tirsdag 5. oktober 2010

Topp sesong med lavt O2-opptak

Egentlig skulle jeg ha re-testet O2-opptaket i forkant av høstens viktige konkurranser, men det fikk jeg aldri tid til. I ren konkurranse-abstinens slengte jeg meg derfor på mølla på formtestsenteret på Høyskolen tirsdag 5. oktober. Det sier seg selv at høstsesongens nokså seige konkurranseprogram hadde satt sine spor. I august og september har jeg i tur og orden gjennomført Kongsvinger Maraton, Romerike 6-timers, Morakuten (halvmaraton), Brenneriløpet (10 km), UltraBirken og Oslo Maraton. Altså to ultraløp og to maratondistanser. Ikke akkurat øvelser hvor maks. O2 er det mest avgjørende. Treninga har også vært så godt som syrefri og foregått på behagelig avstand til den berømmelige terkskelen.
           
Testrapport 29.04.2010
           
Vårens test på Gjøvik ga 64,4 mlO2/kg/min, og med bakgrunn i høstens trening hadde jeg forventet at O2-snappinga ikke var på samme nivå som etter den gode avslutningen av skisesongen. Etter et kvarters oppvarming, var jeg klar til innsats på Vidar Sætereies nyanskaffede vindunder av en mølle i full forvissning om at dette ville bli vondt. Der tok jeg feil! Kurven pekte veldig fort nedover igjen etter at jeg såvidt hadde startet på det fryktede maks-draget som ble satt til 15 km/t med 6 % stigning. Det føltes ikke som jeg hadde tatt ut alt, men datamaskinen fortalte noe annet. Dermed ble det usle 56,8 mlO2/kg/min som resultat - det dårligste opptaket som jeg har målt på 12 år! Altså tar systemet mitt opp 12 % mindre oksygen etter denne sesongen med maraton og ultraløp enn etter skisesongen.

Testleder ved Formtestsenteret ved Høyskolen i Hedmark,Vidar Sætereie, i aksjon.

Mengden utholdenhetstrening har i antall timer vært ganske identisk. Så den overraskende store nedgangen må tilskrives den totale mangelen på maks. O2-økter. Den eneste unnskyldningen jeg har å komme med i tillegg, er at denne testen kom for nær mine to siste langløp, slik at jeg ikke var fullt restituert - selv om det føltes slik. Terskeløkta med 6 x 800 m sist lørdag har aldri gått raskere og lettere i år, og beina har vært overraskende fine allerde dagen etter begge de to løpene. Forskjellen på O2-testen og terskeløkta med tre dagers mellomrom viser den store forskjellen fra i vår: Jeg kan ligge "timesvis" i sone 3, men har ikke laktat-toleranse i det hele tatt. Nok en gang: En blir god til det en trener på, i dette tilfelle å løpe langt i et behagelig tempo.
       

3 kommentarer:

  1. Interessant test, Rolf. Skulle gjerne testet O2-opptaket selv, noe jeg aldri har gjort. Kan hvem som helst testes på det senteret? Tar gjerne i mot litt info om dette.

    Frode

    SvarSlett
  2. For å komme opp mot potensialet ditt mtp maks O2, må du trene regelmessig i sone 4 og 5. Vil anta at du som konkurrerer så lenge som du gjør derimot har høy terskel, en god utnyttigsgrad. Du kan ligge lenge opp mot maks O2 før du stivner.

    Skal også sies at dagsform har utrolig mye å si på en slik test. Jeg har målt veldig forskjellig bare i løpet av tidsrom på 14 dager.

    SvarSlett
  3. O2-test kan du nok få tatt mange steder, Frode. Jeg har brukt test-senteret ved Høyskolen som ligger vegg i vegg med arbeidsplsssen min. Det har ingen faste åpningstider, men Vidar Sætereie som er pensjonert lærer ved Høyskolen tester når det passer hver enkelt. Kr. 400 for maks o2-test. I vår fikk jeg en test-pakke på ToPro på Gjøvik hvor Erlend Slokvik fra Olympiatoppen testet både laktat og maks o2. Vet ikke hva det egentlig koster, men det var i alle fall et nytt og morderene senter.

    SvarSlett