Lenge leve fetterduellen

Et meget sjeldent syn: En fetter med og en uten startnummer.
(foto: Kjell Arild Andersen)

Det er nytt år og dermed nye muligheter for både det ene og det andre. Av forståelige (?) grunner har jeg ikke vært så ivrig på statistikk over egne prestasjoner som jeg en gang var de siste årene. Ikke noen vits å gni det inn at det går stadig saktere liksom, men det jobbes likefullt for å få noe å slå i bordet med. Dokumentasjon må til, og som den realist jeg er statistikk til for å brukes for alt den er verdt. Da har jeg ikke glemt at det finnes tre typer løgner: Hvite løgner, svarte løgner - og statistikk!


Kanskje det manglende fokuset på de harde fakta er en medvirkende årsak til at det ikke er blitt jobbet så målrettet som tidligere. Da er det greit å ta tak i statistikken som jeg ikke kan bortforklare med økende alder: Fetter Jan Erik er fortsatt med en snau måneds slingringsmonn tre år eldre enn meg. Rent statistisk (!) skulle de tre årene tale mer i min fordel nå enn for 23 år siden da jeg begynte med min litt spesielle form for slektsgransking for å finne ut hvem som egentlig er sprekest i slekta. (Mulige andre kandidater til tittelen kan bare melde seg så skal jeg lage en statistikk .)

Første duellbildet i arkivet - KM terrengløp i Stavåsen i 2005. Tap med 1,4 sek...

Og det ferskeste - tatt etter et nytt prestisjetap (med 46 sekunder)  i Snøkuten i forrige uke...

Dette innlegget er egentlig en oppdatering av to tidligere saker: Den store fetterduellen (april 2011) og Det viktigste er ikke å vinne... (desember 2015), med den store forskjellen at eldstemann har overtatt hegemoniet så det holder. Det er jo absolutt spenning i de fleste duellene, men trenden de siste årene er klarere enn bevisene for global oppvarming og økningen i el-bil salget i Norge. Jan Erik har nemlig tatt den usynlige pokalen fire år på rad nå, og jeg må finne fram resultatene fra 2013 for å ha noe å trøste-mimre over. Ikke nok med det, overtaket er bare blitt større og større. Makan! Det er fare for at jeg må svelge minst en kamel nå - eller rett og slett "legge opp" hvis jeg skal ta meg selv på ordet. Jeg som snart i en mannsalder har utbasunert at "det viktigste er ikke å vinne - men å slå fetter'n"!

Marerittet - Jan Erik stikker - her på treningstur på Budor i 2005.

Vel, som noen har fått med seg er det i 2045 det gjelder -  kampen om seieren i M85+ i Birken. Da trenger jeg ikke regneark for å finne ut at det fortsatt er muligheter. Vi er jo ikke halvveis ennå! Spøk til side - bak all den kameratslige rivaliseringen er det en iboende glede om å leke å holde oss unge både i kropp og hode. Tullinger hører vi, men vi har det moro så lenge det varer - neppe til 2045, men det er det bare tiden som vil vise.....

Tilbake til det som er "fakta faen": Til tross for at de fleste duellene har tippet samme veg de siste årene, har det sjelden vært snakk om store differanser. Det er jo derfor at duellen "lever" og er den beste gjensidige motivasjonen vi kan gi hverandre. I fetterduellens "barndom" hendte det at det var rått parti, som da jeg hadde dusjet ferdig i Håkons Hall da duellanten ankom arenaen like blid - eller da Jan Erik var for elite-syklist å regne og var over en halv time bedre enn meg i BB-rittet. På de 18 gangene vi har stått på samme startstrek siden foto-finishen i Romjulsrennet i 2016 har differansen vært under to minutter på 12 av oppgjørene. Slikt blir det motivasjon av, og slett ikke noe fare for at verken den ene eller andre "kaster inn håndkleet".

Av de 145 duellene som er bokført leder jeg 77-67, i tillegg til at to har endt med poengdeling. Flere morsomheter som kan lese ut av de spreke fakta: Vi har konkurrert samtidig ganske nøyaktig 240 timer - 10 døgn - og gjennomsnitts-lengde på konkurransene våre er 27 km. Til sammen leder jeg med fire timer i tid - altså utklassing! Niks, det utgjør nemlig 1 minutt og 40 sekunder pr løp. Konklusjon: Det er fortsatt like viktig  å slå fetter'n - men enda viktigere at det er minst to på startstrek... Og i morra blir det vel ny duell, Jan Erik?

Men det er ikke alltid det er duell (det bare virker sånn).
Her etter Ultra(tulling)tur på bena Rena-Sjusjøen-Rena i 2010.

Fetterduellen er slett ikke parkert som her på Skramstadsætra før Birken - også i 2005!

FETTERDUELLEN 1996-2018
	Antall seire:
År	Jan Erik	Uavgjort	Rolf	Sum	Årets fetter
1996	2		2	4	Uavgjort
1997	3		4	7	Rolf
1998	4		5	9	Rolf
1999	3		5	8	Rolf
2000	11		3	14	Jan Erik
2001	0		2	2	Rolf
2002	1		6	7	Rolf
2003	1		2	3	Uavgjort
2004	2		3	5	Rolf
2005	4		4	8	Uavgjort
2006	5		4	9	Jan Erik
2007	0		3	3	Rolf
2008	0		11	11	Rolf
2009	1		3	4	Rolf
2010	1		4	5	Rolf
2011	1		4	5	Rolf
2012	2		1	3	Jan Erik
2013	0		2	2	Rolf
2014	3		3	6	Uavgjort
2015	4		3	7	Jan Erik
2016	4	1	0	5	Jan Erik
2017	7		1	8	Jan Erik
2018	7	1	2	10	Jan Erik
	Jan Erik	Uavgjort	Rolf	Sum
Løp	16	1	31	48
Ski	48	1	42	91
Sykkel	3		1	4
Triatlon	0		3	3
Sum	67	2	77	146
Årets fetter:	7	4	12	23

Med ønske om et riktig lat år!

Første turrenn for sesongen ble tradisjonen tro gjennomført
på Sjusjøen i romjua (Foto: Finn Olsen)

Den siste måneden har det ikke vært mye å høre fra denne kanten - i alle fall ikke på denne "kanalen". Det har sine grunner, men det er absolutt ikke noe tegn på at Bakkerolfen har hatt gått i dvale. Det har bare ikke vært noe tiltak i  bloggeren, juleferie til tross. Litt paradoksalt det der. Når jeg har fri fra jobb og andre forpliktelser, så rekker jeg ingen ting. Når uka er fullpakka av oppgaver så rekker jeg det meste...

Treningshverdagen i den aller mørkeste tida har likevel inneholdt ganske så mange lyspunkter faktisk. Siden forrige innlegg for over måned siden, "Endelig såvidt i gang med skisesongen" har jeg fått med meg to løp i vinterkarusellen Snøkuten, et testrenn og et turrenn. I tillegg opplever jeg både intervalløktene i Stangehallen og mine sporadiske kvalitetsøkter på mølla som trenings-snacks i hverdagen som ellers har vært preget av mye og rolig trening på ski.

Både desember- og januar-løpet i Snøkuten har bydd på prestisjeoppgjør med fetter Jan Erik. Begge har hat gått i hans favør, men ikke mer enn at det har blitt fight  helt til mål. I desember ble det en ufrivillig jaktstart for mitt vedkommende da jeg presterte å komme et halvt minutt for sent til start, mens det nå i januar var jevnt fra start i alle fall.... Ikke så vanskelig å se på pulskurven at fetter'n er med forresten - det blir ikke noen terskeløkt da, nei!

"Tv-rykk" helt  i start på siste Snøkut. (Foto: Stein Arne Negård)

Vinterens to opptredener med startnummer på ski har begge blitt rene staketester. Vårt "unge lovende" Team 55+ inviterte til "Julestak" lillejuleaften og fikk kjemperespons med nesten 20 løpere i alle aldre. 

Team 55+ etter gjennomføring av Julestak anno 2018.

Da Romjulsrennet stod for tur en uke senere var det egentlig mangel på intervalløkter med festesmurning som gjorde at jeg valgte å stille på blanke ski også der. Under de kurante smøreforholdene og det relativt raske føret tror jeg det ville vært "hipp som happ" tidsmessig. Begge staketestene ble greit gjennomført, men helt uten sprut. Det har manglet på overskudd, noe som heller ikke er vanskelig å lese av på pulskurvene. Jeg har til tider ligget 8-10 slag over normal hvilepuls på
40.

Djup staking i siste bakken i Romjulsrennet med pes
av en rød uthvilt djevel...(Foto: Kjell Arild andersen)

Oppsummering av året hører årsskiftet til, og verken trenings- eller konkurranse-messig har 2018 skilt seg vesentlig ut fra de foregående. Her kommer Strava sin oppsummering hva trening angår:

Jeg var litt overrasket over at det ble såpass mange konkurranser i 2018. 55 konkurranser med smått og stort på de 52 ukene vitner ikke akkurat om konkurransevegring. Forskjellen fra tidligere år er imidlertid at jeg har kjørt mange av de 24 karuselløpene som rene terskeløkter. Tl tross for en roligere høst enn vanlig, ble det 31 offisielle konkurranser, 17 løp og 15 turrenn. Legger jeg sammen alle konkurranser har jeg tilbakelagt 64 mil på de 31 konkurransene og vært i konkurransemodus nesten 2 døgn (43 timer). Likevel hender det at folk blir forundra over at jeg ikke deltar selv hvis jeg stikker innom et løp eller skirenn utstyrt bare med kamera.....

Målsettinga for det nye året rekker foreløping ikke lenger enn ut skisesongen. Masters World Cup på Beitostølen i mars blir forhåpentlig det store. For at det skal bli det er nyttårs-forsettet mitt at jeg skal bli latere! Litt tabloid formulert, men det er ingen tvil om at jeg har mye å hente på restitusjon/oppladning/hvile. Det betyr at jeg må og skal holde hviledagen hellig - ikke nødvendigvis søndagen - men bare pålegge meg selv en treningsfri dag i uka også i grunntreningsperioder.

2018 har også skaffet meg nye treningskompiser. Bøddi og jeg
må forøvrig øve på det samme - å ta det rolig på langturer...

Birken-forberedelsene er i gang. Her sammen med team-kamerat Finn
på Dambua den første søndagen på nyåret. 

Jeg må også prøve å prioritere - om ikke bort - så i alle fall ned andre ting. Bakkerolfen har fullt program 16/7 og hviler i praksis aldri bortsett fra de 8 timene med søvn. Jeg liker jo alltid å være i aktivitet med et eller annet, men nå må adrenalin, dopamin og endorfiner styres mer hvis jeg skal yte optimalt. Godt lat år!

Endelig såvidt i gang med skisesongen

Det drøyde lenge i år gitt, men nå er snøen innen rekkevidde i alle fall. Håpet om å lange ut innover fjellet på Sjusjøen sist helg regnet imidlertid vekk fredag, men takket være kunstsnøen på Natrudstilen fikk jeg logget to mil "på overtid" på årets nest siste måned.

På sedvanlig vis måtte årets magre skihøst settes inn i et historisk perspektiv, og etter et kjapt dykk i historisk materiale kan jeg slå fast at 30.11 er min seneste start på skisesongen på år og dag. Ikke siden 1999 har det drøyd så lenge før jeg har skrapet av lagringsvoksen og tatt mine første stavtak på hvitt underlag. Til sammenlikning hadde jeg 335 km da vi tente det første adventslyset i fjor....

Etter helgas to "prøvetimer" er jeg i alle fall glad for å være i gang. Mens jeg slukøret måtte ned i regnværet søndag ettermiddag, lavet "det hvite gullet" ned fra himmelen. Kontrastene blir store både visuelt og emosjonelt på sånne dager når du må dra i helt feil retning. Fra hvite snøfjoner og lyse omgivelser til svart skog og asfalt som gjør at du knapt finner vegen hem att mellom blendende  motlys. Godt at det nå tre dager ut i julemåneden ser ut til bli kort veg for oss klimaflyktninger med løyper klare både på Budor og Sjusjøen.

Helgas to "aperitiffer" kunne imidlertid smakt bedre. Med et par seige skøytemil fredag og et enda tyngre forsøk på å stake meg rundt i konkurranseløypene på Natrudstilen søndag, fikk jeg ikke akkurat godfølelsen fra første stund. Varmegrader kombinert med ellers kjærkommen nysnø gjorde at de to prologene gikk alt annet enn lekende lett. Det ga meg i alle fall påminnelser om at gamle gubber bør holde seg til god gammeldags skigåing når både løypeprofil og forhold ikke gir noe gratis.

Lett var det ikke - men fornøyd etter å ha forskræva meg siste novemberdagen. 

Forrige sesongs større fokus på skøyting er tonet ned, og jeg skal balansere variert klassisk teknikk med staketrening slik at jeg til enhver tid kan ta fornuftige valg ut fra rådende forhold den aktuelle renndagen. Dessuten er det "VM-sesong" for Bakkerolfen og Team 55+, og rennjuryen på Beitostølen står fritt til å innføre stakefrie soner. Da er det dumt ikke å ha trent på det du skal konkurrere i.

Påmelding til Masters World Cup 2019 er i alle sendt for alle de tre klassiske distansene, fredag 8., søndag 10. og onsdag 13. mars, selv om jeg nok kommer til å gå bare de to første (30 og 10 km). Den lengste distansen (45 km) tre dager før jeg skal ta gull(-statuetten) hjem fra Birken høres ikke så veldig fornuftig ut...

Da er det vel bare å slutte å danse regndansen og synge Margrethe Munthe: 

Jeg snører min sekk,jeg spenner mine ski,
nå lyser det så fagert i heien.
Fra ovnskroken vekk,så glad og så fri
mot store hvite skogen tar jeg veien.

På sporet av vinteren - i joggesko - rundt Sjusjøvannet lørdag morgen

Perlebryllup ble også feiret i helga - uten skutstyr...

Når enden er god......

"Så blid atte" over halvveis. (Foto og sitat: Heidi Syversen)

Jeg er litt frista til å fra fram ordtaket "når enden er god, er allting godt" etter lørdagens definitive sesongavslutning. Jeg bør selvsagt ikke glemme sju måneder med klundring, men det er lov å glede seg over at det går riktig veien igjen. Aller mest fornøyd er jeg med at jeg greier å motivere meg uansett resultater og faktisk lar motgang inspirere. Hvor lenge har jeg egentlig tenkt og skrevet at det bare kan gå en veg nå tro? Greit å få rett "til slutt"!

Årets sesong har vært todelt med mye lunken og nesten uspiselig lapskaus før sommerferien, og langt mer disiplinert trenings-regime og betydelig færre konkurranser i høst. Det ble likevel fem halvmaraton i 2018 med bra framgang fra et labert utgangspunkt utover året. Det startet med Birkebeinerløpet (som tidsmessig er for en halvmaraton å regne selv om det er 20 km) på 1.46.01 og endte med 1.35.55 på Jessheim. Ti minutters framgang er ikke dårlig uansett nivå. Tross klabbing under skoene hele sommeren har det gått nesten lineært framover. Med 1.42.25 på Hamar, 1.43.16 på Kongsvinger  (som  tilsvarer  sub-1.40 i en flat løype) og 1.38.31 i Oslo før helgas sesongfinale. Lørdagens lite vinterlige halvmaraton på Jessheim var også min 80. halvmaraton totalt siden debuten i Oslo i 1995. Feires det som feires kan!

Litt av grunnen til at det gikk såpass bra på søndag, var ironisk nok at jeg ikke var helt trygg på hvordan beina ville takle 21 km. Beina tålte bare en mil på distanseøkta helga i forveien, og hamstrings var ømmere enn på lenge etter duellen med fetter'n i bakkene i Snøkuten på tirsdag. Utstrakt tøying og daglige runder på massasjerulla til tross, så var det stramt på baksiden av begge lårene før start. Dermed ble det en fornuftig start på 4.30-skjemaet med fokus på puls og teknikk i stedet for stressing med km-tider.

Hei på deg Olav rett etter start! (Foto: Kondis/Olav Engen)

Passering ble gjort på 47.33 hørte jeg speakeren sekundere meg ved runding inne på stadion etter 10,5 km. Selv om det ble litt større forskjell på km-tidene på andre halvdel, gikk jeg ikke mer enn 49 sekunder opp totalt. Pulskurven hadde også en naturlig jevn stigning som den skal ha på en sånn distanse. Det er så lenge siden jeg har greid å disponere et løp at jeg nesten hadde glemt at det går an. Auto-lapen på klokka var på uten at det forstyrra løpet, og jeg ble gjentatte ganger overrasket over at km-tidene holdt seg såpass jevnt. Sånn blir det jo når jeg har vært vant til å subbe rundt og vente på å "få det".

At jeg allerede fra start kjente det i begge hamstrings gjorde at jeg hadde fokus på teknikken før det var for sent og sa til meg sjøl "fram ned hofta" og "spark opp bak" titt og ofte. Det hjalp tydeligvis og samtidig et tegn på at styrketreninga i høst har hatt noe for seg - og kanskje at jeg er i ferd med å løse "hamstringgåten" etter mye prøving og feiling.

Symptomatisk for sesongen og denne løpsanalysen - det aller viktigste til slutt: Terskeltrening funker. Det overrasker selvsagt ingen med peiling på trening, men som typisk realist liker jeg ikke å synse. Jeg må ha tall på det. Søndag løp jeg over en time i sone 4 (87 - 92 % av max-HF) og resten i sone 5, mens jeg i den første flate halvmaraton i år på Hamar orket 25 minutter i sone 4 og resten i sone 3. Selvsagt må man ta høyde for temperatur, løypeprofil osv. men løpsoppleggene var ganske like med forsiktig start. Dieselmotoren har rett og slett fått større slagvolum, og mens jeg i fjorårets Vintermaraton "fikk syra" i fartsdumpene på siste runden ( iflg. min et år gamle og meget kortpusta "race-report), hev jeg ikke etter pusten annet enn i spurten denne gang.

To gamle travere på Jessheim:  Bjørn Gjerde (bak) topper adelskalenderen klart med
32 Vintermaraton mens jeg jakter 2. plassen med mine 21. (Foto: Heidi Syversen)

PS! Forholdene var absolutt på vår side søndag, og med nesten ideelle forhold midt i november løp "alle" mye bedre enn i fjor og satte SB. Kun 3 sekundmeters nordavind var imot oss egentlig, og kanskje noen kunne tenkt seg mer enn de 4 plussgradene. For meg ble det ukas andre opptreden med kort tights og bredt smil. Jammen bra det ikke ble noen tur til Beito for å se på langrennsåning og teste VM-løyper i helga som planlagt.....

REPORTASJE OG MANGE BILDER PÅ KONDIS.NO

ALLE RESULTATER

Måtte ta en selfie med medaljen på Jessheim Stadion i år...