Full Birken-fest uten feste

Det var moro å stå Birken i år!
(Foto: Visma Ski Classics)

Da var det endelige tid for den ordentlige Birken igjen. Det er og blir Birkebeinerrennet som er originalen. Alle andre arrangementer er for avleggere og nykommere å regne. Helt siden jeg hørte om bestefars deltakelser i noen av de første rennene på 30-tallet har Birken hatt en spesiell plass. Minnene om det første rennet i 1995 da jeg kom til Kvarstad og ikke skjønte hvorfor jeg var med på dette, og ikke minst da jeg følte meg som en verdensmester etter å tatt mitt første merke i 1998.

Nå var det tre år siden sist, og en var nesten dømt til å gjøre noen nybegynnertabber. På diplomet jeg fikk, stod det at det var min 25. deltakelse i år. Da må fjorårets QR-Birken blitt talt med. Det var det 24. rennet for meg. Virtuelle renn eller løp teller ikke med i min statistikk. Da kan en jo likeså godt begynne å regne med treningsturer.

For første gang siden jeg gikk Stafett-Birken på fredager i 2013, -14 og -15 hadde jeg tatt meg fri dagen før dagen og var på Sjusjøen for å sjekke forholdene ved selvsyn. Denne gangen var jeg i tvil om jeg skulle stake på blanke ski som jeg jo gjorde med brukbart resultat i 2017 eller satse på de ekstremitetene som jeg har trent for å bruke, nemlig beina. Tilfeldighetene gjorde at jeg fikk et par nye Fischer Classic 812 som jeg ikke fikk testet før dagen før rennet. Testturen fra Sjusjøen til Midtfjellet og tilbake var så overbevisende at jeg «bare måtte» bruke nyskiene – altså med feste. Med superglid etter mine begreper og spikerfeste på blå extra kunne jeg gå rett opp Midtfjellet før jeg fotograferte teten i Skøytebirken på løypas høyeste punkt.

Fantastiske forhold under Skøytebirken på Midtfjellet fredag

Med lovlig flourpulver og hellig overbevisning om at Swix-rådet med VP50 med gardering for VP 60 gjorde susen, var jeg klar som et egg da Vidar plukket meg opp på Sjusjøen i 5-draget for å ta Birken- bussen fra Lillehammer lørdag morgen.

Med omtrent halvparten så mange på start i forhold til sist gang i 2019, ble det mindre stress enn hva en var vant med. Med unntak av jeg måtte droppe den ekstra doturen rett før innslipp til pulje 3, gikk alt på skinner. Panikklaget med VP60 i tråkket ble lagt for sikkerhets skyld, selv om det ikke var noen vits å teste. Litt glatt ville det nok være før vi kom litt opp i lia åkke som.

Elitegutta drar i gang kl 0845, ikke mange med feste der nei.

Og det store spørsmålet fikk et svar: Therese staker

Starten gikk som den skulle fra litt framskutt posisjon i treeren, og i den første kneika etter 300 m merka jeg fort at her var det ikke noen vits å prøve å få feste. Hadde det vært for noen år siden ville panikken vært total, men nå var det bare å være tålmodig og bruke overkroppen så lenge. Jo nærmere vi kom Skramstad, jo flere var det som stod og smurte om. Jeg var ikke inne på tanken en gang siden de som hadde feste rundt meg ikke gikk noe fortere heller. I den siste lille knekker'n før myra på Skramstad hadde jeg en tendens til feste, men med usikkert fraspark overbeviste jeg meg om at jeg bare ville slite meg ut med høy puls å prøve å flytte beina.

Kort fortalt ble det strategien også resten av rennet, først opp Dølfjellet hvor det ble litt labbing i fiskebein som jo er enklere selv med litt feste enn helt blanke ski. Deretter opp mot Raudfjellet der jeg skulle ønske at jeg hadde både større trinser og lengre staver. Over toppen fikk jeg tuklet fram den andre gelen og dratt Move-bindingene i bakre posisjon fram til Kvarstad. Der dyttet jeg uten særlig forhåpninger om feste bindingen fram igjen for straks å finne ut at ikke var noe tørrere i Kvarstadlia eller opp mot Midtfjellet. Over kulene på 910 moh. er jo det aller meste gjort selv om det er 20 km igjen. Da Jan Erik heiet meg til topps, var det ikke noe å si på humøret, visst nok.

54 km glaning på skitupper er ikke så spennende -
men ganske effektivt. (Foto: Stein Arne Negård)

Mot Sjusjøen ventet to kjappe Red Bull-drammer på rappen først av Kjell Arild ved Fjellelva og Bjørg på den gamle matstasjonen. De to drammene mine var nok ikke rare greiene sammenliknet med det mange i folkehavet langs løypa på Sjusjøen hadde forsynt seg med, for makan til liv og røre og høy partystemning har jeg ikke opplevd her før. En får gåsehud og frysninger nedover ryggen av slikt. Det var nok ikke bare vi løpere som har savnet Birken de to siste årene. Birken is back rett og slett!

På Kvarstad glemte jeg å sjekke tavla med merketider, men på Sjusjøen kom jeg på det og ble litt forundret over at den ennå ikke hadde kommet opp noe for klasse M60. Da lå jeg vel ikke så verst an, tenkte jeg. Det skulle stemme bra siden jeg hadde nesten 50 minutter til gode. Faktisk var jeg bare et minutt fra å være med «å ødelegge for andre», dvs. bestemme merketida siden alle som går i ME, P1 og P2 ikke teller med i utregningen av maksimaltida i klasse M60 og M65.

Det var enda flottere vær under Ungdomsbirken på søndag.

Det var Ikke nødvendig å skrubbe ned fra Sjusjøen denne varme vårdagen med tendenser til sug på sine steder. Litt overrasket over at jeg ikke var sliten i armene en gang, pigget jeg med greit inn i den tidligere så seige kraftlinja før Birkebeineren skistadion. Jeg kikker alltid på klokka for å predikere sluttida på den siste drøye mila der km-skiltene kommer så tett, og denne gangen motiverte jeg meg med at 3.40 og noe ser mye penere ut enn 3.50. Det ble to sekunder over, men det var bare fordi jeg stod og kosa meg på slutten.

Det ble i tillegg til rekordmargin til merketida også den klart beste plasseringen i klassen med 34. plass av de 300 som fullførte. Totalt sett ble jeg nr. 939 av de 4239 som gjennomførte etter å ha pigga meg opp 100 plasser fra den første passeringen på Skramstad.

Relativt sett var det imidlertid ikke så bra som det høres ut som, siden deltagelsen jo var mye lavere enn alle de 23 andre gangene jeg har på CV-en. Det gjør det jo også adskillig enklere å klatre på lista når en går opp en aldersklasse. Dette var jo min første i M60 etter to års utsettelse og sånn sett er jeg allerede midt i den klassen.

Litt feiring på terrassen på The View etter at
merke nr 21 var i (øl)boks med rekordmargin.

Så kan jeg jo selvsagt gruble litt over hvor mye raskere jeg hadde jeg pigget meg over fjellet med riktig utstyr for oppgaven. Gliden på skiene tror jeg bare hadde marginalt å si, men hadde planen vært å stake ville jeg jo både ha valgt 5 cm lenger staver og større trinser. Det var nok flere enn meg som mener at de kunne ha stått over fjellet raskere – hvis, i fremt, i fall – så det får vi teoretikere vente et år med å praktisere….

Birken 2022 på Strava