Da er julas kraftanstrengelse i matfatet så godt som unnagjort. Til tross for treningsøkter nesten like tette som snøskurene, avslører badevekta at inntaket har vært klart høyere enn kaloriforbruket. Med etterlengtet juelsnø og fine skiforhold helt inn til trappa hjemme, kunne selvsagt ikke en kronisk vond venstre arm nekte meg sårt tiltrengte skimil. Med vekt på variasjon i teknikk med tanke på belastningsskader, har det vekselvis blitt klassisk- og fristiløkter - med og uten stav(er). Sammen med hyppige og kreative beveglighetsøvelser i heimen på den samme jæv... armen, må jeg nok bare innrømme at det har blitt i meste laget. Typisk meg som paradoksalt nok er like utålmodig som jeg er utholdende i andre sammenhenger.
Konsekvensen har blitt at teksten i "Musevisa" stemmer alt for godt: Med verkende arm har soving blitt styrt av en intervallbryter som har hengt seg opp. Hver andre time blir klokka ufrivillig sjekket i håp om at det snart er på tide å stå opp igjen. Med repriser natt etter natt begynner det tære på overskudd og humør. Kanskje må jeg "krype til korset" og ta noe smertetillende hvis dette fortsetter særlig mye lenger inn i romjula? Enn så lenge forsøkes utmattelsestaktikken, dvs. å legge inn såpass harde treningsøkter slik at en kan sove litt lenger enn to timer om gangen...
Med høydeopphold på Sjusjøen i romjula og over nyttår, kan jeg jo håpe på at fjellufta fører til at nettene blir korte - selv om meterologene lover at" kulda setter inn.." Ønsker uansett mine blogg-(for)følgere en god romjul og en begivenhetsrikt nyttår!
Får en delt følelse når jeg leser dette Rolf. Du skriver jo så det er en fryd å lese, men skaden du sliter med høres ikke bra ut. Den setter sine spor ellers også skjønner jeg. Ikke gøy i det hele tatt.
SvarSlettDu få ha god bedring. Jeg kan ikke si så mye annet - beklager.