Slapsete og slakk Snøkut

Slapsete og sleipt underlag, småslapp i hue, slakk skulder - men spreke bein. Forutsetningene var ikke det beste,  og mtt siste løp i "eliteklassen" (M 35 - 49 år) i karusellen ble da også et rekordløp - gærne vegen. Farlig nær 50 minutter på 11,4 km var objektivt sett en skrøpelig prestasjon. Som den innledende oppsummeringa indikerer, er det imidlertid lett å finne unnskyldninger for at det ble et brudd i rekka av 18 stabile tider i denne løypa. I 15 av løpene har jeg nemlig notert tider mellom 45.11 og 46.32.

Her er mine 19 løp (9 i hver retning) i Houmsrunden de siste 12 årene. Løpene i desember går medsols, mens januarløpene går motsols:

13.01.1998 Houmsrunden 0:46:30

15.12.1998 Houmsrunden 0:45:27

12.01.1999 Houmsrunden 0:46:28

11.01.2000 Houmsrunden 0:45:49

25.01.2000 Houmsrunden 0:46:32

09.01.2001 Houmsrunden 0:45:16

11.12.2001 Houmsrunden 0:46:06

08.01.2002 Houmsrunden 0:48:19

10.12.2002 Houmsrunden 0:45:11

07.01.2003 Houmsrunden 0:46:10

16.12.2003 Houmsrunden 0:45:39

14.12.2004 Houmsrunden 0:45:50

11.01.2005 Houmsrunden 0:44:08

13.12.2005 Houmsrunden 0:46:19

10.01.2006 Houmsrunden 0:46:17

12.12.2006 Houmsrunden 0:45:27

09.12.2008 Houmsrunden 0:46:12

06.01.2009 Houmsrunden 0:47:22

08.12.2009 Houmsrunden 0:49:42

Etter en ganske kontrollert utgang, ballet det på seg i den lengste bakken hvor det var umulig å få feste med mine Ascis Gel Arctic - selv med helt nye 9 mm pigger. Slapset sørget for at piggene ikke tok tak i fast underlag. Selv om jeg følte meg fin i "fotan", ble det lite framdrift. På toppen var det fastere og jeg var tryggere på underlaget. Mål nr. 1 for dagen var å holde seg på beina, og ikke under noen omstendigheter ta seg for med venstre arm. En viss risikosport i min tilstand, altså, men det var også det eneste målet som ble oppnådd. Selv om jeg dro litt fra Jon S på den siste lettløpte halvdelen, var slagene i skuldera plagsomme i nedoverbakkene. Beina ville mye mer, men det var ikke mulig å overse smertene og finne en rytme med "en arm løs" som det heter på skøytspråket. Vanligvis er beinmuskulaturen ganske mør etter nedturen i Houmsrunden, men denne gangen var det ingenting som tydet på at det var sluppet på ned fra toppen. Ole Peter B's gjenkjennelige, lette skritt bakfra fikk meg til å skjerpe meg litt på oppløpet og jeg merket at det var mye futt igjen i beina.
Ingen god opplevelse, men det er når en er på bånn det bare kan gå en veg - nemlig oppover. Derfor har jeg  forpliktet meg til, " mot normalt",  senke tida i januarløpet som går motsatt veg i Houmsrunden. Dessuten vil det bli debuten i 50-årsklassen, og det opprykket (eller er det egentlig et nedrykk?) skal markerers med en respektabel prestasjon. Enn så lenge må jeg nok krype til korset, eller helt konkret, krype ned i kjellern på jobben og dra til med noen saftige styrketråkk på spinningsykkelen for at den slakke skuldera skal få ro på seg til å gro sammen igjen....