulle bli 1000 på hvert innlegg det, vel? Hurra!