fredag 24. juli 2015

Opp og ned og rundt omkring i Ringsaker

Sommerferien på Sjusjøen er bl.a. brukt til å besøke ti topper i langstrakte Ringsaker kommune. Som tilsvarende opplegg i andre kommuner bidrar det til at folk uansett aktivitetsnivå kan oppleve nye plasser i sin egen (hytte)kommune. For min del var det bare to steder som var besøkt tidligere. I tillegg har opplegget  hatt flere opplagte fordeler. Jeg har, med ett unntak, gjort alle turer sammen med Bjørg, og lagt de inn slik at det har blitt utmerkede restitusjons-økter på hviledager mellom hardere trening.

Vi har vært oppdaget mange fine utsiktspunkter og perler underveis på vår ferd rundt omkring. Avstanden fra den nordligste toppen, Mafarhaugen, på grensen mot både Lillehammer og Øyer kommune og den sørligste, Eikstoppen på Helgøya, er det ca. 7 mil. Det har følgelig blitt mye bilkjøring for oss å være, siden det bare er to topper som er innen gåavstand fra Sjusjøen.

I brosjyren for opplegget heter det videre: "Ti topper i Ringsaker er et turtilbud til alle. Et friskt aktivitetstilbud som kan bidra til bedre fysisk form, god helse og naturopplevelser. 10 topper går fra mai til oktober. 10 topper i Ringsaker er et samarbeid mellom Ringsaker kommune, Hedmark fylkeskommune, Ringsaker Orienteringsklubb og Hamar og Hedemarken Turistforening (Ringsaker krets)". 


Årets turmål i Ringsaker med utgangspunkt og høyde over havet:

1.  Eikstoppen, Helgøya  - 284 moh.
2.  Bangsberget, Nes - 470 moh.
3.  Sidseltoppen, Moelv - 336 moh.
4.  Åstoppen, Veldre - 599 moh.
5.  Dambua, Ellefsæterhøyda - 617 moh.
 6.  Harabakktoppen, Åsmarka - 577 moh.


7.  Ljørkoia, Sjusjøvatnet - 840 moh.
8.  Nysæteråsen, Åstadalen - 871 moh.
9.  Øyungsfjellet, Øyungen- 1027 moh.
10. Matfarhaugen, Aksjøen - 928 moh. 

torsdag 16. juli 2015

Den lange vegen tilbake

"Det går brattar no! (Foto: Frode Monsen)
Midt i juli, midt på sommeren, midt i ferien - og midt i blinken for å gjøre opp status for grunnlaget foran høsten og vinterens utfordringer. Femundløpet ble vårsesongens (eneste) høydepunkt, og bidro til at jeg fikk igjen trua på at jeg kan være i stand til å løpe. Likevel er det helt klart at jeg har en lang - og bratt - veg å gå. Målet for høsten er fortsatt å stille godt forberedt til UltraVasan med ni timer som mål lørdag 22. august, dvs. om fem uker.

I motsetning til i fjor sommer tar jeg bokstavelige talt den lange vegen mot målet. Ingen korte konkurranser og ingen korte intervaller/tempotreninger før jeg er helt sikker på at kneet tåler det. Akkurat nå tåler det godt å løpe rolig, og jeg kjører, klok av skade, all kapasitetstrening i bratte motbakker.

Nøkkeløktene i de fem ukene som gjenstår er selvfølgelig ukas langtur som nå må økes gradvis fra tre til fire timer. I fjor var Kongsvinger Maraton den eneste av de fem langturene jeg rakk på beina som var noe særlig over tre timer. Jeg skal delta der i år også, i tillegg til det 23,5 km lange Sjusjøløpet, de to første helgene i august, men det er kun med tanke på å holde litt "overfart" over tid. Farten som trengs for å løpe de ni milene mellom Sälen og Mora på ni timer er jo akkurat 6 minutter pr. km, så det er jo ikke nødvendig med noe tempotrening akkurat....

Apropos fart så har jeg lekt meg en del med "nulløp" i sommer. Siden jeg foreløpig ikke tåler å løpe fortere, prøver jeg å løpe jevnere og gradvis lengre. Dvs. at jeg legger opp løperturen som to kortere runder, og kontrollerer rundetidene etter at jeg har prøvd å løpe så jevnt som mulig bare på følelsen. Det er "juks" å sjekke hvordan jeg ligger an underveis.

Det samme prinsippet har jeg forøvrig brukt en del med elevene mine for å motivere til å holde innsatsen oppe over tid. Den som har 0 sekunder forskjell på de to halvdelene har løst oppgaven perfekt. For urutinerte løpere er det fort gjort å starte for fort, og selv rutinerte maratonløpere (meg selv inkludert) sliter med å få til negativ spilt - dvs. å løpe andre halvdel litt raskere enn første. Jeg har forsatt ikke fått det 100% til på trening! I runder på 5 - 10 km har jeg vært innenfor 10-15 sekunder når jeg "kobler inn cruise-controllen". Pulsen går et slag eller to opp selv om dette er snakk om helt rolig langkjøring, og er nok den opplagte grunnen til at det ikke er så lett å få til på høyere intensitet. Av fysiologiske årsaker som jeg ikke skal begi meg innpå her, må kroppen jobbe hardere for å opprettholde intenisteten.

Grunnlaget forøvrig er det ingen til å si på. Jeg har faktisk brutt noen små barrièrer i treningsarbeidet i vår og sommer som underbygger det. Jeg har kjørt lengre turer både på sykkel og rulleski enn tidligere. F.eks. har jeg hatt min første sykkeltur over 10 mil og jeg har også staket lenger og brattere enn noen gang. Det har også blitt en god del raske, halvlange fotturer sammen med Bjørg takket være det geniale ti-på-topp-opplegget både i Elverum og Ringsaker.

Ti-på-topp-tur til Eikstoppen på Helgøya.
Den spesifikke styrketreninga for knærne blir heller ikke glemt selv om ferie betyr at den må gjøre nye steder. Med strikk, balansepute og  kettlebell i bagasjen blir den fulgt opp med små økter annen hver dag. Det nye nå er at jeg jobber bevisst med å styrke muskulaturen i hofta med tanke på at det også kan være en indirekte årsak til de evigvarende (?)  kneproblemene mine. Jeg sier likevel som DDE - "Det går likar no" - eller kanskje enda mer dekkende "Det går brattar no!" 

fredag 3. juli 2015

Det er IKKE størrelsen det kommer an på...

Den første uka av ferien ble benyttet til en sårt tiltrengt oppussing av hjemmekontoret. Ikke spesielt morsomt for en med ti tommeltotter, men denne sommerens lille prosjekt hadde sine morsomme - og nostalgiske sider. Mens mange påstår de stuer vekk glass og pokaler i pappkasser i kjelleren står mine på geledd på hyller lett synlig på nettopp kontoret (fordi de er ikke "godkjent" som pynt i stua!)

Nå måtte de flyttes på for å få fjernet fillete tapet og deretter få påført "morgendis" på veggene. Dermed ble det også en sårt tiltrengt runde med støvfilla, og en nitidig sortering før de kom på plass igjen på enda mer strigla rekker. Jeg tror ikke helt på de av mine medmosjonister som påstår at premier ikke betyr noen verdens ting. For meg er minner viktig, og da er det ikke størrelsen det kommer an på. Derfor tok det lenger tid enn beregnet for å få små og store minner inn i hyllene igjen......

Etter en mannsalder med rimelig hyppig deltakelse i diverse konkurranser, er det blitt mye "standardvare" som fruen med rette kommenterer: "Hva skal du med alt dette?" Sånn sett er premier som "en har bruk for" å foretrekke, men det betyr også at de etter en tid er "oppbrukt". Ute av syne - ute av sinn osv. Dermed fremkaller de heller ikke de gode minnene om små eller store "bragder" som jeg har oppnådd helt for meg selv.

Under ryddingen her om dagen "fant" jeg igjen den første pokalen som jeg vant. Det var ikke store saken, men jeg husker den veldig godt. Jeg deltok i Kjekevegmarsjen i Solør for andre gang i 1995. Som mange marsjer i sørfylket hadde den også konkurranseklasse, og det var pokaler til de 10. beste. Derfor minnes jeg at det var "stort" selv om jeg fikk den minste pokalen i mitt andre forsøk. Året før hadde  Kjell Arild og jeg nemlig debutert med å bli "nesten-premiert" med hhv. 12 og 13 . plass etter turen fra Breisjøbeget til Dulpetorpet på Hof Finnskog.


Pokaler er det blitt en del av etter hvert og noen mer prangende enn andre uten at de har større plass i minnet. Øverst på hylla står det en glitrende vandrepokal som ganske så ufortjent er blitt meg "til odel og eie". Skjebnen  skulle nemlig ha det til at jeg tok et napp i vandrepokalen i Forstialøpet (tidl. Norsk skog-løpet) på Braskereidfoss i 2001. Nedgang i deltakelsen gjorde at det også ble det siste, og dermed fikk jeg lov å beholde den gedigne pokalen. Prestasjonen var ikke i samme størrelsesorden, selv om jeg fikk vandrepokalen til odel og eie etter et forsøk, ble jeg nemlig klart slått av beste dame ......


Hvordan kan jeg huske detaljene fra både femten og tjue år tilbake? Trolig fordi de betyr noe for meg, godt hjulpet av min nitidige loggføring av konkurranser (og trening) fra starten på "mitt nye liv", dvs. 1. juli 1994. Jeg har et regneark hvor alt er registrert - fra tider, distanser og plasseringer - til premier. Det samme gjelder resultater og til og med "vernverdige" startnummer som er plassert kronologisk i A4-permer nederst i den samme reolen. Et utfordring i den digitale verden som jeg ellers prøver å henge med i, men jeg tviholder på det analoge i noen sammenhenger.



Galskap vil kanskje du si, men for meg er det faktisk betydningsfull galskap. Det langt mer meningsfullt i min øyne enn å samle på antikviteter som for meg er "gammalt ræl" som andre har brukt og slitt ut. Jeg samler på "ting" som er knyttet til mine egne store og små opplevelser. Jeg har hørt noen si at historiske gjenstander eller bygninger "har sjel" - da må vel det også gjelde premier?

tirsdag 30. juni 2015

Fant flyten i Femundløpet


I følge med Erlend og Ole Peter helt i starten.
(Foto: Jan Ole Johnsgård)
Deltakelsen i Femundløpet hang lenge i en tynn tråd for min del i år, og det var ikke før fredag kveld jeg bestemte meg for ta turen til Femundsenden i år også. Det var mest for å få gullmedaljen for 15 års deltakelse - i tillegg til å få dekket det fine midtsommerløpet "live" for kondis.no. Etter en liten diskusjon med meg selv om 10 km kontra halvmaraton, ble historikken avgjørende nok en gang. Det er som kjent viktig med kontinuitet her i gården! Dessuten har jeg erfart at det går best mht. knærne å løpe langt og rolig framfor å prøve å øke farten foreløpig.

Lørdag var en av få ordentlige sommerdager så langt i år, og jeg hadde gleden av å haike med Ronny som hadde med seg familien opp til Femundsenden. Med null stress og heller ikke noe press på meg sjøl om å følge verken den ene eller andre, ble oppvarmingen tatt lett på. I stedet ble det tid til en prat både med den ene og andre før start.

Med mine rosa Hoka på beina, stod jeg i "paddocken", klar til å ta turen akkurat som beina og kroppen ville. Noen mellomtider hadde jeg likevel i hodet fra i fjor siden tidene fra BB-løpet og Femundløpet pleier å stemme godt overens. Selv om løypeprofilene er helt forskjellige, er distansen identisk, og det er bare to ukers mellomrom. I fjor hadde jeg f. eks. 1.34.20 i BB-løpet og 1.33.51 i Femundløpet. Med over 1.43 på tavla ved målgang på Lillehammer for 14 dager, hadde jeg 5 blank-fart og 1.40 som en vag antagelse men ikke noe mål å slite seg ut for.
Femundtrollet var like langbeint i år.
Før starten gikk fikk jeg gitt beskjed til min faste sparringpartner i Femundløpet, Jan Erik fra Tynset, om at jeg ikke skulle gjøre noe forsøk å henge på'n i år. Etter en kjapp konferanse med Ole Peter som er like pålitelig som et sveitsisk urverk i forhold til tider, ga jeg beskjed om at hans  fjorårsskjema på 1.36 ville bli for hardt for meg denne gang.
Baktroppe-rolfen slapp å stresse i starten i år.
På det første stipartiet med et par klopper fikk jeg erfare at Hoka Clifton ikke er noen terrengsko akkurat. På en sleip planke forsvant det første beinet ukontrollert framover, men ikke bråere enn at jeg rakk å korrigere enn påbegynt spagat til et elegant telemarksnedslag med 19-19-19,5 som tellende stilkarakter!

Før det krumspringet hadde jeg allerede begynt å jobbe meg framover etter en beskjeden start, og etter 3 km var nesten alt som "normalt". Ryggen til Jan Erik var lett synlig foran, og Ole Peter var et lite stykke bak. Jeg jobbet meg videre inn i ryggen på ungjenta som ledet dameklassen og guidet henne så på rett veg ved et par anledninger.

Etter et halvt krus med sportsdrikk på den første drikkestasjonen, startet jeg på det partiet som jeg liker aller best i Femundløpet. Terrengsyklistene vil nok kalle det flytsti der den snirkler seg fram på den flate furumoen mot Drevsjøen. Her fikk jeg også en fantastisk følelse av å bare flyte avgårde på stien. Jeg har tydeligvis glemt hvordan det er å kjenne responsen fra underlaget, ha kontroll på hvor neste fot skal settes mellom røttene, kunne skritte ut uten at det koster noe. Da jeg også sakte men sikkert nærmet meg Jan Erik og en annen løper, hadde jeg allerede konkludert med at dette var verdt turen.

Før andre drikkestasjon var jeg så nær de to foran at jeg sløyfet drikkestoppen for å komme helt opp i ryggen på duoen. Det holdt ikke helt, men jeg fortsatte med god flyt også på neste stiparti som også inneholder noen små kneiker. Her tok jeg som vanlig igjen baktroppen på 10 km som hadde startet en halv timen senere. Slakt nedover på grusvegen til runding i målområdet etter 15 km gikk det også bra. I det hel tatt var jumpers knee ikke i hodet mitt i det hele tatt under løpet på lørdag. Litt av en kontrast fra BB-løpet hvor jeg holdt igjen og jogget på hælene nedover med strake knær.

Ved den tredje og siste drikkestasjonen så ble jeg så opptatt av å få komme opp i ryggen på Jan Erik at jeg løp rett forbi bardisken nok en gang. Sånt blir det ingen fest av! Konkurranserutinene er ikke blitt drillet særlig under sommerlige forhold det siste året akkurat, og den doble barmanøveren var ikke spesielt rutinert av meg. Det var varmt og godt også på furumoene ved Femunden på lørdag, og jeg hadde ikke tid til å drikke mer enn en knapp desiliter....

Den nye "strafferunden" på 5 km på slutten av halvmaratonløypa har jeg aldri likt spesielt godt. Jeg endret ikke syn etter årets løp heller. Halvveis er det både ei steinrøys og løpets bratteste motbakke. Jeg måtte gi opp det korte samløpet med Jan Erik, og måtte gå for å få summe meg litt. Jeg ble rett og slett svimmel og slapp Karin som nå var første dame, ganske så frivillig fram. Litt bak skimtet jeg at Ole Peter kom stadig nærmere, og fokuset ble endret fra å se framover til å holde kontroll på min 14 år eldre målestokk. Jeg greide å skjerpe meg igjen på grusvegen, men det måtte til noe som i alle fall føltes som en spurt, for å holde han bak meg med fattige tre sekunder til sluttida 1.35.24.
Mot mål med Ole Peter farlig nær. (Foto: Ola Lombnæs)
Fem minutter raskere enn antatt nivå, og hele åtte minutter bedre på bare to uker er likevel ikke det viktigste. Femundløp-følelsen 2015 kommer jeg til  å leve - og løpe - lenge på. For den som ikke har opplevd gleden av å løpe, virker det kanskje idiotisk. For meg var det episk....
Ronny mot mål rett bak persen fra to år siden.
Reportasje på kondis.no: Fenomenalt flott i Femundløpet

søndag 14. juni 2015

Birkebeinerjoggen fullført for 3. gang

Blid var'n i alle fall på de første 7 km. (Foto: Bjørn Hytjanstorp)
Årets Birkebeinerløp var det 3. på rad hvor jeg stilte til start uten verken muligheter eller ambisjoner mht. tid eller plassering. I år var det i enda større grad snakk om å holde merkerekken intakt, så sånn sett kan jeg jo si meg fornøyd etter å tatt mitt 16. offisielle - men 18. moralske merke i BB-løpet! (De to moralske for UltraBirken i 2010 og 2012).

Det irriterer meg stadig mer at jeg etter fire år ennå ikke har fått løpt den "nye" traséen fra BB-stadion til Stampesletta for full maskin. I 2012 valgte jeg som sagt UltraBirken, i 2013 var jeg meniskskadet uten å vite om det og stusselig nok har det delvis blitt "jumpersjogg" både i 2014 og 2015.

Joda, jeg syntes det var moro å var med i år også, men jeg må bare innrømme at det er brutalt i etterkant å innse hvor dypt jeg har sunket - på resultatlista. Selv om jeg lot fornuften styre og satte brekket på i alle utforbakker, gikk det likevel saktere enn jeg hadde regnet med. Jeg hadde til slutt seks minutters margin til merket, og hadde for så vidt full kontroll på hovedoppgaven. Likevel var det betenkelig at jeg brukte to minutter lenger tid enn i fjor også på de første sju km opp til løypas høyeste punkt. Og der prøvde jeg virkelig ta i. Konklusjonen kunne jeg vel dratt allerede før start hvis jeg hadde sett litt på hva jeg har gjort denne våren: Man blir ikke terrengløper av å sitte å tråkke på en sykkel, stå og stake på rulleski og trene knebøy til en ser mannen med ljåen!

Jeg anså helgas løp som en test på om det er noen vits å prøve å løpe noe mer i sommer i det hele tatt. Det må bli enten eller nå. Det lar seg ikke kombinere med å sykle uansett skade. Svaret på testen får jeg ikke før det har gått et par dager når knærne rekker å si ifra. Umiddelbart kjennes det langt bedre ut enn etter de spede testene jeg har gjort de to siste ukene. Smertene i senene under begge knærne er helt klart mindre, men jeg har nesten gitt opp å skjønne hvorfor det varierer så mye. Det er å håpe at styrke- og stabiliseringsøvelsene kan ha bidratt til at jeg nå kan løpe langt og rolig fram mot UltraVasan om drøye to måneder.

I motsatt fall blir det ikke et eneste løp til på beina i 2015, men i stedet et seriøst forsøk på å bli Superbirkebeiner som plaster på såret i et ellers katastrofalt birkebeinerår. Det er ikke noe tvil om hva hjertet vil, men mulighetene for å få hjernen med på laget er nå større enn på lenge. Øystein Sunde har en strofe i en låten "Hi-fi asyl" som går omtrent sik: "Du bli'kke riktig frisk før'u har hatt det riktig ille..." Blir det skikkelig ille når det hatt gått noen dager etter Birkebeinerjoggen min er en tredje mulighet at jeg legger meg under kniven.....



Tallenes tale:
Startnr 1276
Rolf Bakken
Fik Orion

Klasse
Menn 55-59 år
Født
08.03.1960
Antall ganger deltatt
16
Antall merker
16
Pulje
1
Start
10:10:13
Makstider
     18:48
     20:38
     52:27
     56:36
01:15:32
01:21:21
01:43:37
01:49:28

Men en birkebeinerdag er så mye mer enn bare å løpe. Her er noen glimt av  hva jeg også fikk med meg på Sjusjøen/Birkebeineren/Stampesletta på lørdag: 

Klokka 07.40 på Sjusjøfjellet med Vegard Øie og John Henry Strupstad i teten på UltraBirken 
Kl 1000 gikk starten for mennenes eliteklasse på Birkebeineren.
Premieutdeling ved Håkons Hall kl 1300 med de tre beste i kvinner elite: Veronica Blom, Marthe Katrine Myhre og Maiken Caspersen Falla.
De tre beste i menn elite: Weldu Negash Gebretsadik, Sindre Burås og Tesfayohannes Mesfun Fisehatsion
Oddbjørg  Haakensveen vant igjen K70-74 år foran Marie Lovise Svevad med Anny Malme på 3. plass.
Liv og røre i målområdet!
John Henry på topp etter drøye 6 mil i UltraBirken. Her sammen med 3. mann Mattias Gärdsback.
Marte Pedersen vant nok en gang kvinnenes UltraBirk, denne gang foran Elise Hay Opsahl og Liv Ritcher.