Fra starten på halvmaraton med Rune til høyre for meg på bildet og Settar i mørk trøye midt i bildet. Helt til høyre Tor som tok 2. plassen foran meg i 50-årsklassen . Foto: Håkon Grymyr, VGIL.
Løypepersen hadde jeg derfor ikke i tankene, men snarere hvordan jeg lå an i forhold til fjorsesongens mange forsøk på distansen. Formen visste jeg var bra, men med å legge ut på årets lengste løpetur i terskelfart kan gå begge veger, spesielt når det er motbakke i tillegg. Hadeland Maraton er et av få løp jeg kjenner til som ikke tar etteranmeldingsgebyr. Bare et fåtall hadde meldt sin ankomst før løpsdagen, og den ene "gamle" kjenningen etter den andre dukket opp i det intime startområdet. Da starten for oss som skulle løpe en runde nærmet seg, var det rekordmange i feltet. I tillegg til de 57 på halv og 6 stafettløpere, hadde 33 lagt ut på hel en halv time i forveien og 13 skulle ut på kvartmaraton kvarteret senere. Nærmere 150 til sammen var omtrent som normalt, selv om stafettdeltakelsen visst nok var lavere enn vanlig.
En god del av mine gode kollegaer fra Gjøvik-kanten var på plass. Jeg fleipet med at jeg ikke ville stille til start likevel da Per kom. Det var jo ingen vits å løpe når klasseseieren allerede var klar.... Vel, Rune, Settar og også Pål var med på at et åpningskjema på 4 blank var fornuftig. Som sagt så gjort! Etter en justering noen sekunder opp etter den første passeringen, virket det som de andre gutta stolte på cruise-kontrollen min. Jeg var litt overrasket selv egentlig over at jeg lå rett over 4 min/km i motene, men det føltes helt ok.
På toppen ble litt mer "vann mellom båten" og jeg og Pål forsatte samlet i det lettere partiet fram mot 12 km. Rune seig ifra rett før toppen og Settar ble liggende litt bak. Km-tiden vekslet med profilen, men var nede i 3.40 på det raskeste. Fortsatt en god følelse og tanken om at det var lett på de 5 siste km også, gjorde at det ble mye optimist-matematikk i hodet nok en gang. Jeg hadde ikke glemt at det var en trøkk i vente mellom 12 og 13 km og var godt forberedt. Steget ble kortet ned i inngangen av bakken, og selv følte jeg at jeg trippet opp. Jeg nådde også igjen en løper rett før toppen, og regnet med at nå var den siste km på 4-tallet unnagjort. Det ble som forventet nesten 5 min. på den 13., men det viste seg å stige litt igjen både på den 16 og 17. km som jeg også måtte godt oppå 4-tallet på.
De 4,5 siste km samme veg ned som vi kom opp gikk lett, men ikke riktig så fort som jeg håpet på. Jeg brukte Runes signalgule overdel som motivasjon nedover lia, men hadde problemer med å registrere at jeg nærmet meg noe nevneverdig. Jeg burde i stedet hatt fokus på løperen i mellom oss, nemlig Tor som jeg nesten tok igjen i en brukbar spurt på de 300 meterne på gresset inne på stadion. Hadde jeg vært klar over at jeg bare var to sekunder fra å ta 2. plassen i klassen, (bak suverene Per som var over 7 minutter, dvs. nesten 2 km (!) foran), hadde jeg nok økt farten tidligere.
Litt flaut at jeg ikke kjente igjen Magnus fra Elverum, men destod hyggeligere å høre at den yngre garde har latt seg motivere til å prøve seg på maraton.
Uansett, 1.25.27 er bare sju sekunder svakere enn den beste av mine mange halvmaraton i fjor. Den ble løpt i Oslo i en langt lettere løype i september. Pulsdataene bekrefter at jeg fikk kvalitet for pengene på Hadeland: HF-snitt på 153 er akkurat 90 % og makspulsen kom opp i 160 (ikke 166 som Garminen min viser) både på den 2. kilomteren og i spurten. Det greier jeg ikke uten overskudd og gode terskeløkter i bagasjen. Dette lover bra for resten av vårsesongen som med unntak av multisport-stuntet vårt om tre uker vil bli preget av kortere konkurranser.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar