Sentrumsløp som bestilt

Et herlig skue! Foto: Per Inge Østmoen, Kondis.

Sentrumsløpet i Oslo er og blir et av mine sikreste vårtegn. I 16 år på rad har jeg stilt opp i vårens første store løperbegivenhet i byen, og jeg kan i farta ikke huske at våren har sviktet meg en eneste gang. Også i år ble det strålende forhold etter at det så litt dårlig ut rett i forkant. Det var heller ikke for varmt, men med 15 grader var det sommerlig nok for en østerdøl som tviholder på vinteren helt til denne helga i månedskiftet april/mai.

I år hadde Bjørg og jeg bestilt en mini-weekend "midt i smørøyet". Med et gunstig tilbud på overnatting så og si på startstreken, kunne jeg ikke hatt det enklere. Pulje 2 som jeg var påmeldt i, hadde nemlig oppstilling rett utenfor hotellet vårt på Karl Johan. Med en avstressende busstur inn på formiddagen, avhenting av startnummer i ro mak og en tidlig innsjekking på hotellet, ble det også tid til en benstrekk før oppvarmingen. Profesjonelt opplegg, må jeg si!

Oppvarmingen ble lagt til den nye delen av løypa rundt Akershus festning og jeg ble litt bekymret for vinden fra Oslofjorden. Beina føltes greie, men ikke superlette slik som en alltid håper på ved "store anledninger". For min del er Sentrumsløpet blitt en av to viktige konkurranser tidlig i sesongen. Med Holmenkollen Opp & Ned ute av løpskalenderen min i år pga. konfirmasjon, var fokuset litt ekstra på å gjøre en god figur i min eneste hovedstads-opptreden i vår.

Oppstilling litt bak de ivrigste i pulja for de med ambisjoner om en sluttid mellom 36 og 40 minutter ble gjort en kvarter før start. Jeg spratt opp og ned for å nyte det uvante synet av hele byens paradegate knadd med løpere. For en "bonde i byen" som aldri har vært her på nasjonaldagen, var det et imponerende skue.

Etter at alle hadde kommet seg i mål et par små timer senere, viste det seg at "bare" 7300 av de 9100 påmeldte hadde gjennomført. Likevel var det godt over 1000 flere enn i forårets løp, og det høyeste antallet på over 15 år. Således visste jeg allerede før start at det ble pers på meg! Nemlig i størrelsen på feltet i et løp innenlands. Det er forøvrig bare i mine to løp i Stockholm Marathon som jeg har vært med på noe større også utenlands med løpesko på beina.

Etter noen hundre meter med småjogging til et stykke opp i Slottsbakken, kunne løpet endelig begynne. Den første kilometeren ble passert rett i overkant av fire minutter. Siden dette er den klart hardeste av de ti som skal gjøres unna, var åpningen ganske som bestilt. Garminen min var ikke helt enig med arrangørene om plassering av km-skiltene, men det var først ved 4 km og senere ved passering halvveis rett i overkant av 18.30 at jeg ble litt lurt. Lå jeg så godt an? Fra tidligere vet jeg at man normalt løper siste halvdel raskere enn den første. Hadde GPS-en falt ut noen meter slik at km-skiltene stemte og dette ble dagen med stor D? Skulle jeg få se 36-tallet på tiern for tredje gang i karrieren?

Det ble en runde i byen også for fruen.

Jeg ble nok litt ukonsentrert og burde skjønt at det er større sjanse for at arrangører roter med km-merkene enn at jeg mister kontakten med oven! Farten både på den sjette, sjuende og åttende km var tilnærmet lik 3.40, så dette måtte bli bra. Det niende mellomtida ble en nedtur etter at jeg hadde skjønt at jeg måtte stole på egne km-markeringer. Det skulle likevel gå greit å komme inn på 37-tallet. Selv om vi slapp bakken opp fra Youngstorget, som jeg har slitt med hvert eneste år tidligere, ble jeg nådd igjen av en håndfull løpere på den nest siste strekket.

Spurten var brukbar på den ruglete brosteinen fra Stortinget til Universitetsplassen, og jeg klokket meg inn på 37.59 etter 10 048 meters hederlig innsats. Ville det holde? Forskjellen på 37.59 og 38 blank  var der og da gedigen. Mitt uttalte mål for alle løpervenner på forhånd var nettopp å se 37-tallet også i år. Litt kjipt å misse det på håret når følelsen hadde vært så god i 8 km. Min selvtatte tid viste seg to sekunder feil - i "riktig" retning heldigvis, og jeg kunne tilfreds føre inn resultat nr. 12 på 37-tallet i statistikken.

Kanskje ikke kongen av Karl Johan, men hva med Rolf Slottsbakken?

Det er drøye to minutters forskjell på de 16 tidene mine i tilnærmet samme løype, men hvis jeg gjør som i skihopping og stryker beste og dårligste "stilkarakter" blir stabiliteten enda mer imponerende. De øvrige fjorten løpene er nemlig innenfor en differanse på 55 sekunder! Jeg trenger kanskje ikke å løpe for å vite hvor jeg står hen på denne tida av året, men det kommer jeg garantert å fortsette med. Det er akkurat denne  enorme tilfredsstillelsen av å "forsinke forgubbingen" som driver meg og sikkert mange andre. Det er betimelig å påpeke at årets resultatet er 15 sekunder svakere enn i debuten min i 30-39 årsklassen i 1997. Akkurat ett sekunds forfall pr. år kan jeg absolutt leve jeg med....

Ego koser seg på Egon etter løpet!

Reportasje med bilder og resultater på kondis.no

Løpslogg på Garmin Connect