Bløtt, tøft og et løft i Sjusjøløpet

Håvard (47) har jeg hatt mange dueller med opp gjennom årene,
men nå ligger jeg akkurat som her i starten litt bak modølen.
(Foto: Runar Gilberg)

Alle gode ting er tre heter det, og endelig fikk jeg anledning til å delta i løpet i "mitt andre hjem". Sjusjøløpet gikk nemlig for tredje gang lørdag. I premieren i 2013 ble det bare fotografering pga. nyoperert menisk for meg. Ved andre anledning i fjor ble løpet flyttet fra september til den andre helga i august, og dermed kolliderte det med Østlendingenløpet i "mitt første hjem". Siden det tidlig ble klart at Østlendingenløpet ble umulig å arrangere under Elverumsdagene i år, var Sjusjøløpet lagt inn i terminlista som en real distanseøkt 14 dager før Ultravasan. Og en real økt ble det!

Jeg stilte selvsagt på den lengste distansen som var oppgitt til både 21,5 og 23,5 km. Jeg har løpt den såkalte Sollifjellrunden mange ganger på trening, og målt den til "bare" 21,5 km, men det er i alle fall en lang og tøff halvmaraton uansett lengde. I fjor brukte f.eks. vinneren, Arild Christophersen nesten 1 time og 25 minutter, og jeg hadde i utgangspunktet regnet med 1.50 i år.  Det var imidlertid før både regnvær og arrangøren forandret løypa.....

Når det er terrengløp så skal det selvsagt være mest mulig terreng. Et parti midtvegs med ganske hard og steinete grusvei mellom Kopnagelen og Gjestbuåsen var fjernet og erstattet med en for anledningen ganske så bløt "krøttersti" lenger øst over Midtfjellet og Steinvikfjellet. Jeg har aldri løpt de 4 nye kilometerne av løypa, men har såvidt gått tur der og visste at det både er bløtt og steinete.

Heldigvis ble jeg klar over endringen som var gjort rett før start og var mental forberedt på slite enda litt lenger. Som (avvendt) asfaltsubber er jeg ikke akkurat noen fjellgeit og løper relativt sett best med slett underlag og minst mulig høydeforskjell. Selv om verken arrangører eller jeg hadde kontroll på forlengelsen, regnet jeg med å være ute to timer. Jo, lenger løype, jo bedre ultratrening, tenkte jeg, og prøvde å fortsette den positive vinklingen fra forrige helgs maraton på Kongsvinger.

Hjemmebane!

Starten ble kanskje vel forsiktig, men det var ingen grunn til å stresse opp min naturlig utgangsfart på den 4 km lange og lettløpte gruspromenaden langs Sjusjøvatnet fram til første drikkestasjon. I de to bratteste kneikene opp til Sollifjell var både Frank og jeg skjønt enig om at det var like greit å gå for å holde puls og syre i sjakk. Etter passering Mostefjell og Snørvillen ble det slutt på samløpet med den tidligere sørskogbygdingen, og jeg begynte å ane at dette var en god dag på tur. Selv om det er inspirerende med medløpere, er jeg ikke så veldig glad i å ligge i hælene på noen når det blir for teknisk. Du må alltid ha blikket på stedet du skal sette ned foten neste gang.

I delvis ukjente land (sommerstid) over Midtfjellet og Steinviksfjellet konstaterte jeg tilfreds at jeg nærmet meg noen nye rygger samtidig som Frank og en unggutt jeg passerte ned fra Snørvillen ga luke bak meg. Ved Gjestbuåsen var jeg på trygg grunn, i dobbelt forstand, og da 5 km-skiltet dukket opp før Kuåsen var det bare å ta ut det som var igjen. Den siste drikkestasjonen ble sløyfet i forvissning om at dette "går så det suser". Og suste - i skallen - gjorde det i de seige bakkene fra Kroksjøen opp på Storåsen. Var ikke mye igjen av kneløftet der gitt, og litt småsvimmel registrerte jeg at det "heldigvis" ikke stod så mange og heiet langs Birkebeinervegen. Jeg var nok ikke noe syn for øyet! Jeg hadde imidlertid tre nye løpere "på skuddhold" i Kroksjølia, og skal ha for at jeg prøvde. Jeg "suste" også forbi en av dem, men han hadde nok parkert helt i myra ned mot skistadion. Klokka, som jeg  fikk startet et halvt minutt for seint, hadde allerede passert to timer da jeg "spurtet" mot mål. Beina var faktisk ganske så freshe nå som profilen pekte nedover.

Jeg valgte å løpe min første langtur etter det bedrøvelige Birkebeinerløpet uten Hooka-sko, og var nesten litt overrasket over at knærne ikke var merkbart såre etter en såpass tøff løype i et par slitte Salomon Speedcross. Det eneste minuset ved det valget var at den geniale snøringen skled opp og forårsaket at den ene skoen nesten ble igjen i myra et par ganger. (PS! Et nytt par er allerede i hus og må nå løpes inn før de eventuelt skal brukes om 14 dager)

Ikke så verst verken følelse eller stil på oppløpet! (Foto: Runar Gilberg)

Det ble ikke noen stjerne i statistikk-boka denne gangen heller, men det var absolutt oppløftende å kunne løfte beina helt til mål. Jeg er egentlig litt overrasket over at jeg fortsatt sliter mest i motbakker sett på bakgrunn av all den styrketreninga jeg har bedrevet samt at all intervall-/distansetreninger har foregått i motbakker. Greit at UltraVasan er flat i alle fall! Forøvrig går ting som planlagt. Det har blitt to uker på rad - og jeg rekker en til - med over 60 km løping (80 km inkl. fotturer) før jeg er klar for å more meg til Mora.

Elite-o-løperen Eskil Kinneberg så direkte uanstrengt ut etter å ha løpt 22 km 35 minutter fortere enn meg.
(Foto: Runar Gilberg)

Resultater fra Sjusjøløpet 23,5 km - klasse M50-59 år
Plass	S.nr	Navn	Klubb	Tid	Diff
1	46	STRANDBAKKE Geir	Lillehammer Skiklub, Team Sport1	01:37:09	00:00
2	42	Engebretsen Andreas Beck	OSLO	01:37:13	00:04
3	49	Myers Michael	Lillehammer Skiklub	01:52:22	15:13
4	45	Haugen Geir	VINGAR IL	01:59:54	22:45
5	47	Håkonsen Håvard	Moelven IL	02:00:12	23:02
6	44	Bakken Rolf	FIK Orion	02:03:25	26:16
7	43	Kolstad Arne	JAR	02:16:33	39:24
8	48	Wedum Sverre	Feiring IL, Ringsaker IF	02:21:20	44:11
9	50	Meyer Morten Andreas	First House	02:54:09	1:17:00

REPORTASJE MED BILDER OG ALLE REULTATER PÅ KONDIS.NO

Positiv Kongsvinger Maraton

Lørdag stilte jeg til start på min første maraton på akkurat et år på akkurat samme sted, akkurat ja, i skogsmaraton på Kongsvinger. Hovedpoenget var, bortsett fra å delta i det trivelige arrangementet, å ta den nest siste skikkelige langturen før UltraVasan om tre uker. Opplegget var klart siden jeg ikke har distansetrening i det hele tatt til å sammenlikne meg med tidligere prestasjoner i løypa som jeg har løpt hele 24 runder i med startnummer på brystet de siste 18 årene: Jeg skulle prøve å løpe med negativ split, dvs. at siste halvdel skulle helst gå raskere enn første. Kanskje litt optimistisk siden jeg i år ikke har fått til i lysløypa på 4 km en gang?

Vel, jeg er optimist (naiv?) av natur og hadde en realistisk plan om å løpe førsterunden på 1.45, dvs. 5 min/pr. km i den kuperte løypa. Så tenkt - så gjort. Bare en liten tur i buskene etter 20 km gjorde at jeg passerte halvannet minutt etter skjemaet. Ved hjelp av småprating om "relevante temaer" med mine to medløpere gikk første runden "som ei klokke". Været var "mer enn bra nok", kommentarene som takk for serveringen på de sju drikkestasjonene satt løst og positive tanker hadde monopol i toppetasjen.

Ut på andre runden ble jeg løpende alene og tankene slo ganske så fort over på at jeg nok hadde glemt "å trekke opp klokka". Det er rart med ting som ikke er blitt praktisert på et helt år. En må gjøre det for å lære - i all fall i et såpass praktisk fag som maratonløping. Det var ikke vanskelig å skjønne hvorfor når realitetene begynte å sette sine spor på kroppen! Jeg har knapt løpt i 5 blank-fart utenom de få konkurransene jeg har dristet meg til å stille opp i år.

Det røynet på, kreftene i lårene svant sakte hen da jeg startet på klatringen opp mot skihytta for andre gang. Dermed begynte halvmaratonløperne, som startet et snaut kvarter etter at jeg var inne til runding, å renne på så alt for tidlig. "Vanligvis" har jeg rukket til mål og funnet fram kamera de aller fleste gangene jeg har løpt maraton med to timers forsprang.

Vel, positive tanker om en historisk negativ split ble gradvis forvandlet til - positive tanker om at jeg ligger godt foran skjemaet fra i fjor uansett. Selv de to regnskurene jeg fikk ute i løypa ble positivt mottatt av alarmsentralen.  Ingen unødvendige stopp eller gåpauser, ingenting å skylde på av vondter, bare for dårlig trent - selv med mellom 50 og 60 timer loggført trening hver av de fire siste månedene.

Løping generelt og maraton spesielt er en dønn ærlig greie. Du får alltid som fortjent! Tre løpeturer i uka er ikke nok i dette gamet. Staking på rulleski, styrke, sykling og turgåing til tross. Det er løping som gjelder - og jeg er på god veg til å tåle mer og mer løping nå. Det er det er det aller mest positive. Lettrent har jeg aldri vært, og jeg tviler vel på om jeg "vokser det av meg".

Fasiten ble sju minutter "sprekk", men jeg løp et kvarter raskere enn i fjor og mer enn halverte sprekken på andre runden. Andre fakta som bokføres på plusskontoen var klar 2. plass i klassen og nr. 19 av de 52 som fullførte. Uansett, utrolig deilig å være tilbake i det (halv)gode selskap! Så får vi se om det er nok til å bevege meg 48 minutter og 14 sekunder raskere mellom Sälen og Mora den 22.

Den lange vegen fortsetter i alle fall via Sjusjøløpet med 23,5 km i "overfart" kommende helg. Da skal jeg droppe skrytebilder av utsikten fra Sollifjell og den obligatoriske matpausen ved Gullrandtjern og bare løpe videre - med positive tanker...

Reportasjen min  med bilder og alle resultater på kondis.no

Opp og ned og rundt omkring i Ringsaker

Sommerferien på Sjusjøen er bl.a. brukt til å besøke ti topper i langstrakte Ringsaker kommune. Som tilsvarende opplegg i andre kommuner bidrar det til at folk uansett aktivitetsnivå kan oppleve nye plasser i sin egen (hytte)kommune. For min del var det bare to steder som var besøkt tidligere. I tillegg har opplegget  hatt flere opplagte fordeler. Jeg har, med ett unntak, gjort alle turer sammen med Bjørg, og lagt de inn slik at det har blitt utmerkede restitusjons-økter på hviledager mellom hardere trening.

Vi har vært oppdaget mange fine utsiktspunkter og perler underveis på vår ferd rundt omkring. Avstanden fra den nordligste toppen, Mafarhaugen, på grensen mot både Lillehammer og Øyer kommune og den sørligste, Eikstoppen på Helgøya, er det ca. 7 mil. Det har følgelig blitt mye bilkjøring for oss å være, siden det bare er to topper som er innen gåavstand fra Sjusjøen.

I brosjyren for opplegget heter det videre: "Ti topper i Ringsaker er et turtilbud til alle. Et friskt aktivitetstilbud som kan bidra til bedre fysisk form, god helse og naturopplevelser. 10 topper går fra mai til oktober. 10 topper i Ringsaker er et samarbeid mellom Ringsaker kommune, Hedmark fylkeskommune, Ringsaker Orienteringsklubb og Hamar og Hedemarken Turistforening (Ringsaker krets)". 

Årets turmål i Ringsaker med utgangspunkt og høyde over havet:

1.  Eikstoppen, Helgøya  - 284 moh.

2.  Bangsberget, Nes - 470 moh.

3.  Sidseltoppen, Moelv - 336 moh.

4.  Åstoppen, Veldre - 599 moh.

5.  Dambua, Ellefsæterhøyda - 617 moh.

 6.  Harabakktoppen, Åsmarka - 577 moh.

7.  Ljørkoia, Sjusjøvatnet - 840 moh.

8.  Nysæteråsen, Åstadalen - 871 moh.

9.  Øyungsfjellet, Øyungen- 1027 moh.

10. Matfarhaugen, Aksjøen - 928 moh. 

Den lange vegen tilbake

"Det går brattar no! (Foto: Frode Monsen)

Midt i juli, midt på sommeren, midt i ferien - og midt i blinken for å gjøre opp status for grunnlaget foran høsten og vinterens utfordringer. Femundløpet ble vårsesongens (eneste) høydepunkt, og bidro til at jeg fikk igjen trua på at jeg kan være i stand til å løpe. Likevel er det helt klart at jeg har en lang - og bratt - veg å gå. Målet for høsten er fortsatt å stille godt forberedt til UltraVasan med ni timer som mål lørdag 22. august, dvs. om fem uker.

I motsetning til i fjor sommer tar jeg bokstavelige talt den lange vegen mot målet. Ingen korte konkurranser og ingen korte intervaller/tempotreninger før jeg er helt sikker på at kneet tåler det. Akkurat nå tåler det godt å løpe rolig, og jeg kjører, klok av skade, all kapasitetstrening i bratte motbakker.

Nøkkeløktene i de fem ukene som gjenstår er selvfølgelig ukas langtur som nå må økes gradvis fra tre til fire timer. I fjor var Kongsvinger Maraton den eneste av de fem langturene jeg rakk på beina som var noe særlig over tre timer. Jeg skal delta der i år også, i tillegg til det 23,5 km lange Sjusjøløpet, de to første helgene i august, men det er kun med tanke på å holde litt "overfart" over tid. Farten som trengs for å løpe de ni milene mellom Sälen og Mora på ni timer er jo akkurat 6 minutter pr. km, så det er jo ikke nødvendig med noe tempotrening akkurat....

Apropos fart så har jeg lekt meg en del med "nulløp" i sommer. Siden jeg foreløpig ikke tåler å løpe fortere, prøver jeg å løpe jevnere og gradvis lengre. Dvs. at jeg legger opp løperturen som to kortere runder, og kontrollerer rundetidene etter at jeg har prøvd å løpe så jevnt som mulig bare på følelsen. Det er "juks" å sjekke hvordan jeg ligger an underveis.

Det samme prinsippet har jeg forøvrig brukt en del med elevene mine for å motivere til å holde innsatsen oppe over tid. Den som har 0 sekunder forskjell på de to halvdelene har løst oppgaven perfekt. For urutinerte løpere er det fort gjort å starte for fort, og selv rutinerte maratonløpere (meg selv inkludert) sliter med å få til negativ spilt - dvs. å løpe andre halvdel litt raskere enn første. Jeg har forsatt ikke fått det 100% til på trening! I runder på 5 - 10 km har jeg vært innenfor 10-15 sekunder når jeg "kobler inn cruise-controllen". Pulsen går et slag eller to opp selv om dette er snakk om helt rolig langkjøring, og er nok den opplagte grunnen til at det ikke er så lett å få til på høyere intensitet. Av fysiologiske årsaker som jeg ikke skal begi meg innpå her, må kroppen jobbe hardere for å opprettholde intenisteten.

Grunnlaget forøvrig er det ingen til å si på. Jeg har faktisk brutt noen små barrièrer i treningsarbeidet i vår og sommer som underbygger det. Jeg har kjørt lengre turer både på sykkel og rulleski enn tidligere. F.eks. har jeg hatt min første sykkeltur over 10 mil og jeg har også staket lenger og brattere enn noen gang. Det har også blitt en god del raske, halvlange fotturer sammen med Bjørg takket være det geniale ti-på-topp-opplegget både i Elverum og Ringsaker.

Ti-på-topp-tur til Eikstoppen på Helgøya.

Den spesifikke styrketreninga for knærne blir heller ikke glemt selv om ferie betyr at den må gjøre nye steder. Med strikk, balansepute og  kettlebell i bagasjen blir den fulgt opp med små økter annen hver dag. Det nye nå er at jeg jobber bevisst med å styrke muskulaturen i hofta med tanke på at det også kan være en indirekte årsak til de evigvarende (?)  kneproblemene mine. Jeg sier likevel som DDE - "Det går likar no" - eller kanskje enda mer dekkende "Det går brattar no!" 

Det er IKKE størrelsen det kommer an på...

Den første uka av ferien ble benyttet til en sårt tiltrengt oppussing av hjemmekontoret. Ikke spesielt morsomt for en med ti tommeltotter, men denne sommerens lille prosjekt hadde sine morsomme - og nostalgiske sider. Mens mange påstår de stuer vekk glass og pokaler i pappkasser i kjelleren står mine på geledd på hyller lett synlig på nettopp kontoret (fordi de er ikke "godkjent" som pynt i stua!)

Nå måtte de flyttes på for å få fjernet fillete tapet og deretter få påført "morgendis" på veggene. Dermed ble det også en sårt tiltrengt runde med støvfilla, og en nitidig sortering før de kom på plass igjen på enda mer strigla rekker. Jeg tror ikke helt på de av mine medmosjonister som påstår at premier ikke betyr noen verdens ting. For meg er minner viktig, og da er det ikke størrelsen det kommer an på. Derfor tok det lenger tid enn beregnet for å få små og store minner inn i hyllene igjen......

Etter en mannsalder med rimelig hyppig deltakelse i diverse konkurranser, er det blitt mye "standardvare" som fruen med rette kommenterer: "Hva skal du med alt dette?" Sånn sett er premier som "en har bruk for" å foretrekke, men det betyr også at de etter en tid er "oppbrukt". Ute av syne - ute av sinn osv. Dermed fremkaller de heller ikke de gode minnene om små eller store "bragder" som jeg har oppnådd helt for meg selv.

Under ryddingen her om dagen "fant" jeg igjen den første pokalen som jeg vant. Det var ikke store saken, men jeg husker den veldig godt. Jeg deltok i Kjekevegmarsjen i Solør for andre gang i 1995. Som mange marsjer i sørfylket hadde den også konkurranseklasse, og det var pokaler til de 10. beste. Derfor minnes jeg at det var "stort" selv om jeg fikk den minste pokalen i mitt andre forsøk. Året før hadde  Kjell Arild og jeg nemlig debutert med å bli "nesten-premiert" med hhv. 12 og 13 . plass etter turen fra Breisjøbeget til Dulpetorpet på Hof Finnskog.

Pokaler er det blitt en del av etter hvert og noen mer prangende enn andre uten at de har større plass i minnet. Øverst på hylla står det en glitrende vandrepokal som ganske så ufortjent er blitt meg "til odel og eie". Skjebnen  skulle nemlig ha det til at jeg tok et napp i vandrepokalen i Forstialøpet (tidl. Norsk skog-løpet) på Braskereidfoss i 2001. Nedgang i deltakelsen gjorde at det også ble det siste, og dermed fikk jeg lov å beholde den gedigne pokalen. Prestasjonen var ikke i samme størrelsesorden, selv om jeg fikk vandrepokalen til odel og eie etter et forsøk, ble jeg nemlig klart slått av beste dame ......

Hvordan kan jeg huske detaljene fra både femten og tjue år tilbake? Trolig fordi de betyr noe for meg, godt hjulpet av min nitidige loggføring av konkurranser (og trening) fra starten på "mitt nye liv", dvs. 1. juli 1994. Jeg har et regneark hvor alt er registrert - fra tider, distanser og plasseringer - til premier. Det samme gjelder resultater og til og med "vernverdige" startnummer som er plassert kronologisk i A4-permer nederst i den samme reolen. Et utfordring i den digitale verden som jeg ellers prøver å henge med i, men jeg tviholder på det analoge i noen sammenhenger.

Galskap vil kanskje du si, men for meg er det faktisk betydningsfull galskap. Det langt mer meningsfullt i min øyne enn å samle på antikviteter som for meg er "gammalt ræl" som andre har brukt og slitt ut. Jeg samler på "ting" som er knyttet til mine egne store og små opplevelser. Jeg har hørt noen si at historiske gjenstander eller bygninger "har sjel" - da må vel det også gjelde premier?