Rubb og trøbbel i Stenfjellrunden

Ikke utslitt, men utslått på Gåsbu (Foto: Stein Arne Negård)

Lørdag stod Stenfjellrunden med en viss forventning på terminlista. Årets tredje turrenn gikk i en velkjent trasé ettersom jeg har deltatt på Gåsbu sju ganger tidligere, hvorav seks ganger etter at det ble forlenget fra 35 til 42 km for å bli seedingsrenn. Persen i traséen er på 2.26, men jeg har vært helt oppe i  2.52 på trøblete føre. En kikk i treningsdagbok minnet meg om at jeg ikke alltid har vært noen i stakemaskin i Vangsåsen, snarere tvert i mot. Kommentarer som "gikk tom og ble slapp i armene" og "ble sliten i armene halvveis" går igjen, og var nok noe som lå i bakhodet da strategien ble lagt fredag kveld....

Værprognosene dagene i forveien var ganske entydige med nysnø og omslag til varmegrader. Ganske så opplagt rubbeføre, altså! Jeg gjorde likevel klar to par, et med mjuk voks og et med sandpapir i festesona. For første gang i år kosta jeg også på cerapulver på toppen av Swix Marathon-voksen. Zeroski ble forresten bare nesten  kjøpt i fjor, og i år har jeg vurdert og ventet på om ski med feller kan være et alternativ pga. større bruksområde, i alle fall til trening. Dermed er skiparken ennå ikke blitt utvidet fra hele to par brukbare klassisk ski (+ et par grusski).

Prognosene slo til, og med Jan Erik som passasjer bar det som alltid lystig avgårde opp i tåka. Både han og jeg har prøvd ut litt forskjellig i årenes løp i troen på at akkurat i dag har jeg gjort noe virkelig smart. Teip og rubb i Birken kan nevnes som eksempel på våre mindre vellykka eksperimenter. Denne gangen hadde Jan Erik bestemt seg for å stake hele Stenfjellrunden! Jeg må si jeg var litt skeptisk uten å gi uttrykk for det. Minnene om lamme skuldre og armer og de to seige oppstigningene til Stenfjellet var ikke forenelig med å se meg pigge opp.

Typisk nok oppdaget jeg sent fredag at det var det tomt i smørekofferten for anti-is-spray til bruk i festesona. Jeg kunne jo stresset innom for å få tak i en på vegen opp på lørdag, men valgte å satse på at pulver ville gjøre samme nytten. Jeg prøvde først uten noe i rubben etter ankomst på Gåsbu men kjente med en gang at rubbinga var for dårlig. Jeg rufset over en gang til med 60-papir og fikk det til å sitte litt bedre i bakkene ved stadion. Jeg turde likevel ikke annet enn å gni inn bra med cerapulver før jeg småskeptisk la ut skiene i feltet.

Både Jan Erik og jeg stilte i pulje 1 og trengte ikke  stresse for å komme fram i feltet. Etter litt trekkspill i de første kneikene fløt det greit, og jeg jabbet meg opp på siden av en velkjent piggende skikkelse i gul og svart Team Sport1-dress. I neste kneik lå han på bakskiene og så at jeg ga luke framover. Forespørselen om å hoppe inn til høyre ble umiddelbart akseptert og takket høflig for - og det skulle vise seg å være det siste jeg så av reisekameraten med ski på beina den dagen....

Jeg ble gående å lure meg opp stigningen mot Stenfjellet og forestillingen om at det var her ville jeg legge piggeren bak meg slo ikke til. Jeg ble i stedet gående med Tor Kristian som også forgjeves hadde prøvd å få feste, men med VR70. Mens han prøvde å pigge seg opp, fikk jeg sånn noen lunde feste mellom de blanke sporene. I den første lange utforkjøringene hadde jeg brukbar gli i forhold til Edvard og Ole Martin, mens Tork kom bakfra igjen som ei kule.

Tor Kristian med to blad Bakken litt lenger nedi bakken helt i starten.

Opp igjen fra Bårdsætra ble det bare jabbing utenfor sporet, og alle uanntatt Tork forsvant framme i tåka før det verste var gjort i forhold tl høydemeter oppe på Stenfjellet igjen. Dermed hadde jeg trua på at jeg skulle stake meg greit gjennom resten. Gliden var imidlertid varierende og det blanke sporet ga merkbart sug. Selv om jeg vinglet fra side til side som en med alt for mye innabords, gikk det tungt uansett spor, trolig pga. rubben men kanskje også pga. for fin struktur.

Da Lin Iren og en liten gruppe fra pulje 2 kom bakfra i sløyfa opp mot Målia, satte jeg inn alt jeg hadde for å følge oppmuntringen fra klubbvenninna om å henge meg på, men måtte gi opp etter bare noen få hundre meter. Etter en oppkvikkende drink fra Åge på Team Parkettpartner-stasjonen ved Krakholen ble det litt mer trøkk i stakinga igjen, og da årets Trysil-Knut- og tidligere Vasalopp-vinner Ulrica Persson kom sigende bakfra, var kamplysten litt tilbake. Hun gikk fra meg i alle kneikene tilbake mot stadion med adskillig bedre feste, men jeg kjørte henne inn igjen og var til hårfint foran i mål - men slått med fem minutter. Ikke så "helgæli" tenkte jeg først, siden hun også slo meg med nesten fire minutter også i Trysil-Knut rennet for 14 dager siden. Det var nok imidlertid ingen topp dag for Vasaloppvinneren fra 2001 og 2013 heller på Hedmaksvidda denne gangen.

Ulrica Persson 

Resymé av Stenfjellrunden 2016:
For dårlig forarbeid og strategi som ga et realt prestisjetap, men med en godkjent arbeidsmoral på en ellers middelmådig dag. Jan Erik kom nemlig meget bra fra debuten som "stakemaskin" til tross for en ødelagt trinse tidlig i løpet. Jeg må helt tilbake i Birken i 2003 for finne sist han knuste meg med seks minutter eller mer, men jeg velger å se det positive i at nesestyveren stimulerer meg til å prøve samme taktikk selv....

Jan Erik klokket inn på 2.27.31

Alle resultater

Budsjettering med Birken-overskudd

Opplevelser som her i Øyerfjellet søndag gir overskudd.

Etter å ha gått med dundrende underskudd i regnskapet medio mars i fjor, har jeg prøvd å legge en plan om overskudd i første kvartal denne gangen. Dilemmaet mitt er at jeg blir så rik av opplevelser gjennom trening og ikke minst konkurranser at det er vanskelig å holde igjen på investeringene i treningsbanken.

Fokuset de neste to månedene blir å unngå og bli for hissig på grøten. Det er når jeg kjenner at formen er stigende at det ofte blir for mye av det gode. Jeg har nå lagt en konkurranseplan med en uke av (partall) og en uke på (oddetall) - med startnummer. Det bare ble sånn nå når jeg endelig fikk sett nøye på terminlista. Det ble noen harde prioriteringer, men drømmen om godfølelsen medio mars er verdt det.

Jan Erik, kanskje i sitt livs form, er en ekstra motivasjonsfaktor for vinterens seriøse moro. 

Kranglete knær gjør det lettere å nedprioritere løpinga og Snøkuten i vinter. Jeg vil nok delta for å få godkjent karusell, men det blir nok ikke med med full gass. Jeg vil også kjøre et helt annet opplegg de to siste ukene fram mot Birken. Vasaloppet kommer jeg endelig å ta stilling til når værprognosene er relativt sikre, dvs. den siste uka. Jeg er foreløpig ikke påmeldt, men siden jeg allerede har sikret meg led 2 gjennom Trysil-Knut rennet og stakinga er i framgang, er det nok store sjanser for at jeg prøver meg igjen etter at jeg stod over i fjor.

Hvis det blir Mora-tur, er det ikke så lurt med så mange sprell de to påfølgende ukene. HalvBirken og StafettBirken får nok gå uten meg i år, og jeg skal nok greie å stå over et prestisjeoppgjør eller to i hodelyktrennene i Hernes også. Målet forherliger middelet, er det vel noe som heter?

Jeg har ambisjoner om å prøve meg på Hafjell Ski Marathon i år - kanskje i fristil?

Vinterens konkurranseplan inneholder også noen andre harde prioriteringer. Ved å konkurrere annenhver helg må det nødvendigvis bli noen av de fine, lokale turrennene som må kuttes ut. Jeg var også trigget av å prøve meg på den reale manndomsprøven fra Gjøvik til Oslo, Pendlerløpet på 135 km den 6. februar. Jeg føler at det kommer litt tidlig på i den litt forsinka vinteren også for mitt vedkommende, så det får bli et annet år. Apropos manndomsprøve: I år skal jeg nøye meg med 90 km i min faste sesongavslutning fra Venabygd til Sjusjøen.

Under har jeg uthevet de rennene som jeg prioriterer i vinter. De andre er mer "listefyll" i den forstand at jeg ser på de som mer usikre og ikke noe jeg vil legge så mye annet i enn god trening. På gjensyn i sporet!

Min terminliste vinteren 2016:
Dag	Dato	Arrangement	Sted	Distanse
Lør	9. jan.	Skeikampenrennet	Skeikampen	27
Ons	20. jan.	Klubbrenn	Hernes	7
Lør	23. jan.	Trysil-Knut rennet	Flishøgda	37
Ons	3. feb.	Nymorunden	Varden	13
Lør	6. feb.	Stenfjellrunden	Gåsbu	42
Ons	10. feb.	Nymorunden	Hernes	13
Man	15. feb.	Ørtjernrunden	Stavåsen	16
Søn	21. feb.	Hafjell Skimaraton	Hafjell	44
Ons	2. mar.	Nymorunden (fristil)	Hernes	16
Søn	6. mar.	Vasaloppet	Sälen-Mora	90
Ons	9. mar.	Nymorunden	Hernes	13
Lør	19. mar.	Birkebeinerrennet	Rena-Lillehammer	54
Tirs	22. mar.	Narkuten	Narbuvoll-Tufsingdalen	21
Tors	24. mar.	Egebergrennet (fristil)	Hodalen-Tolga	23
Lør	2. apr.	Troll Ski  Marathon	Venabygd-Sjusjøen	90
Ons	6. apr.	Klubbmesterskap	Hernes	13

Helt på hjemmebane i Trysil-Knut rennet

Petter Otterstad med heng på Bakkerolfen på Flishøgda.
(Foto Sara K Olsen)

I motsetning sesongdebuten på Skeikampen for 14 dager siden gikk helgas turrenn på meget kjente trakter nesten på hjemmebane. Siden Trysil-Knut rennet måtte flyttes til Flishøgda, gikk nemlig 3/4 av rennet i Elverum kommune og vi var innom Trysil i snaut 5 km på hver av de to rundene. Viktigere enn hvilken kommune vi peset rundt i tåka, var det at jeg i motsetning til de fleste kjente løypene meget godt. Denne vinteren har det ikke blitt noen turer til det populære utfartsmålet for mange elverumsinger, men tidligere har det blitt hyppige turer dit i begge ender av sesongen.

PS! Hvis vi ser bort fra en vintertriatlon nettopp på Flishøgda i 2008 er det så vidt meg bekjent ikke arrangert et turrenn i Elverum kommune siden 2003 da Hernesrunden gikk for siste gang. Fram til årtusenskiftet var var også JH-runden i Heradsbygda og Nøtbergsrennet i Sørskogbygda faste innslag på terminlista.

Jeg har ikke akkurat følt meg helt på bortebane hvis vi hadde gått den originale TK-løypa heller. Dette var nemlig min 15. Trysil-Knut. Jeg har gjort noen gode renn der da det gikk en måned senere og jeg hadde rukket å konkurrere meg i form. Det beste var utvilsomt i historiens lengste Trysil-Knut renn i 2007 da jeg faktisk var med og kjempet med Ole Martin Nyberget og nåværende rennleder Ingar Kristiansen om totalseieren. Det skal sies at det det ene året var to distanser og konkurransen var mye hardere i den vanlige utgaven på 28 km, men 2. plass av 50 løpere var moro åkke som...

På lørdag valgte mange av de sterkeste av de 174 løperne å stake den 37 km langeløypa, men for meg var ikke det aktuelt. Jeg hadde preppa både glid og feste til forrige helgs renn i Nybygda, og la bare på litt mjukere feste. Ikke noe stress denne gangen med en snau halvtimes kjøretur til start, og skiene kjentes bra selv om det ble litt mildere enn meldt på forhånd. Ganske så avslappet kunne jeg spøke med de to presumptivt beste i klasse M56-60, Bjørn og Tore, om at jeg nå var på hjemmebane og at de måtte passe seg. De virket ikke spesielt skremt, men de sindige kara der har gått et skirenn eller to før og er ikke så lette å skremme....

Som vanlig gikk det litt tid før dieselmotoren kom i gang slakt oppover i retning det vanligvis så fine utsiktspunktet på Skallberget. Da vi bikket toppen, merket jeg gledelig nok at jeg gled rimelig bra. Trond Martin som staket fra meg oppover ble nemlig innkjørt før første drikkestasjon, og jeg fikk etter hvert følge bare av en annen kjenning, Petter, som gikk en av sine aller første ordentlige turrenn. Her lå det an til til kompiskjøring for å plukke et par løpere som vi skimtet foran oss på de grå-hvite viddene.

Med lua på snei og Petter'n  på bakskiene på Rogstadbakkvollen. 
(Foto: Øivind Larsen)

Ved runding halvveis sakket han dessverre litt akterut og dermed var det ikke annet enn å gjøre jobben selv. Trykket ble holdt bra oppe, men det er alltid litt vanskelig å vite helt objektivt uten noen i sikte verken foran eller bak. Før kneika opp til Rogstadbakkvollen for andre gang ante jeg at en liten gruppe nærmet seg bakfra. På toppen var det imidlertid bare en annen elverumsing, Maren, som kom opp. Med sekundering om at hun la som nr. to av damene, dro hun friskt og i akkurat passende fort nedover på de siste lette 5 kilometerne tilbake til Trysilvegen. 1 km før mål ble vi likevel tatt igjen av gruppe på fem yngre løpere, deriblant Petter, som selvsagt alle fikk slengt seg foran oss før vi suste forbi målskiltet.

Selv om jeg ble dyttet fem plasser ned på totallista helt på tampen, ble det da "førstesidestoff" (på resultatlista), og en ganske så kalkulert 3. plass i klassen bak Bjørn og Tore. Avstanden fram til de beste var også "innafor", og følelsen av å ha gjort et bra skirenn for andre gang i år er ikke å forakte for oss endorfinavhengige.

Det er alltid behov for litt praktisk repetisjon av pensum før eksamen som fortsatt er nesten to måneder unna. (Skal komme tilbake til semesterplanen med innlagte prøver ved neste anledning). Lørdag ble jeg f. eks. minnet på at jeg taper for mye i starten og mister den avgjørende muligheten for å utnytte medløpere. Litt enkelt sagt dro jeg første runden helt til jeg ble alene og måtte dermed gå den andre helt alene. Med riktig rygg tror jeg fort det kan være snakk om minutter ift. det ideelle løpsopplegget. Ellers merker jeg at jeg kan stake lenger opp i bakkene i år og sparer dermed pusten ift. å bruke beina. Det ville garantert gått saktere uten feste for meg på  Flishøgda, men dagen når jeg stiller med blanke ski på et ordentlig skirenn kommer nok snart...

Nytt år - nye diagnoser

Ørtjern søndag: Sol, vindstille, - 12  og nykjørte spor.

Så ble det da endelig skikkelig vinter. Etter lite snø og lite kuldegrader ble det i alle fall litt snø og mer enn nok kuldegrader. Turrennarrangørene sliter med å få til fullgode løyper i terrenget, men jeg har i alle fall brukbare forhold for trening rett utenfor stuedøra. Treninga er ikke vesentlig hemma av at gradestokken har hengt seg opp mellom 15-20 kuldegrader de to siste ukene siden det har vært vesentlig mindre kaldt i høyden. Dessuten har jeg skaffet meg ellipsetrener/crosstrainer som har blitt brukt flittig de to første ukene når jeg ikke har hatt tid til å kle på meg.

Bevegelsene på ellipsestreneren er jo en mellomting mellom diagonalgang på ski, løping og sykling og er en like skånsom treningsform som spinning. I tillegg til rolige økter kan jeg ved å bruke armene/stavene få kjørt skikkelige kvalitetsøkter med langt høyere puls enn på sykkelen hvor jeg ikke har muskulatur til å nærme meg terskelnivået på ski eller beina. Jeg regner med at de 3000 kronene jeg ga for den nye treningskameraten på XXL blir vel anvendte penger nå når jeg etter hvert har innsett at jeg blir nødt til å tilpasse treninga til kneplagene som jeg nok aldri greier å løpe helt i fra.

Den første uka på nyåret fikk jeg endelig somlet meg til å bestille time hos spesialist ved Idrettens Helsesenter for å finne ut hva som egentlig feiler knærne, spesielt det høyre. Kort oppsummert har jeg levd og trent i snart i to år i den forvissning om at plagene skyldes manglende styrke i benmuskulaturen, og at ømheten på innsiden av høyre kneet var en kronisk betennelse i en av senene som fester den firehodede lårmuskelen. Jumpers knee-symptomene under kneet er det mange måneder siden jeg ble kvitt, men jeg har lest at plagene også kan sitte over kneet.

Diagnose?

Etter at det gikk fra vondt til verre i juleferien, kuttet jeg helt ut alle de spesifikke kneøvelsene jeg har bedrevet i snart tre år og lot knærne få litt ro før jeg troppet opp hos spesialisten i fysikalsk medisin. Det var egentlig ikke så smart. Det ble omtrent som å dra på verkstedet for å finne ut hva skranglelyden på bilen kommer fra - og så er lyden borte når mekanikeren skal stille diagnosen. Ved å fremprovosere plagen i forkant ville jeg trolig blitt klokere av skade. Et par ting kom likevel fram: Det ømme området er ikke noen betennelse i en sene, men en plica dvs. en hudfold på siden av kneskåla. For så vidt ett fett så lenge det er noe som er betent, men altså ikke relatert til svak muskulatur som forårsaker overbelastning på senene. For meg var plica syndrom noe helt ukjent, men ved selvstudium i etterkant er det ingen tvil om at det er syndromet jeg har lidd av hele det siste året. Vittige tunger med god kjennskap til Bakkerolfen vil kanskje mene at det her kan må være snakk om minst et syndrom til, men de om det...

Forholdene 150 m fra stuedøra.

Den andre diagnosen som jeg fikk svart på hvitt på nyåret, var for så vidt ikke noen overraskelse. Artrose i ledd er jo noe alle som har levd en stund blir utsatt for i større eller mindre grad. De til dels sprengende smertene som jeg i perioder har kjent ganske likt i begge knærne er utvilsomt det. Med bekreftelse også fra fysioterapeut på at det ikke er muskulaturen det er noen mangler med, bortsett fra at den er litt stram, har jeg droppet alle de spesifikke kneøvelsene med strikker, kettlebell, trapper osv. Det er heller ikke noe å legge skjul på at jeg etter tre års tålmodighet begynte å bli passende lei av å tøye strikken, bokstavelig talt. Strategien framover blir å trene funksjonell styrke, dvs. å opprettholde styrken i ved hjelp av den aktiviteten jeg ønsker å prestere i. I ettertid er det nok lett å se at  iveren etter å oppnå tilstrekkelig styrke har vært med på å belaste knærne for mye.

I samråd med spesialist og fysioterapeut skal jeg i første omgang trene det knærne tåler nå i skisesongen og så konsultere spesialist med fremprovoserte symptomer igjen ved påsketider. Derfra vil det bli vurdert om kirurgi er nødvendig. Prognosene ved operasjon av plica syndrom virker fra faglig hold svært gode, men det blir jo snakk om noen måneders rehabilitering.

Bottom line the Bakkerolfen way: Nytt år - nye diagnoser - nye muligheter!

Fra Tårnet på Hovindberget i Hernes søndag.

Artig tvekamp på Skeikampen

Blide duellanter etter endt dyst!

Sesongstarten med startnummer har gått skeis to ganger hittil, men nå har jeg endelig kommet i gang. Etter at mine faste tidligrenn, Romjulsrennet og Budorrennet, ikke kunne avvikles som planlagt, tok jeg for første gang turen til Skeikampenrennet sist lørdag. Med 27 km er det en egnet innledning på sesongen, og Skeikampen er nok det stedet i hele Sør-Norge som har hatt best snøforhold denne spesielle førjulsvinteren.

Det kribler jo litt ekstra det aller første rennet, og i en helt ukjent trasé blir spenningsnivået automatisk skrudd opp et hakk. Med så mange faste innslag på terminlista som jeg "må" ha med meg, er det ikke så ofte jeg begir meg ut i ukjent terreng med startnummer egentlig. At fetter Jan Erik også sesongdebuterte på samme startstrek, gjorde det heller ikke mindre spennende i år. Han er jo for "statsproff" å regne med sin tilværelse som pensjonert militær med et seriøst team i ryggen og greier!

Det var skikkelig vinter og helt topp snøforhold i løypene rundt Skei. Litt kaldt og trått og ikke noen stakeforhold akkurat. Etter hvert så skjønte jeg at løypa heller ikke innbød til det for oss vanlige turløpere. Terrenget er langt mer kupert enn i min snille sesongdebut i Romjulsrennet på Sjusjøen, så det ble rikelig anledning til å trimme motoren i diagonal. Jeg ble for øvrig liggende bak en voksen kar som staket seg ut fra start, men jeg lurer på om han var en av de få som brøt....

Rennet utviklet seg  akkurat som jeg hadde regnet med. Litt trått før jeg kom i gang i retning Austlid. De første 5 kilometerne var veldig lange, mens jeg bare gikk og ventet på at Jan Erik snart skulle dukke opp på siden. I en lang nedoverkjøring kjente jeg noen som dyttet på stavene mine og jeg signaliserte "Der er'u , ja!", for så at sjekke med blikket at det var ikke den forventet gule konkurrenten.

Ikke lenger etterpå var den en i riktig farge og umiskjennelig lett krumming i ryggen som kom opp på siden - og kampen på Skeikampen var i gang. Vi var en liten gruppe, og jeg lot fornuftig nok andre gjøre jobben og la meg på halen og byttet på bruke de to sporene i takt med de fire-fem foran. Jan Erik lå langt framme og virket sprek. Dette kom til å bli et kjør! Ved først drikkestasjon strøk fetteren rett forbi i front og jeg gjorde instinktet det samme selv om planen var noe annet.

Løypa i Skeikampenrennet går i et åttetall, og omtrent midtveis kommer det tyngste partiet med ca. 3 km sammenhengende mote. Jeg syntes det gikk litt rolig med den gule ledertrøya, så jeg la meg ut i sidesporet for å slippe å trampe på skiene til kara i mellom oss. Litt overrasket registrerte jeg at jeg ganske fort var alene, anslagsvis et halvt minutt foran gruppa. Jeg hadde en større pulje på tilsvarende avstand foran, og i forvisning om at jeg snart var på toppen la jeg inn litt ekstra for å få kontakt.

Det ble dessverre bare nesten, og før jeg fikk mer en etterlengtet drikke på samme stasjon midt i åttetallet, var jeg innhentet av den eneste konkurrenten jeg hadde i fokus. Jeg holdt så vidt følge i stigningene slakt oppover, men fikk vite etterpå at jeg nok hadde vært en god inspirasjon for opponenten ved å avsløre at jeg så sliten ut. På ei slak stakemyr virket skiene akutt tråe, og jeg måtte meget motvillig slippe den kjensspake ryggen. To andre av følgesvennene fra tidlig i løpet smatt også forbi i en liten kneik uten at jeg greide å henge meg på. Selv om jeg hadde øyekontakt og innbilte meg at jeg nærmet meg litt  tilbake mot utgangspunktet, gikk det som jeg både hadde fryktet og forventet i første runde i tittelkampen: 0-1 og 54 sekunders prestisjetap som normalt skulle holde både til salt i såret og gryta vi fikk servert etterpå!

Men skitt au! At Jan Erik foreløpig er i bedre rute enn meg virker bare motiverende. Få kvalitetsøkter på ski til tross, hang jeg godt med i en småtøff løype. Ekstra artig ble det når det stod 2 x Bakken på toppen av lista i M56-60 år. At jeg ble et kvarter etter Astrid Uhrenholdt Jacobsen og nesten 20 minutter etter den svenske totalvinneren får så være. Det går mange flere tog denne vinteren!

Totalvinnerne Astrid Uhrenholdt Jacobsen og Stefan Sunnerberg.

REPORTASJE PÅ KONDIS.NO

ALLE RESULTATER