Tirsdag kveld stilte jeg for 14. året på rad opp i sesongpremieren i Snøkuten i Veldre. Det er akkurat som i den gamle melke-reklamen: Bare MÅ ha det! En tradisjonsrik vinterkarusell som nå er snurret i gang igjen for 32. gang - fortsatt med Oddbjørg Haakensveeen som boss. Det er hver vinter seks løp i tre forskjellige traséer med fire ukes mellomrom og avslutning 8. mars 2011 (på min 51-årsdag). Dette var mitt 71. løp totalt og det 27. i den 6,9 km lange Kaashagarunden.
De siste par årene har jeg stort sett dratt alene fra Elverum til Byflaten, men denne gangen fikk jeg gledelig nok selskap i bilen. Både Kjell Arild og Rune gjorde comeback - riktig nok i trimklassen, men med ambisjoner om å fullføre vinterens karusell og senere teste seg mot klokka. Det sosiale er alltid i fokus for majoriteten av de 300-400 deltakerne som deltar i sitt eget tempo - men også for "øss gærninga som flyg som vi har støli skoa."
Denne gangen ble det oppvarming med Gjøvik-kara som alltid har noe lureri på gang. Sjefen over alle Snøkut-sjefer (ute i løypa), Per, er slett ikke bare opptatt av egne prestasjoner. En humørfylt kar som alltid har en kommentar og en plan på lur! Nå var det Jan Olav og Settar som han tydeligvis hadde motiverte til innsats - blant annet for å tukte undertegnede. Det blir det alltid noen artige dueller ut av og som jeg ser fram mot hver måned.
Settar, min duellant i årets første Snøkut, kunne kose seg med varrm saft, prestisjeseier og ny løypepers.
Etter en oppvarming ”gæli veg” med karer fra ”gæli sida”, var jeg og 54 andre klare til innsats mens det fortsatt var litt daglys igjen. Kaashagarunden medsols starter på asfalt i en motbakke før den flater ut forbi den nye flotte kirka i Veldre, for så å gå over i en 1 km lang, seig bakke på grusveg. Mye av grovarbeidet er dermed gjort etter 2,5 km.
For min del ble det et veldig ujevnt løp. I den første bakken følte jeg meg sprek og la av gårde rett i rygg på tetgruppa. Det holdt bare til langbakken hvor den ene etter den andre av mine jevnbyrdige konkurrenter passerte. Jeg løp meg egentlig ikke ordentlig stiv, men merket at jeg ikke fikk nok luft. O2-opptaket er rett og slett begrensningen for UltraBakken på sånne ”underdistanser” om dagen. På den litt småkuperte vegen gjennom skogen gikk det igjen lettere, og beina fikk etter hvert fart på seg. Jeg prøvde meg til og med noen smårykk på toppen i det jeg nådde igjen bl.a. Jan Olav og Settar.
Nedover-løpinga mi var nesten av gammelt, godt merke, og det var bare Settar som hang på. Han har gjort store framskritt siden forrige Snøkut og var allerede før målgang nysgjerrig på hvilken tid vi lå an til. Jeg tippet på 25-tallet - og fikk rett. Han var klart sterkest av oss to på slutten og tok meg med seks sekunder. Jeg var likevel godt tilfreds med å greie målsettinga mi under 26 minutter med seks sekunders margin. Det holdt som forventet til 2. plass i 50-årsklassen bak Per som bare var tre sekunder fra å ta totalseieren. Imponerende av en 51-åring som i fjor på denne tida bare kunne ta helt rolige spasererturer pga. sin alvorlige sykkelulykke.
For min del ble det et veldig ujevnt løp. I den første bakken følte jeg meg sprek og la av gårde rett i rygg på tetgruppa. Det holdt bare til langbakken hvor den ene etter den andre av mine jevnbyrdige konkurrenter passerte. Jeg løp meg egentlig ikke ordentlig stiv, men merket at jeg ikke fikk nok luft. O2-opptaket er rett og slett begrensningen for UltraBakken på sånne ”underdistanser” om dagen. På den litt småkuperte vegen gjennom skogen gikk det igjen lettere, og beina fikk etter hvert fart på seg. Jeg prøvde meg til og med noen smårykk på toppen i det jeg nådde igjen bl.a. Jan Olav og Settar.
Nedover-løpinga mi var nesten av gammelt, godt merke, og det var bare Settar som hang på. Han har gjort store framskritt siden forrige Snøkut og var allerede før målgang nysgjerrig på hvilken tid vi lå an til. Jeg tippet på 25-tallet - og fikk rett. Han var klart sterkest av oss to på slutten og tok meg med seks sekunder. Jeg var likevel godt tilfreds med å greie målsettinga mi under 26 minutter med seks sekunders margin. Det holdt som forventet til 2. plass i 50-årsklassen bak Per som bare var tre sekunder fra å ta totalseieren. Imponerende av en 51-åring som i fjor på denne tida bare kunne ta helt rolige spasererturer pga. sin alvorlige sykkelulykke.
51 år unge Per i mål til 2. plass i Kaashagarunden - to minutter før nestemann over 50 år!
For Snøkuten sin del var det nok skuffende med en nedgang i deltakelsen på nesten 100 fra i fjor. Startkontigenten var økt fra 60 til 75 kr, og kan kanskje ha bidratt negativt? Ellers ble det en sesongåpning som vi er vant til i oktober: Fine løpsforhold i behagelig temperatur på tørre og fine veger. Vinden tok riktignok godt tak i refleksvesten på sine steder, men vinterens øvrige fem løp vil helt sikkert by på langt større utfordringer hva vær og føre angår. Jeg gleder meg allerede til 9,5 km i Nordhagarunden 16. november!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar