Med tro på seg selv i Janteloppet

Amund, Kjetil og Bakkerolfen før start. 
(Foto: Hanne Sigstad)

Janteloppet på Hafjell/Pellestova er på noen få år blitt litt av en happening til turrenn å være. I år var det  både turrenn og FIS-renn, og deltagelsen av de beste norske løperne var helt på høyde med de to kjappe  norgesmesterskapene som er blitt arrangert i Narvik og på Lygna. Petter Northugs signatur og pengepremier tiltrakk nok de store navnene mer enn heftig afterski, men med hele sesongen unnagjort var det nok flere heltidsutøvere som også hadde litt lavere skuldre enn på flere måneder. At mange av de litt mindre seriøse av oss tok afterskien på alvor, er imidlertid sikkert etter en kikk på sosiale medier etter helga. 

Jantelovens argeste motstander, Petter Northug, hadde virkelig fått en bredt spekter av skiløpere til å tro på at  Janteloppet er vinterens morsomste skirenn. Den 20 km lange løypa var designet ulikt fra andre langrenn med utfordringer som «pumptracks», utforkjøringer med fartsmåling samt klatreetapper og supersprint med hele 10 000 kr i premie.

Jeg deltok i den virtuelle utgaven i fjor uten konkurranse side om side og gledet meg til å "leke med de store" - attpåtil med gratis deltagelse etter at jeg ble trukket ut som vinner i Rema 1000 Elgen sin Red Bull-kampanje. Jeg hadde også lokket de to fristils-entusiastene og Stravacup-medarrangørene, Amund og Kjetil, til å ta turen fra Elverum til Hafjell lørdag. Selv kjørte jeg "same prochedure as last year" med oppvarming fra Sjusjøen. Skjønt så veldig varm ble jeg ikke, 13 km padling i nordavind og snøskavler til tross.

Trangt i starten. (Foto: Daniel Tengs/Red Bull Content Pool)

Med en times pause før start ble det tid til en felles oppvarmings-reko av den første og siste delen av løypa. Med fare for å kjøre ned både skistjerner og kameraer i målområdet med helikopter surrende over hodene våre, fikk trioen føle på et litt annet trøkk enn på de vanlige turrennene. At det var en sjelden anledning til å skøyte, var også kjærkomment for alle tre. Fristils-alternativene for oss mosjonister er ikke alt for mange, og det er opplagt at det bidrar til lavere gjennomsnittsalder og dermed hardere konkurranse enn i klassiske turrenn. For meg som har passert junioralder med god margin, er det ikke så oppløftende å sammenligne seg med gjennomsnittet, men det glemmer man fort i Janteloppet der anti-jantelov-plakater møter deg langs løypa. "Du SKAL tro at du er noe!"

Petter i farta! Foto: Daniel Tengs/Red Bull Content Pool)

Elverumstrioen fikk tatt de nødvendige skrytebildene før start og lurt oss litt framover i det drøyt 1300 mann og kvinner store startfeltet. Den logiske tanken på at jeg burde greie å gå ned tida mi fra sololøpet i fjor, ble skrinlagt nesten før jeg nådde startstreken. Når alle skræver av gårde blir det trangt om plassen, og med 500-600 foran oss ble det skikkelig sukkersnø i motene på de første kilometerne. Det var i alle fall ingen vits å mase under slike forhold, og jeg måtte som antatt se Amund og Kjetil forsvinne i mengden. Med kraftig medvind ned den første pump-tracken var jeg mer heldig enn dyktig som ikke havna i et skikkelig mannefall. Jeg kjørte halvveis over en kar nede i dumpa og var sjeleglad for at feltet begynte å strekke seg mer ut før neste kuleløype.

Kunne ha vært meg! (Foto: Daniel Tengs/Red Bull Content Pool)

Jeg jobbet meg gradvis framover der forholdene ble fastere og bedre. Selv om hamstringene var signe i padlinga, avanserte jeg overraskende lett i feltet i motvinden i det slake dobbeltdans-partiet før jeg roet meg litt ned til supersprinten. Jeg prøvde med et magadrag i dobbeltdans i 200 m, men skjønte at det ikke ble 10 000 kr i spurtpris i år heller. Resultatlista viste etterpå at det var lillebror lillebror Even Northug som tok den på 21 sekunder - jeg brukte 39....

Amund (til h.) og Kjetil i supersprinten. (Foto: Stein Arne Negård)

Stilstudie i supersprinten. (Foto: Stein Arne Negård)

I fjor møtte jeg veggen i motvinden da løypa snudde mot sørvest 5 km før mål, men i år var det heldigvis bare motbakkene å jobbe mot. De 4 siste km går slakt oppover og spesielt i den siste velkjente bakken opp mot Pellestova fra øst var den det ikke så vanskelig å se at det var forskjell på min og Simen Hegstad Krüger sin teknikk da jeg så hele løpet på sofaen rett etter hjemkomst. Det var imponerende å se hvvordan han presset dobbeltdans og endelig avgjorde løpet her, mens jeg måtte padle hele bakken. 

Det ble faktisk over 10 minutter lenger tid enn i fjor og mye lenger ned på lista, men som sagt var det en helt annen konkurranse enn i fjorårets virtuelle utgave. Ved hjelp av alle mellomtidene fant jeg ut at jeg jobbet meg fram 70 plasser underveis, og klasselista forteller om en soleklar 3. plass av 14 i 10-årsklassen 61-70 år.  Amund og Kjetil hadde avtalt å ga sammen og fullførte etter planen vel fem minutter foran meg med samme positive utvikling av løpet. Alle tre var så godt fornøyd med Red Bull Janteloppet at vi er klare igjen 1. april neste år.

Heldigvis var det medvind på nedståinga tilbake i Sjusjøen. Det ble mest staking med slække lår, og selv om det bra småkupert mellom Nordseter og Sjusjøen blåste jeg hjem igjen nesten i konkurransefarten fra før på dagen. Status fra mitt Jantelopp ble dermed akkurat 50 km på 3,5 timer. Du skal jo tro at du er noe til skiløper... 

Artig og avslappende med Janteloppet på tv etterpå.

Janteloppet på Strava

Mine reportasjer på kondis.no:
Therese Johaug knuste Petter Northug i janteloppet 
Video og bilder fra Janteloppet 
 (Foto: Stein Arne Negård)

God påske!

Med blanke ark i Plankebyen

Fra starten for 5 km i Fredrikstadløpet.

Første helga i april var dilemmaet om jeg skulle gå/stå Troll Ski Marathon eller kline til med en halvmaraton etter en vinter uten langturer på beina. Etter en god skisesong var det vel ikke helt logisk å velge asfalten framfor staking, men det var jo våren som lokket litt i Plankebyen da.

I ettertid er jeg litt misunnelig på Troll-løperne som fikk medvind og strålende forhold siden muligheten for en løypepers hadde vært innen rekkevidde, men man kan som kjent ikke få både i pose og sekk…

Nå det er sagt ble det en fin weekend i Fredrikstad med både sportslig og sosialt utbytte – selv om det ikke var spesielt vårlig. Likevel ble det årets første økt i shorts og t-skjorte, og beina holdt fint det uvante underlaget til tross. 

Margrethe i gang på sin 5 km.

Med utgangspunkt i høy 45 minutter på 10 km i Hamar helga før, var det realistisk å satse på sub 1.40, dvs. 4.45-fart i den flate løypa som var ny for meg. Jeg har løpt Fredrikstadløpet to ganger tidligere i forbindelse med Kondis-landsmøte i 2008 og 2013, men da gikk løpet i sentrumsgatene. Årets arrangement var flyttet til Gammelbyen på Østsiden og gikk i en 7 km lang rundløype nesten uten høydeforskjell men ganske utsatt for vind med sine lange, rette strekk. I år var det den midterste tredelen mellom 2,5 og 5 km på hver runde hvor det var lurt å gjemme seg bak en bred rygg hvis det var noen i sikte.

Oppvarmingen ble gjort sammen med Henning som likeså godt satte pers i sesongåpningen med 1.16. 36. Sterkt i den vinden så tidlig, og ryktene om at den blide LIF-løperen skulle trappe litt ned tror jeg ikke noe på…

Henning i sitt perseløp - ren plankekjøring! (Foto: Bjørn Johannesen/Kondis)

Med tre runder (nesten) like runder, bestemte jeg meg for å sjekke rundetidene ved 7 og 14 km  skiltet for å motivere meg selv til å holde koken. Det manglet ikke på gamle kjente og jevnaldrende løperkompiser som jeg har mange minner om jevnbyrdige oppgjør med fra tidligere. Pål, Hemning, Steinar og Dorte var alle på plass i flokken rundt meg – enn så lenge. Huet ville gjerne, men nå visste jeg jo at her var det ingen vits å yppe seg fra start. Alle de nevnte forsvant sakte men likevel sikkert, og jeg hadde min egen lille gruppe med bl.a. Michael som jeg kjente igjen fra Kongsvinger Maraton.

Første 7 km-runde gikk overraskende greit på ca. 32.30, men ut på andre runde ble det brått så tungt at jeg ikke våget å følge gruppa. Dermed havnet jeg typisk nok alene i motvinden på andre runde. Jeg så (heldigvis) feil på klokka og trodde til min store overraskelse at jeg hadde tilnærmet samme rundetid på midtrunden. Faktum var at jeg hadde gått opp et minutt, men det fant jeg først ut etter løpet.

I lav høyde over asfalten i Gammelbyen (Foto: Bjørn Johannesen/Kondis)

Ole Peter (midt i bildet) er på gang igjen (Foto: Bjørn Johannesen/Kondis)

Jeg holdt i alle fall skjema for inntak av mine tre géler på 5, 10 og 15 km, og da det kom opp en liten gruppe bla. med tidenes beste 78- åring (!) på halvmaraton, Henrik Lund Raagaard, våknet jeg til liv igjen. Fredrikstad-karen satte for øvrig norsk klasserekord i 75-79-årsklassen med 1:38:41 på Jessheim i november, og var nok spent på hvor det ble av hans argeste konkurrent, Ole Peter, som han stadig kikket seg bakover etter. Jeg kunne berolige han med at det nok tar litt tid før min gode løperkompis er tilbake på normalt nivå etter diverse skader og sjukdom det siste året.

Målfoto med en sprek 78-åring i hæla. (Foto: EQ Timing)

Det kan kanskje virke demotiverende å bli utfordret og av og til slått av løpere som er både 10 og 15 år eldre, men for meg virker det derimot stimulerende i den daglige treninga å se at det faktisk er mulig å holde et så høyt nivå i mange år.

På sisterunden skjønte jeg at beina ville tåle asfalten etter tilnærmet fire måneders fravær, og jeg kunne godt hjulpet av min 16 år eldre utfordrer øke farten igjen til under 4.40 pr. km i snitt. Dermed greide jeg målet om sub 1.40 med 13 sekunders margin. Ikke ren plankekjøring, men jeg fikk da bruk for fargestiftene under Fredrikstadturen som ble gjort med blanke ark....

Utsikt over målområdet fra Kongsten fort.

RESULTATER

Fredrikstadløpet på Strava

Full Birken-fest uten feste

Det var moro å stå Birken i år!
(Foto: Visma Ski Classics)

Da var det endelige tid for den ordentlige Birken igjen. Det er og blir Birkebeinerrennet som er originalen. Alle andre arrangementer er for avleggere og nykommere å regne. Helt siden jeg hørte om bestefars deltakelser i noen av de første rennene på 30-tallet har Birken hatt en spesiell plass. Minnene om det første rennet i 1995 da jeg kom til Kvarstad og ikke skjønte hvorfor jeg var med på dette, og ikke minst da jeg følte meg som en verdensmester etter å tatt mitt første merke i 1998.

Nå var det tre år siden sist, og en var nesten dømt til å gjøre noen nybegynnertabber. På diplomet jeg fikk, stod det at det var min 25. deltakelse i år. Da må fjorårets QR-Birken blitt talt med. Det var det 24. rennet for meg. Virtuelle renn eller løp teller ikke med i min statistikk. Da kan en jo likeså godt begynne å regne med treningsturer.

For første gang siden jeg gikk Stafett-Birken på fredager i 2013, -14 og -15 hadde jeg tatt meg fri dagen før dagen og var på Sjusjøen for å sjekke forholdene ved selvsyn. Denne gangen var jeg i tvil om jeg skulle stake på blanke ski som jeg jo gjorde med brukbart resultat i 2017 eller satse på de ekstremitetene som jeg har trent for å bruke, nemlig beina. Tilfeldighetene gjorde at jeg fikk et par nye Fischer Classic 812 som jeg ikke fikk testet før dagen før rennet. Testturen fra Sjusjøen til Midtfjellet og tilbake var så overbevisende at jeg «bare måtte» bruke nyskiene – altså med feste. Med superglid etter mine begreper og spikerfeste på blå extra kunne jeg gå rett opp Midtfjellet før jeg fotograferte teten i Skøytebirken på løypas høyeste punkt.

Fantastiske forhold under Skøytebirken på Midtfjellet fredag

Med lovlig flourpulver og hellig overbevisning om at Swix-rådet med VP50 med gardering for VP 60 gjorde susen, var jeg klar som et egg da Vidar plukket meg opp på Sjusjøen i 5-draget for å ta Birken- bussen fra Lillehammer lørdag morgen.

Med omtrent halvparten så mange på start i forhold til sist gang i 2019, ble det mindre stress enn hva en var vant med. Med unntak av jeg måtte droppe den ekstra doturen rett før innslipp til pulje 3, gikk alt på skinner. Panikklaget med VP60 i tråkket ble lagt for sikkerhets skyld, selv om det ikke var noen vits å teste. Litt glatt ville det nok være før vi kom litt opp i lia åkke som.

Elitegutta drar i gang kl 0845, ikke mange med feste der nei.

Og det store spørsmålet fikk et svar: Therese staker

Starten gikk som den skulle fra litt framskutt posisjon i treeren, og i den første kneika etter 300 m merka jeg fort at her var det ikke noen vits å prøve å få feste. Hadde det vært for noen år siden ville panikken vært total, men nå var det bare å være tålmodig og bruke overkroppen så lenge. Jo nærmere vi kom Skramstad, jo flere var det som stod og smurte om. Jeg var ikke inne på tanken en gang siden de som hadde feste rundt meg ikke gikk noe fortere heller. I den siste lille knekker'n før myra på Skramstad hadde jeg en tendens til feste, men med usikkert fraspark overbeviste jeg meg om at jeg bare ville slite meg ut med høy puls å prøve å flytte beina.

Kort fortalt ble det strategien også resten av rennet, først opp Dølfjellet hvor det ble litt labbing i fiskebein som jo er enklere selv med litt feste enn helt blanke ski. Deretter opp mot Raudfjellet der jeg skulle ønske at jeg hadde både større trinser og lengre staver. Over toppen fikk jeg tuklet fram den andre gelen og dratt Move-bindingene i bakre posisjon fram til Kvarstad. Der dyttet jeg uten særlig forhåpninger om feste bindingen fram igjen for straks å finne ut at ikke var noe tørrere i Kvarstadlia eller opp mot Midtfjellet. Over kulene på 910 moh. er jo det aller meste gjort selv om det er 20 km igjen. Da Jan Erik heiet meg til topps, var det ikke noe å si på humøret, visst nok.

54 km glaning på skitupper er ikke så spennende -
men ganske effektivt. (Foto: Stein Arne Negård)

Mot Sjusjøen ventet to kjappe Red Bull-drammer på rappen først av Kjell Arild ved Fjellelva og Bjørg på den gamle matstasjonen. De to drammene mine var nok ikke rare greiene sammenliknet med det mange i folkehavet langs løypa på Sjusjøen hadde forsynt seg med, for makan til liv og røre og høy partystemning har jeg ikke opplevd her før. En får gåsehud og frysninger nedover ryggen av slikt. Det var nok ikke bare vi løpere som har savnet Birken de to siste årene. Birken is back rett og slett!

På Kvarstad glemte jeg å sjekke tavla med merketider, men på Sjusjøen kom jeg på det og ble litt forundret over at den ennå ikke hadde kommet opp noe for klasse M60. Da lå jeg vel ikke så verst an, tenkte jeg. Det skulle stemme bra siden jeg hadde nesten 50 minutter til gode. Faktisk var jeg bare et minutt fra å være med «å ødelegge for andre», dvs. bestemme merketida siden alle som går i ME, P1 og P2 ikke teller med i utregningen av maksimaltida i klasse M60 og M65.

Det var enda flottere vær under Ungdomsbirken på søndag.

Det var Ikke nødvendig å skrubbe ned fra Sjusjøen denne varme vårdagen med tendenser til sug på sine steder. Litt overrasket over at jeg ikke var sliten i armene en gang, pigget jeg med greit inn i den tidligere så seige kraftlinja før Birkebeineren skistadion. Jeg kikker alltid på klokka for å predikere sluttida på den siste drøye mila der km-skiltene kommer så tett, og denne gangen motiverte jeg meg med at 3.40 og noe ser mye penere ut enn 3.50. Det ble to sekunder over, men det var bare fordi jeg stod og kosa meg på slutten.

Det ble i tillegg til rekordmargin til merketida også den klart beste plasseringen i klassen med 34. plass av de 300 som fullførte. Totalt sett ble jeg nr. 939 av de 4239 som gjennomførte etter å ha pigga meg opp 100 plasser fra den første passeringen på Skramstad.

Relativt sett var det imidlertid ikke så bra som det høres ut som, siden deltagelsen jo var mye lavere enn alle de 23 andre gangene jeg har på CV-en. Det gjør det jo også adskillig enklere å klatre på lista når en går opp en aldersklasse. Dette var jo min første i M60 etter to års utsettelse og sånn sett er jeg allerede midt i den klassen.

Litt feiring på terrassen på The View etter at
merke nr 21 var i (øl)boks med rekordmargin.

Så kan jeg jo selvsagt gruble litt over hvor mye raskere jeg hadde jeg pigget meg over fjellet med riktig utstyr for oppgaven. Gliden på skiene tror jeg bare hadde marginalt å si, men hadde planen vært å stake ville jeg jo både ha valgt 5 cm lenger staver og større trinser. Det var nok flere enn meg som mener at de kunne ha stått over fjellet raskere – hvis, i fremt, i fall – så det får vi teoretikere vente et år med å praktisere….

Birken 2022 på Strava

Klasseseier og 20 (i stil i) Trysil Skimaraton

Helga bød på årets andre skimaraton i Trysil og årets andre 20-årsjubilem - dagen etter at jeg mottok plaketten for 20 deltagelser i Trysil-Knut rennet tre uker tidligere.

20 i stil er nok å ta i, men etter litt testing ble det i alle fall gammeldags klassisk stil i 42 km i aldeles stilrene forhold. Kanskje en smule påvirket av utfallet, men i skrivende stund et av de flotteste skirennene jeg har gått – og jeg har gått over 500!

Det var litt kjølig fra morgenen av med -18 på bilen over Flishøgda og ca. 15 ved ankomst Østby. Førstevalget var at DP-skia skulle brukes for første gang i et turrenn siden mitt forrige TSM for akkurat to år siden. Litt trå følelse ved testing på den nye stadion, så da skia med V40 som feste gled likt, bestemte jeg meg raskt for å bruke beina som jeg tross alt har trent mest på.

Startflata i slak motbakke.

Jeg var «overseedet» fra påmeldingen til det avlyste rennet for et år siden med start i første pulje sammen med eliten, men da kunne jeg jo bare luske av gårde i mitt eget tempo helt bakerst. Jeg hadde nok glemt at jeg ofte gjør gode renn på Østby, og var en smule overrasket over at jeg var i selskap med presumtivt bedre skiløpere fra start. Først slakt oppover og så nedover igjen på myrene, og jeg fikk en god bekreftelse på at beina funka til variert bruk og at gliden var verken dårligere eller bedre enn medløperne i den vesle pulja som jeg av gammel vane dro litt for lenge på.

Med Kjetil på slep opp Ryskdalen etter 17 km.
(Foto: Jonas Sjögren, Destinasjon Trysil)

Tre av fire medbrakte géler ble tatt inn i tillegg til drikke på alle matstasjonene unntatt den siste, og turen ble bare bedre og bedre. Det var så vidt en merkbar trekk på toppen hvor vi ofte har gått i tåka, men som jeg nå kunne nyte i fulle drag før det tippet nedover igjen. Litt problemer med å henge på Kjetil nedover som så langt hadde ligget som en skygge bak, så dermed ble et solorace den siste drøye mila. Det kom opp noen få bakfra mot slutten, men etter startnumrene å dømme var det løpere i pulja  som starte fem minutter bak. Passeringen på mellomtidene fortalte om et godt disponert løp hvor jeg gikk meg opp fem plasser på totallista fra første passering etter 14 km.

Ove Stengrundet (Foto: Vigdis Jensen)

Trond Olsen. (Foto: kondis.no)

Adelen med 20 år i Trysil Skimaraton: Ove, Trond og ego. (Foto: kondis.no)

Da speakeren proklamerte noen velvalgte ord om at en alltid-tilstedeværende hadde var dagens vinner i klasse M61-65 år, var dagen komplett. Idrettsgleden fikk som på Sjusjøen for 14 dager siden et nytt verbalt utbrudd, og jeg kunne sole meg i glansen resten av dagen med fotografering, småprat og alt som hører til denne herlige hobbyen. Med premie, diplom og en like fornøyd makker i bilen hjem ble det et nytt fargerikt blad i minneboka.

God stemning med Rune før og under turen hjem.

PS! Mandag kveld, to dager senere sjekket jeg stakeformen i Strandbygdas hodelyktrenn, Ørtjernrunden, og fikk en ny bekreftelse på at formen er i anmarsj. Denne gangen på de blanke skiene som var smurt til Trysil. Rune som var fire minutter foran meg på blanke ski i Trysil, hadde nok med å henge på - helt til han slo meg på målstreken - i den 15 km lange runden med en 3 km lang stigning og vel 300 høydemeter. Alltid artig å kjenne at kroppen responderer på trening, og ekstra tilfredsstillende å vite at jeg faktisk har to kort å spille på i Birken som nok blir neste nå. 

Dagen er komplett! (Foto: Rune Gilde)

Reportasjen min på kondis.no: 
Fantastiske forhold og favorittseire i Trysil Skimaraton

Bildene mine på kondis.no:
Solskinnsbilder fra Trysil Skimaraton

Masse bilder og videoer:
Trysil Skimaratons facebookside

Trysil Skimaraton på Strava

Ørtjernrunden på Strava

Soloskøyting i Sjusjøen Skimarathon

Seierssmil i Sjusjøen Skimarathon

Lørdag var det dags for årets andre kortreiste skimaraton med Natrudstilen på Sjusjøen som utgangspunkt. Jeg har jobbet litt med teknikken i skøyting på noen langturer i år, så jeg benyttet denne sjansen for å få et skøyterenn i stedet for Hafjell som kunne vært aktuelt om 14 dager.

Et annet argument for å stille i fristil var muligheten for å få gjort en bedre jobb for Kondis siden det var en halv time mellom de beste startet i klassisk og fristil i denne  drøye skimarathonen på 43,5 km med fire harde trøkker underveis.

Som alltid når det er skirenn med start på Natrudstilen så sklir jeg ned lia fra Sjusjøen. En snau mils oppvarming som alltid får høyere gjennomsnittsfart enn i selve konkurransen! Turen opp igjen derimot er ikke egnet for nedtrapping, men da ble det godt over 6 mil på skøyteskiene denne lørdagen.

43,5 km og 700 hm måtte tilbakelegges før man kunne gå i mål her .  

Jeg hadde timet det bra og fikk tatt et hundretalls blinkskudd av alle de fire klassisk-puljene før jeg menget meg med rundt de rundt 25 fristil-løperne - og det var det jeg så av de «medløperne». Akkurat det aspektet hadde jeg ikke tenkt på, men det er klart at det er betydelig større sjanse for å få en rygg eller pulje hvis en starter sammen med 250 i stedet for 25….

Klassisk klassekamerat Gunnar i den første fiskebeinsbakken.

Kristoffer i gang med damer både foran og bak (Ine Wigernæs).

Ørjan fikk som sin gamle praksislærer et sololøp på Sjusjøen.

Jeg var ikke kommet over stadion før jeg var i ingenmannsland. Jeg kikket meg bakover og så at det var da noen bak, men alle foran startet etter mine begreper som om det var lysløyperenn på 4,3 km og ikke 4,3 mil. Ja, ja, jeg skøytet jo mutters alene den virtuelle utgaven av Sjusjøen Skimarathon i fjor, så jeg hadde jo treninga…

Det var forresten ikke bare sololøp som var likt som i den virtuelle utgaven. Det var ingen drikkestasjoner i år heller, så jeg nøt medbragt i form av varm solbærtoddy fra birkebeinersekken min. Litt merkelig det at arrangørene ikke kunne spandere på oss litt sportsdrikke underveis for de 600 kronene moro kostet siden det var full bevertning i den flotte flerbrukshallen etter rennet. For min del var det ikke noe problem siden jeg hadde med både drikke og gels, men jeg snakket med noen som hadde gått uten å få i seg noe drikke i det hele tatt. Det var jo ikke alle som kunne ordne seg med egen langer underveis heller, selv om jeg kunne ordnet meg med det hvis nødvendig.

Da jeg hadde kommet meg opp de første harde bakkene måtte jeg sjekke pulsen og oppdaget heldigvis at klokka ikke hadde startet. Da fikk jeg da i gang den med bare 3,5 km «tapt». Jeg blir irritert på sånt, men var likevel mest overrasket over at absolutt alle konkurrenter var over alle hauger så fort. Jeg slapp å irritere meg lenge for nesten samtidig nådde jeg igjen første klassiker med et kvarter, så da var det bare å fokusere på det positive ved «å angripe bakfra».

Mellom Ljøsheim og Midtfjellet var det tøft med trå drivsnø på de åpne myrene som hadde tvunget de 250 løperne foran meg til å lage et nytt spor mellom de oppkjørte. Over Midtfjellet og deretter Gjestbuåsen er jo kjente kneiker, men det gikk stadig litt lenger tid å ta igjen løpene som jeg fikk i sikte. Ved Kroksjøbrua fikk jeg for en gangs skyld vist fruen at jeg kunne holde tida når jeg er ute på tur ved å passere som anslått klokka 13.00. (Ellers kan det bli både en halv og en hel time etter avtalt skjema når jeg er ute på langtur har jeg fått høre…)

Etter at et lettere parti ned mot Fjellelva og Rømåsen var unnagjort, startet den siste seige stigningen i trappetrinn opp mot Sollifjell. Her var det så vidt jeg sleit meg forbi løperne med feste, men da visste jeg jo at jobben var gjort. Den siste mila er lett, men det var også her jeg skjønte for alvor at jeg ikke hadde spesielt god glid denne dagen heller. De få klassikerne som fortsatt dukket opp, ble aldri tatt igjen i nedkjøringene, men ble jobbet inn i stigningene.

Jeg har ikke noe grunnlag for å påstå det, men det slo meg der og da at det kanskje ikke er alle som har kastet flour-produktene sine. Det kan like gjerne være at jeg bare er en kløne når det gjelder å få gli på skiene. Det har nok en sammenheng med at skismøring og utstyrshysteri er det eneste jeg hater ved skigåing. Jeg blir kvalm når jeg hører hvor mange par som testes av det store norske smøreteamet foran hver konkurranse i OL i disse dager. Over 100!!!!

Denne gangen trodde jeg jeg hadde kjørt safe med hvit marathon-voks uten noe på lurium toppen og 0,75 mm traktor-rill til slutt. Det var ikke katastrofalt dårlig heller, men ingen av de ca. 100 klassiske løperne med feste som jeg passerte ble sklidd inn.

Selv om jeg aller helst ønsker å se mange deltagere i de løp og klasser jeg stiller i, vil jo plasseringen alltid være «omvendt proporsjonal» med deltagelsen – hvis en ikke vinner uansett da. Vel, seier er seier selv om det logisk nok ikke er noen lang liste i fristil i klasse 60 år+. En forutsetning er som kjent å stille til start – og der er jeg god! Da er det lov å showe litt, og med en premie til 500 kr som jeg faktisk har bruk for, så ble jeg bare spontant barnslig glad på seierspallen. Ekstra stas denne gangen og hilse på Ørjan og Kristoffer som har blitt så voksne at de har begynt å gå turrenn. Moro gutta! Å gå skirenn skal være sosialt - selv om en må gå 43,3 av 43,5 km alene…..

Stas å vinne skirenn åkke som!

Runfacts: 2:41:03 - 43,4 km - 3.42 pr, km - 22. pl totalt - 1. pl i klasse  M60 år +

Resultater