Hyggelig gjensyn med Drammen

 (Foto: Drammen Halv/Samuel Hafsahl)

Drammen Halvmaraton var valgt ut som den første av to "reality-checker" før høsten maratonopplegg spikres. Etter en svært oppløftende gjennomføring på samme distanse fire uker tidligere på Kongsvinger var det visse forventninger tidsmessig også med turen til Drammen.

Byen vekker mange gode minner hos meg når det gjelder både halv- og helmaraton siden Drammensmaraton var et fast innslag på min tettpakkede terminliste i ti år på rad mellom 1996 og 2005 (pluss et lite comeback i 2011). Det er også her jeg har persene på begge distanser som 38- og 39-åring på henholdsvis 1.21.01 og 2:57:16. 

Nok mimring om Persebyen. Nå er det bare halv som gjelder i Drammen og i en helt annen løype. Om den er på nivå med Valencia som i reklamen får jeg vente tre måneder med å avgjøre, men flat er den i alle fall lovet å være. Jeg var ganske sikker på at det tidsmessig ville ble et eller sted mellom 1.35 på en god dag og 1.40 på en slitardag og det stemte ganske bra. 

Jeg kjørte hjemmefra på morgenen selv om jeg i utgangspunktet syntes det var unødvendig tidlig å starte et løp kl 0920 på våre breddegrader i september. Det er snart 20 år siden jeg har i det hele tatt har vært i Drammen, men jeg ble positivt overrasket over hvor raskt det gikk. Plutselig stod jeg parkert i et P-hus rett overfor stadion - til og med med gratis parkering - med et hav av tid til overs. 

Tida ble fylt med koselig pre-run-talk med alltid engasjerte Team Skille, Rønnaug og Eivind, samt Cato som begge hadde helt klare planer for dagen. Cato er godt kjent i byen og satser som  en toppidrettsutøver i min aldersklasse. Han hadde for øvrig bestilt pers av seg selv - og greide det. Skjønner ikke hvordan det går an, men det er jo ekstra inspirerende når det er en jevnaldrende som har framgang i moden alder. Rønnaug har hittil vært en god sparringpartner for meg, men jeg så henne bare litt fra start. Hun var klart sterkere enn meg også denne gangen og greide målet om sub-1.35.

Jeg gikk nok til oppgaven med litt vel avslappet forhold og rotet litt med å finne riktig startpulje. Jeg hadde meldt meg på pulje 1.35+, men jeg så ingen markering eller fartsholder som matchet det. Jeg havnet tydeligvis i en pulje for langt fram og startet et minutt for tidlig. Dermed med ble det enda vanskelig enn vanlig å holde igjen fra start. Den første kilometeren gikk så vidt under 4.30, men det ble  ikke nødvendig å tråkke på bremsen. Farten justerte seg allerede på den andre passeringen siden bena ikke var så villige som jeg hadde håpet på etter to løpefrie dager. Tre timers photo-walk og stolpejakt på Budor byttes ut med en kort vekkerøkt to dager før ved neste anledning - som for øvrig blir 10 km i Oslo førstkommende lørdag. 

Jeg ble litt overrasket over den svære dumpa under jernbanen som vi fikk fra begge sider på hver av de to rundene og nok stod for brorparten av de 68 høydemetrene som jeg og mange andre fikk på klokka. (Arrangørene opererer med 40 , så her er det et litt over 50 % avvik!) Høydeforskjellen sørget for litt variasjon i steget, men jeg gikk konsekvent opp 10 sekunder på hver av de fire kilometerne som inneholdt høydemeter for å unngå å gå for høyt i puls. Ellers var det ikke mye avvik på cruise-controllen som med naturlig økende puls fra 140 til 150 (90 - 95 %) holdt seg stabilt på 4.40 pr. km med noen ekstra sekunder på drikkestasjonene. 

Godt i gang! (Foto: Drammen Halv/Samuel Hafsahl)

Apropos drikke, så misset jeg den første siden det ikke var aktuelt å stå vente på å få et krus. Her var kapasiteten opplagt var for dårlig og må dimensjoneres opp i takt med deltakerantallet som hadde økt med 50 % til vel 2300 på halv i år. Min kvalifiserte gjetting er at det også vil fortsette å øke. Missen fikk likevel ingen merkbare konsekvenser siden jeg hadde gel ekstra i lomma på shortsen.

Forholdene i Drammen denne litt grå søndagen var ganske så perfekte for halvmaraton med overskyet vær og ingen nedbør men en liten trekk fra sør som gjorde at jeg passet på å ligge i rygg på vei ut på hver av de to sløyfene. Avslutningen var to runder på banen som var en mer enn jeg var klar over, selv om jeg hadde varmet opp der inne og skjønt merkinga. De to rundene ble litt ekstra seige etter at jeg greide å snuble i den 1 cm høye betongkanten som skilte asfalten og tartanen uten annen konsekvens enn at det røde sandpapirliknende underlaget sørget for at på høyrekneet fikk samme farge. 

Snubling til tross, så noterte jeg sub-4.30-fart på de to siste kilometerne fra dumpa og inn og vitner om at jeg stod distansen bra selv om jeg på ingen måte prøvde å skvise sitronen denne gangen. 1:38:23 var helt ok på en middelmådig dag, og en foreløpig indikasjon på at det kan være realistisk å jobbe med 3.20 som mål i Valencia om tre måneder. Jeg gleder meg stort til å begynne på den veien. 

Stilen holdt brukbart til mål. (Foto: Drammen Halv/Samuel Hafsahl)

Formelen til Cato som noterte 1:22:33 og likevel ble slått med tre minutter av min "over-overmann" i Kongsvinger, Andreas, er halv x 2+4.30 min. Min formel fra "oldtiden" - siden jeg aldri greide å disponere skikkelig - var halv x 2+10 min. Da er jeg pr. dags dato på 3.27 som er det nivået jeg hadde pre-korona og stemmer bra med følelsen jeg har nå. Jeg er tryggere på å holde distansen nå enn da jeg rushet av gårde i 40-årsalderen.

Et annet poeng fra Drammen det er verdt å ta med seg, er at jeg jeg satte dobbel sesongbeste i samme løp. Jeg har løpt 5 milløp som alle har gått seinere enn første mila i Drammen, så det går sakte men sikkert framover i alle fall. Det motsatt hadde jo vært tragisk på denne tiden av sesongen. Med bedre oppladning blir neste steg i riktig retning å se 44-tallet på 10 for Grete på lørdag. 

Helt i hundre i Kongsvinger Maraton

Run with  a smile! (Foto: Janne Slorafoss)

Da er høstsesongen med startnummer i gang etter en meget god juli treningsmessig. Som vanlig var det Kongsvinger Maraton som var først ut på denne siden av sommeren - og det er ingen overdrivelse at jeg var helt i hundre etter min 10. halvmaraton i den samme løypa.

Juli ble en god måned med over 400 km på beina med mange lange turer over tre timer. Jeg har faktisk logget like mange timer, og en tredel av kilometerne, gående ved hjelp av mange lange Stolpejakt-turer med fruen. Med to reale bakkeøkter også følte jeg egentlig at grunnlaget for å ta en hel en på Kongsvinger var til stede. Med tanke på den videre treninga første del av høstsesongen valgte jeg likevel å løpe halv. Det er jo lenge til Valencia Marathon som blir årets store mål. 

Jeg var ikke klar over det før etter løpet på Kongsvinger, men jeg har faktisk nettopp rundet 100 halvmaraton. Det er litt avhengig av hva man teller med, men med Kondis sine regler for hva som kan godkjennes så kan løp over 20 km (f. eks. Birkebeinerløpet) telle med. Det ble også åpnet opp for at  virtuelle løp kunne telle med i 2020 og 21, men de har jeg valgt å ikke ta med.

Selv om det ikke var akkurat løp nr. 100 på Kongsvinger på lørdag, så var jeg likevel i hundre etter gjennomføringen. Jeg har etter fintelling kommet til at det nok var nr. 101, med det er slett ikke hundre og ett ute for denne evige tidsoptimisten. Selv om tiden ikke skremmer noen under 70, så er det er lenge siden jeg har følt en sånn flyt. Jeg glemmer kanskje fort, men da er det jo fint for en tall-freak å ha statistikk å ty til slik at alt ikke bare er synsing. Som jeg ofte har sagt de siste årene så føler jeg at jeg løper bra - helt til jeg sjekker klokka. Derfor må ting dokumenteres objektivt, og da er det ekstra tilfredsstillende når hodet, beina og klokka er mer enige enn på lenge. 

Magnus  hadde også en svært god dag på Vinger og
kunne motta gratulasjoner fra selveste Johannes.

Etter gyldig korona-forfall i fjor var dette min Kongsvinger Maraton nr. 24. Bare i Birkebeinerløpet har jeg flere. Dette var  som sagt min 10. på halv, og den tredje de siste fire årene. Jeg har nå løpt den 21,1 km krevende runden med 300 høydemeter 36 ganger, så jeg vil påstå at jeg kan løypa og har et godt sammenlikningsgrunnlag. Det er jo viktigst å sammenlikne med seg selv...

Jeg var glad for at det var meldt regn og moderat norsk temperatur på ca. 15 grader på lørdag. Jeg visste det ville bli sleipt et par km i starten, men ellers var underlaget helt uproblematisk. Jeg åpnet litt forsiktig, og til min overraskelse gikk klatringa opp til skihytta halvveis uten at pulsen gikk i taket og beina ble stive. Det kan jeg nok takke noen reale motbakkeøkter på Sjusjøen for. Uten stive lår på toppen gikk det stadig bedre på den klart lettere andre halvdelen, og på km nr. 19 og 20 var det bare å slippe på nedover ned mot 4- blank fart. Klokka meldte om at den beste kilometeren gikk på 3:55, og på det mjuke graset var det fortsatt saft igjen til en spurt. Jeg løp helt på følelsen denne gangen og sjekket ikke klokka før jeg var i mål. Da den stoppet på 1.41.58 etter at det var bra med krefter igjen til en spurt på stadion, kunne jeg svært tilfreds registrere sju minutter raskere enn forrige gang i 2021. Faktisk så må jeg tilbake til 2012 for å finne en bedre "rundetid" på Sæter. 

Ikke helt i helt i hundre ved målgang - men 100% fornøyd!
(Foto: Janne Slorafoss)

Jeg har alltid regnet ca. 5 minutter ekstra på halv og 10 minutter på hel på Kongsvinger kontra en flat løype. Dermed har jeg et realistisk mål om 1.35 på halv om en måneds tid enten i Drammen eller Oslo før maraton-regimet starter medio september. 

PS! Som den faste Bakkerolfen-leser har skjønt for lengst, så har jeg stor glede av statistikkene mine. Når jeg kontollsjekka  halvmaratonlista mi fant jeg ut at jeg burde ha løpt 6 minutter svakere (!) og kommet inn på 1.48!  

Inspirert av min gode maraton-samler-kollega, Torodd, fant jeg jo ut at at 1.48 er det eneste minuttet mellom 1.20 og 1.50 som jeg ikke har løpt på ennå. Det toget er ikke godt ennå da, så jeg tipper jeg skal greie å fylle opp til 2 timer også etter hvert. 

Det er verre med maratonstatistikken hvor det er noen hull fra 2.57 og oppover langt ned på 3-tallet med 3.13, 3.19 og 3.20 som de verste hullene og tette. Men der fikk jeg litt ekstra motivasjon i maratontreninga utover senhøsten. 

Klassevinner Andreas er i annen divisjon, men 2. plass er aldri den første taper for meg. (Foto: Janne Slorafoss).

For helt spesielt interessert - her er mine godkjente halvmaratonløp i kronologisk rekkefølge: 

For het på grøten i varmen

10 000 meteren  på Børstad  var vårens aller 
 seigeste løp. (Foto: Finn Ansgar Haneberg)

Nå som juli allerede er her, er det på tide å gjøre opp en slags status for første del av sesongen. Umiddelbart sitter jeg igjen med mange "hete opplevelser" med joggeskoa siden sesongdebuten ble gjort i snøvær 1. mai. 

Jeg hadde en klar ambisjon om å ikke bli for het på grøten og unngå å konkurrere meg i hjel denne våren. Det lyktes nok ikke helt denne gangen heller, gitt. Jeg føler meg egentlig litt som en deltaker i Luksusfellen på TV som ikke har oversikt over hvor pengene blir av. Forskjellen er at det ikke er pengene som går over styr, men hyppigheten av konkurranser og andre fysiske sprell. Følelsen jeg har hatt i vår - før jeg sjekket konkurransestatistikken - var at nå har jeg da holdt meg i skinnet. Fasiten er at det ble 7 konkurranser på 10 uker i vår også - akkurat som i fjor før jeg gikk i koronadvale for resten av året. 

BDO-mila på Hamar  var mitt første av 5 milløp i vår  
(Foto: Thomas Pedersen)

To halvmaraton og fem milløp tærer nok litt for mye på overskuddet siden jeg jo aldri greier å holde igjen når startnummeret først har kommet på. Det må jo tas med i bildet at jeg har to kvalitetsøkter i uka i tillegg, Kondistreninga med intervaller på torsdager og gjerne et forsøk i vår egen Kondiskarusell. Det kan godt kalles ris til egen bak - selv om jeg ikke har lagt maksimalt i de korte Strava-løpene. 

Jeg slet også med varmen i Portugal i pinsen.

Det er vel ikke noen overdrivelse å si at det har vært en heit forsommer også værmessig, noe som erfaringsmessig passer meg dårlig rent fysisk. Som jeg unnskyldte meg etter Birkebeinerløpet, går pulsen i været og farten tilsvarende ned når det blir litt varmt. Både BDO-mila på Hamar, 10 000 m i Hamarkarusellen og nå sist Risberget Rundt gikk i over 20 grader. Spesielt på de 25 rundene på Børstad 20. juni skjønner jeg ikke at det kunne være noe annen grunn til jeg hadde lavere snitt-fart (4.46 min/km) enn på den over doble distansen på Grue Halvmaraton (4.43 mn/km) på nullføre.

Konkurranser våren 2023: 

Det positive med den nedturen var at jeg tok til vettet å droppet HHT Ultra på 60 km som jeg var innstilt på prøve meg på tre dager senere. Det ble litt meningsløst å øve meg på å løpe sakte, for det hadde jeg allerede bevist at jeg kan....

Når status er gjort opp for nok en litt vårsesong under pari, må jeg skynde meg å legge til at jeg ikke har noe som helst skavanker og absolutt ingen ting å skylde på lenger. Til og med hamstringsplagene som har vært der mer eller mindre i fem år, er rett og slett borte. Det er svært gledelig, og noe jeg kan takke osteopat Marius for. 

Han overbeviste meg om at det ikke var styrke eller tøying på baksiden som manglet, men for stramme hofteleddsbøyere og dårlig bevegelighet i hoftepartiet. Det siste har jeg nok en del å hente på fortsatt, men jeg har konsekvent avsluttet dagen med 2-3 minutters tøying på framsiden av lårene. Etter noen ukers innsats så kjenner jeg det verken under eller etter løping. Selv ved fulle arbeidsdager på Kondis-hjemmekontoret har jeg ikke merket noe ømhet, og det kunne til tider være så ille at jeg måtte stå å jobbe... 

Lett å bli litt ivrig når en har så godt selskap på intervalløktene...

Som mange andre på samme alder har sagt før meg. Jeg føler at jeg løper bra, og har stor glede av å løpe hver dag. Det er klokka som er problemet.... Jeg trener minst like mye som da jeg løp mila ti minutter raskere, men kvaliteten på treningene er ikke avpasset alderen. Det er hele tiden et dilemma mellom å heve kvaliteten på øktene og hvor ofte en kan "skvise sitronen". 

Over tid vil jo det føre til at en bryter ned i stedet for å bygge opp kapasiteten. Jeg er jo overbevist om at jeg har blitt mye snillere med meg selv på trening, men i forhold til det kroppen kan absorbere kan det rett og slett vare stikk motsatt. Altså blir det for ofte belastende økter. Derfor skal i alle fall ikke juli overlesses av hardtrening. Det blir nok bra med timer med variasjon, men uten verken konkurranser eller felles intervalløkter blir det lettere å trene bærekraftig som det så populært kalles. Neste pekepinn på min bærekraft kommer nok på Kongsvinger om fire uker. God sommer!

Risberget Rundt avsluttet vårsesongen 8. juli.

Sølvbryllup med Birkebeinerløpet uten feiring

På skjema etter 7,5 km, men det ble to minutter bak i mål.
(Foto: Finn Westgård)

Et nytt Birkebeinerløpet er lagt til i rekke. Det 25. og det aller svakeste tidsmessig siden starten i 1998, men jeg velger heller å fokusere på at jeg faktisk har vært i stand til å stille til start og greid merkekravet absolutte alle år. Selv i 2020 da det ble avlyst, jogget jeg gjennom løypa i den virtuelle HøstBirken rundt antatt merketid. Jeg har altså en like god Birken-tradisjon midt i juni som midt i mars med akkurat 25 deltakelser. Svaret på spørsmålet om jeg skal delta i Birken løp eller ski har lenge vært det samme: Ja, det er obligatorisk! 

I år var det det 25. løpet, og det ble gjort fortjent heder på de virkelige tro tjenerne med deltakelser alle år. Det er 20 stykker som har deltatt i selve Birkebeinerløpet alle år, og i den enda mer eksklusive klubben med 25 merker er det kun 10 løpere igjen etter årets løp. Det er trolig noen som har deltatt alle år ved f. eks. gått ned på HalvBirken etter hvert, men arrangørene burde vel finne ut av  om det er flere enn meg som er snytt for "sølvbryllupet" med Birken.

"Hedersbevisningene" for 25. års lang og tro tjeneste i Birkebeinerløpet. 

Jeg har jo blogget flere ganger tidligere om at var jeg så "ultradum" at jeg gikk opp i distanse i 2010 og 2012 og derfor ikke har 25. merker i Birkebeinerløpet - ennå. "Min side" på birken.no viser at jeg ikke bare har har deltatt 25 - men faktisk 26 ganger (!):

Birkebeinerløpet

År	Pl	Kl	Måltid	Mrk
2023	41	M60	1:47:56	23
2022	30	M60	1:45:53	22
2021	38	M60	1:50:14	21
2019	61	M55	1:45:04	GST
2018	81	M55	1:46:01	19
2017	31	M55	1:37:59	18
2016	41	M55	1:37:40	17
2015	89	M55	1:43:37	16
2014	68	M50	1:34:21	KRU
2013	69	M50	1:35:32	14
2011	26	M50	1:41:07	13
2009	18	M45	1:26:45	12
2008	21	M45	1:40:26	11
2007	29	M45	1:42:12	SST
2006	27	M45	1:34:25	9
2005	18	M45	1:32:15	8
2004	28	M40	1:31:50	7
2003	26	M40	1:30:16	6
2002	23	M40	1:29:25	GMK
2001	81	M40	1:40:57	4
2000	20	M40	1:29:29	3
1999	40	M35	1:33:05	2
1998	20	M35	1:30:40	SMK

UltraBirken løp

År	Pl	Kl	Måltid
2012	16	MUL	6:00:13
2010	18	MUL	8:26:03

HøstBirken

År			Måltid
2020			Fullført

Ikke noe å si på kontinuiteten, men det må jo sies at det er både litt tilfeldigheter og en god porsjon stahet som har spilt inn. Akillesbetennelsen i 2001 ble døyvet med Ibux, overtråkket dagen før UltraBirken i 2012 ble behandlet med hell etter alle kunstens regler og menisken som røk en måned før BB-løpet i 2013 ble ikke diagnostisert før uka etter. I fjor var det coronaen som satte meg ut av trening i tre måneder med det skjedde jo heldigvis tre uker etter Birkebeinerløpet. 

Som den nostalgiske typen jeg er, måtte jeg inn i bokhylla og finne fram permen med lista fra det første løpet 19. september 1998. Det er morsomt å se hvem som fortsatt henger med. Av de som var - og fortsatt er foran meg på lista - finner jeg fire som er "still going strong": Magnor Rypdal, Tore Bjerkrheim, Ross Wakelin og Kåre Gunnar Bakke. Alle de tre sistnevnte tilhører også "adelen" i Birkebeinerløpet med 25. merker.

Resultatliste Birkebeinerløpet 1998:

Gjennomføringen av årets løp forbigås ellers i stillhet. Etter en meget god treningsvår med få konkurranser og 80 løpte km i snitt  pr. uke siden påske, hadde jeg både håpet og trodd på framgang fra fjorårets 30. plass med 1:45:53. Da det ble 1:47:56 og 41. plass så er det ikke noe å rope hurra for annet enn at det var fire minutters margin til merketida i M60 på 1:52:00. 

Da er det bra jeg har kontinuiteten min å skryte av. For egen del tar jeg med meg et par momenter som må noteres for ikke å gjenta de samme tabbene ved neste korsvei: Jeg må få lagt inn bakkeløping fast en periode på våren, og jeg må sørge for å være hydrert og oppladet før start.  Det var nok en gang meldt varmt vær under BB-løpet, og jeg hadde nylig fått en real påminning om at jeg ikke tåler varmen da jeg var i  Portugal i pinsen og slet med skyhøy puls selv på rolige turer. Mer om det i en annen sammenheng.

Jeg tror dårlig forberedelser får ta mye av skylden for at det ikke ble som forventet denne gangen. Jeg føler meg nemlig "fit" og berdre enn det tida viser. Det er nok en mer kynisk tilnærming med mindre jobbing og mer drikking som må til fram mot 15. juni 2024 da BB-merke nr. 24 sikres med større margin! PS! Påmeldingen er allerede i boks!

Godt i gang i Grue halv

Roger og jeg i egen skravepulje fra start.
(Foto: Janne Slorafoss)

Etter 14 dagers tilpasning fra hvitt og soft til svart og hardt, var jeg i år som i fjor klar for en halvmaraton i Grue 1. mai. De ytre betingelser var med unntak av underlaget slående likt som da jeg avsluttet skisesongen med en real arbeidsdag i Troll Ski to uker før: Nullføre og snøvær - men heldigvis mindre vind. Det er vel det som kan kalles en mjuk sesongovergang?

Før turen til Grue var jeg litt spent på hvordan beina uten både langturer på asfalt og de vanlige karusell-løpene gjennom vinteren. Dermed ble det en litt mer forsiktig tilnærming enn til løpet på samme sted og dato i fjor. Da hadde jeg i tillegg til løp i Snøkuten gjennom hele vinteren også rukket en 10 km i Hoka Vårløp og en halvmaraton i Fredrikstad før jeg fikk det som skulle vise seg å bli årets beste løpsopplevelse i Grue. I år har løpsdeltakelsen begrenset seg til en 5 km snøjogg  i Hamarkarusellen i mars, og den siste tomilsturen på beina var 22. desember. 

Grunnformen er imidlertid god etter en lang og solid skisesong, og den første baneøkta med Kondisgjengen torsdagen i forveien var en positiv opplevelse. Jeg hadde satt meg opp på 1:40 som stipulert sluttid som var vel to minutter bak tida fra i fjor da Ingulf og jeg hadde et perfekt parløp. 

Ryktet om at det går an å løpe fort i Grue Halvmaraton hadde som ventet spredd seg, og det var godt over 230 løpere som skulle fraktes til start. Der må busskapasiteten økes siden vi som måtte vente på den siste bussen, ikke fikk tid til å varme opp annet enn med bagen  på ryggen den snue kilometeren fra riksveien til startområdet.

Etter en kjapp vurdering satset jeg på lang trøye med en t-skjorte over, lange tights  og vanter - men droppet lua. Målet kunne ikke legges lavere enn å holde varmen, og håpet var at snøværet som var spådd å tilta ikke ville legge seg på asfalten. Jeg satset derfor på de nye Nike Alphafly som med unntak av litt jogg på mølla bare var testet på den siste intervalløkta på torsdag. Det skulle vise seg å være en godt valg.

Før start pratet jeg meg bort med klasse- og Sjusjø-kollega Roger, og vi ble stående litt langt fram i feltet. Planen min var å følge Mats Emil som hadde tatt på seg fartsholderjobben til 1:40 fra start og se an etter hvert. Da starten gikk kunne vi ikke stoppe og vente heller, så skravlinga med Roger fortsatte mens vi ventet på å bli nådd igjen av den store 1:40-gjengen. Det passet bra å bli tatt inn akkurat da vi dreide nordover igjen etter 7 km ved Grinder siden trekken fra nord var merkbar. Jeg følte med en gang at det var mer bekvemt å ligge godt innpakket i pulja, men jeg registrerte at jeg i alle fall ikke hadde åpnet for hardt pulsmessig.

Mats Emil og en samlet 1.40-pulje på den første runden.
(Foto: (Løpskonsult)

Ut på den andre runden skjedde det noe med pulja. I krysset etter vel 11 km var det masse folk som heiet entusiastisk samtidig som det begynte å lave ned digre snøkjerringer. Hele 1:40-gjengen med unntak av fartsholderen og en løper til økte farten ganske så markant, og jeg ble liggende mellom gruppa og Mats Emil som fortsatte med cruisecontollen på. 

Henning passerer drikkestasjonen i det verste snøværet.
(Foto: Janne Slorafoss)

Jeg var fortsatt litt usikker på hvordan beina ville oppfør seg på slutten, og torde ikke å gå etter og valgte heller se om jeg kunne spise meg innpå gradvis. Det skjedde ikke, og resultatet ble at jeg ble liggende i ingenmannsland hele den siste mila. De siste 7 kilometerne med merkbar snø og vind midt i fjeset ble derfor tyngre enn nødvendig  Jeg holdt likevel jevn fart med naturlig stigende puls og kom inn foran fartsholderen på 1:39:36 uten å gå i kjelleren. 

Det var spenst igjen i steget i år selv om oppløpssida ble lang alene i
motvinden fra Grinder til Kirkenær. (Foto: Løpskonsult)

I ettertid tror jeg nok at jeg kunne åpnet litt hardere, og ved å ha fulgt litt bedre med i timen midtvegs fått de siste 7 km billigere. Jeg var overraskende uberørt muskulært umiddelbart etter målgang, og er like fornøyd som i fjor da konklusjonen under helt andre forhold var at det "gærartig" med Grue Halvmaraton. Roger tok ut mer på siste delen og kom inn på 1:37 blank og jeg ble 2. mann  i klassen. Jeg setter et stort pluss foran sesongdebuten som jeg har blitt enda mer fornøyd med uka i etterkant hvor det har fungert enda bedre. Antydningen til litt en sliten høyere legg er borte, og ikke minst ser det pr. dato ut som om hamstrings-problematikken er en saga blott. 

Det første kan jeg takke Alphafly for. Sammenliknet med gamle konkurransesko er de ren doping! Ikke antydninger til harde legger ette en ganske optimal halvmaraton på asfalt uten tilvenning er "mot normalt".

Det andre kan jeg takke osteopat Marius for. Fra å tøye og styrke hamstrings uten særlig hell i fem år, overbeviste han meg om at det er for stram muskulatur og dårlig bevegelighet på framsiden som er problemet. Etter daglig stretching på hofteleddsbøyerne, er jeg overbevist om at det er grunnen til den merkbare forbedringen. Jeg håper og tror på en "ny vår" - i dobbelt forstand!

Reportasje på kondis.no

Bilder fra Grue Halvmaraton

ALLE RESULTATER