En rysare i Romjulsrennet

Med litt "lav profil" i starten av Romjulsrennet.

(Foto: Kjell Arild Andesen)

Romjulsrennet, sesongens første - og årets definitivt siste turrenn, ble en romjulsdrøm  - i alle fall nesten! Med romjul på Sjusjøen og Romjulsrennet på terminlista siden 2010, er det ikke mye å lure på hva jeg skal bedrive årets nest siste dag med. "Same procedure as last year, J----?

Nei, James var ikke med, men det var Jan Erik, og dermed ble det "same procedure as every race"! Riktig nok var det nok av andre å yppe seg på i det store feltet på over 500 løpere, så hvis jeg ikke skulle få anledning til å matche fetter'n så var det nok av gode alternativer "å ta av".

Jeg har  prestert å havne ganske så akkurat midt i sekken som det går an å komme ved flere tidligere anledninger, og jammen skulle det vise seg at jeg gjorde denne gangen også som den 257. over målstreken av de 510 som fullførte. Selv om jeg følte at jeg gjorde et over middels bra løp til å være min sesongdebut på "ordentlig", har det nemlig blitt mange unge lovende løpere og store deler av langløpseliten å finne på Sjusjøen i romjula.

I fjor ble det naturstridig nok avlyst, og siste romjulsrenn gikk i 2014 da forholdene endret seg drastisk  og panikken spredde seg i minuttene før start. I år var forholdene minst like vanskelige, men den store forskjellen var at jeg tok jeg med knusende ro. Løypa var for lengst plukket ut som en passende test av stakekapasiteten, så derfor var det "bare" å prøve å få gli på skiene. Jeg plukket fram et par fra kjelleren som ikke hadde kjent snø på ni måneder siden Troll Ski Marathon og følte meg trygg på det. Kald og rolig før start, men med god tid til å løpe meg varm følte jeg meg klar. "Let the show begin!"

Da startskuddet gikk fikk jeg det vanlige fartsjokket i den lette starten slakt nedover mot Fjellelva. Skepsisen var stor da jeg syntes gliden ikke var spesielt god, men da jeg etter hvert kom meg bak feltets viktigste løper i gult, Jan Erik, ble jeg litt beroliget. Her stilte vi tydeligvis på ganske like vilkår. Han hadde tydeligvis også enset det samme, og da det begynte å gå slakt ble han liggende bak.

Jeg jobbet meg opp til en annen god gammel kjenning. Morten i den lett gjenkjennelige Hamar-trikoten har i likhet med Jan Erik mer "ansiennitet i stakefaget" enn meg og har vært et godt stykke foran de siste par årene. Jeg fulgte han greit i lettpartiene men ble hengende bak i de bratteste kneikene opp mot Sollifjell. Nedover hadde jeg hakket bedre gli, og da vi passerte drikkestasjonen ved Midtfjellkoia så jeg mitt snitt til å få noen sekunder. Trolig en tabbe, skulle det vise seg!

Før den siste skikkelige trøkken over Gjestbuåsen viste igjen den blide østfoldingen sin styrke samtidig som jeg måtte stoppe opp og gå fiskebein, passende irritert over å ha blitt skøytet forbi av en annen "staker" nederst i bakken. Med fullt fokus på reglementert forsering hadde jeg mistet Morten og alle andre før toppen. Håpet om å ta dem igjen på gliden var der, men med merkbar motvind ble det for vanskelig alene. Regnskura hadde også gjort føret mer sugende, og enkelte steder føltes det som det lugget under de blanke skiene...

Etter å hatt trua og blikket rettet framover i 18 km, ble fokuset på hvem som kom opp bakfra på de siste 5. Da det kom det to unggutter som jeg antok var "underseedet" og hadde startet fem minutter senere, tenkte jag at de må jeg utnytte og få en billig reise inn. Men, etter noen få hundre meter var det var ikke gratis å ligge bak lenger, gitt. Med litt forsiktig kikking over skuldra konstaterte jeg at det var ingen flere trusler - og i alle fall ingen gule. Før stadioen hadde jeg glemt at løypa tar opp en annen og brattere bakke enn den vanlige turløypa. Der var jeg på stålet, eller på tuppa, tenker jeg var mest dekkende.  Tankene var likevel klare nok."Heldigvis ingen flere bakfra. Dette greier jeg å holde inn. Plasseringen er sikret! Tida er ikke så farlig! Det er langt bak løypepersen, åkke som! Ikke se deg bakover nå!"

Oppe på selve stadion ble jeg brutalt vekket av den fysiske dvalen som jeg tydeligvis hadde gått inn i. En hel gjeng kom "i hundre" bakfra og ut av den siste svingen ante jeg et gult lyn i øyekroken. Jeg husket at jeg i min enfoldighet stod og tenkte at jeg skulle avslutte med stil og prøve å se ut som jeg kunne å stake inne på stadion. Mer husket jeg, og før det var før seint så var lynet oppe på sida. "Dødt løp så det ut til. Fotofinish? Hva vil tidtakersystemet si, tro?"

Oppløpet: Jan Erik på bakskiene mine helt bakerst. (Foto Kjell Arild Andersen)

Nesten målfoto: Fem meter før mål (bak  nr. 400) med Jan Erik på siden
(Foto. Kjell Arild Andersen)

Rennet ble i all hovedsak en god opplevelse. Det er alltid en nedtur å tape terreng på slutten, og jeg ville helt sikkert vært mer fornøyd med å ha kommet ajour med en god konkurrent enn å bli innhentet helt på målstreken. Med Jan Erik var det jo nesten så en kunne tro at det var avtalt spill for å lage litt blest om fetter-duellen, men det var det absolutt ikke.

Nedtur nr. 2 var at chipen hans ikke slo inn ved målgang, så vi får aldri vite hvem som egentlig vant. Kanskje like greit? Fetter-duellen totalt for 2016 vant han med glans, og etter hans trøblete høst etter ulykka i Birkebeinerrittet er det utrolig sterkt å komme tilbake så raskt. Det er det vi internt kaller for gammel Bakken-stahet på sitt beste. "Vi gir oss aldri!" (Sitat slutt)

PS! Mellomtidene viste at Jan Erik tok inn 10 sekunder fra forvarselet inne på stadion og 36 sekunder på de siste 4 kilometerne. Morten som jeg "mistet" opp Gjestbuåsen tok meg med 1.35 min. på den siste tredelen av løypa. Kanskje jeg skulle tatt meg tid til litt drikke ved Midtfjellet likevel?

REPORTASJE PÅ KONDIS.NO MED MASSE BILDER OG RESULTATER

SE OGSÅ SPORTSMANDENS FOKUS PÅ DUELLEN

2016 - et sosialt treningsår!

På rulleskikarusell i Julussdalen i august med Otto, Kjell, Martin og Rune

Nok et år er i ferd med å ebbe ut, og jeg har benyttet noen rolige juledager til å mimre meg gjennom året ved hjelp av alle bildene som Google pent har sortert kronologisk etter dato i 2016. Pussige greier, men det er først ved en sånn gjennomgang jeg ser hvor innmari selvopptatt jeg kan virke. Det er godt ment å dele alle de fine opplevelsene jeg er så heldig å ta del i nesten daglig gjennom diverse mosjonsaktiviteter, men mengden selfies i diverse sosiale medier kan nok gjerne reduseres til fordel for mer fotogene motiver. Ops - der fikk jeg visst et nyttårsforsett på kjøpet også....

Selv om det blir mye Bakkerolfen-fokus, har jeg en bestemt oppfatning av at jeg har blitt mer sosial av meg det siste året. Jeg tilbringer anslagsvis 90 % av tida mi ute i Gud frie natur i mitt eget selskap, og da er det veldig trivelig å dele noen turer innimellom. Det er nok mer tilfeldig enn bevisst, men følelsen jeg sitter igjen med etter 2016 er at det er blitt mer sosial trening (i dobbelt betydning) enn tidligere. Et annet poeng er jo at de aller fleste som "drar meg meg med" på felles fysisk fostring er til dels mye yngre enn meg og sånn sett er med på å holde Bakkerolfen ung og sprek!

Alle konkurransene jeg er med i er også i stor grad sosialt motivert. Det merket jeg godt de to foregående årene da det ble betydelig færre treffpunkter pga. skader. Det er i konkurransene jeg treffer de fleste av min likesinnede som jeg ellers ikke får anledning til å trene med.

Min årskavalkade er derfor en hyllest til de mange gode treningsvennene jeg etter hvert har fått takket være min kjære og meningsfulle hobby. For å summere opp året helt uten fokus på prestasjoner denne gangen, har jeg knyttet et mer eller minde tilfeldig bilde tatt hver av de tolv månedene. Tusen takk for turene også til alle dere andre som jeg ikke fikk knipset noen selfie med! Kanskje blir det blir en i 2017?

Januar 2016 Med Petter på slep i Trysil-Knut-rennet på Flishøgda.

Februar 2016 Sosial trening ute i sola for Solan og Ludvig på Sjusjøen

Mars 2016 På bolletur med Frode på Sjusjøen

April 2016 Med Askild før start på Sjusjøen Fri

Mai 2016 Med Bente, Ingvild, Torill (og Torunn), Elverum sprekeste sykle-til-jobben-lag, på Stavåsdammen

Juni 2016 Med Bjørg på "kosetur" over Midtfjellet

Juli 2016 Med Jan Erik med vårt felles paradis i bakgrunnen

August 2016 Som "fartsholder" for Arild under Veldremila på Sveum

September 2016 Høyt oppe sammen med Rune på toppen av Blåenga i Våler.

Oktober 2016 På langtur med Ulf Erik på Sjusjøen.

November 2016 Med Miroslaw før start på Snøkuten i Veldre.

Desember 2016 På slep med Rune, Tor Eivind (skjult) og Thomas i Stangehallen

Advent - formens ankomst?

Jeg har registret at noen løpere som jeg følger på Strava har kjørt en egen vri på adventkalenderen i år. De har åpnet luker ved å løpe distanser fra 1 til 24 km i valgfri rekkefølge. Det er visstnok lov å åpne flere luker samme dag, men da må det dusjes mellom. Hørtes morsomt ut, men jeg oppdaget den litt seint til å sette i gang. Da hadde jeg i alle fall blitt ren til jul.....

Det har likevel blitt en variert advent hva trening angår - selv om det sjelden har blitt mer enn en dusj pr. dag. Jeg tror i alle fall jeg har lagt et bra grunnlag for turrennsesongen, selv om det resultatmessig ikke er mye framgang å spore. For så vidt heller ikke å forvente når impulskontrollen er såpass dårlig og det blir litt tett mellom slagene.

Det var jo liksom ikke meningen å (dobbelt) tjuvstarte skisesongen. Først 10 km staking på Sjusjøen og så skøyting på samme distanse på Gåsbu nå sist helg. Selv om jeg har følt meg fin og i alle fall ikke har gått på "en Northug" er det ikke min treningsplanlegging noe mønstereksempel heller selv om jeg ikke kan skylde på en liten tabbe i høyden. Ser jeg isolert på resultatene er det vanskelig å finne noe skryte av, men dette er min måte å sikre meg noen hardøkter på ski. Faktum er at det ellers har blitt bare rolige økter på ski så langt. Med 550 km pr. 22.12 er jeg i alle fall kvanitetsmessig lagt foran den problematiske førjulsvinteren i fjor.

Jeg vant i alle fall treninga på Brumundkampen på påskeføret mandag.

På beina er det imidlertid blitt jevnlige og subjektivt sett gode intervalløkter i Stangehallen den siste drøye måneden. Etter fem varierte økter var det på tide å sjekke om den følelsen av at "det går likar no" stemte med virkeligheten. Jeg var så gira i mitt comeback i Stangehallen medio november at jeg lovte dyrt og hellig at jeg skulle presse ned tida på tusenmeterne med ti sekunder før nyttår. Siste onsdagstrening før jul var siste sjanse å bevise for meg selv at trening hjelper, og tre mann kjørte akkurat samme økta som fem uker tidligere: 6 x 1000 m med start hvert 5. minutt, dvs, med ca. et minutts pause. Resultat: Snittet gikk OPP to sekunder fra 4.02 til 4.04. Ikke noe skremmeskudd for noen av de som liker å sammenlikne seg med Bakkerolfen akkurat. Jammen bra det er lenge til vårs!

Begynner å bli god på venstresvinger etter hvert!

Det er viktig for sjølvtilliten at jeg greier å rote fram noen troverdige bortforklaringene i sånne tilfeller når det kan virke som trening IKKE hjelper. Etter en rask titt på pulskurven fra økta, trengtes det ingen lange analyser. Overskuddet boblet ikke over akkurat.... Det samme har jo vært tilfelle i de to impuls-konkurransene på ski også hvor jeg har stivnet på lav puls. Verst var det på Ottestadrennet i konkurranseløypene på Gåsbu, som til og med var min første skøyteøkt på tre uker! Litt typisk meg så kom jeg  på at jeg hadde "glemt" å trene skøyting etter at jeg meldte meg på to dager i forveien, og for å bøte på det måtte jeg jo ta en skøyteøkt på tampen.

I stedet for å bruke hele fredagskvelden på å dra fram og tilbake til Budor for å få ei økt, tok jeg et kortreist alternativ. Skøyteisen på Fylken lå jevn og fin bare 1 km unna. Dermed tok jeg på meg skøytene  i kjelleren, syklet med dem på (!) og gikk to 2 x 10 000 m på rappen. På en drøy time ble det 100 venstresvinger - kvelden før den planlagte kortintervalløkta mutters alene med mer venstresvinger i Stangehallen lørdag formiddag. Etter 10x300 + 10x200 + 10x100 m og litt rusling i pausene fant jeg ut at det ble 110 venstresvinger til sammen "dagen derpå". Moro det og, selv om jeg ikke hadde noen å dele den venstrevridde moro med noen av dagene.

Topp-10 plassering er jo ikke verst....

Advent betyr vel egentlig "Frelserens ankomst", men det kan virke at han er litt forsinka. Jeg får håpe det ikke er mer enn ei uke slik at jeg stiller med nyfrelst form til Romjusrennet på Sjusjøen på årets neste sist dag? 

Den gode taper

Sist uke ble det to konkurranser - og to sisteplasser. Jeg har ikke satt opp den statistikken, men har på følelsen av at det har blitt en del av de - sisteplassene altså - de siste par-tre årene. I tirsdagens Snøkut ble det riktig nok "bare" 4. plass av fire deltakere i klassen, men søndag underskrev jeg definitivt resultatlista som den 58. og siste i mål uansett klasse på 10 km i Sjusjørennet - uten at jeg har noen grunn til å deppe av den grunn.

For å ta Snøkuten først, så var egentlig ikke løpet i Kaashagarunden så verst, det småskumle underlaget tatt i betraktning. Med 29.29 på 6,6 km var det marginalt det beste av fire forsøk de siste tre årene. Beina var som vanlig ikke lette denne tirsdagen heller - til tross for at jeg hadde en lett treningshelg bak meg. Det skulle jeg selvfølgelig ta igjen på mandagskvelden da det ble nærmere fire mil med hodelykta på Budor. Konklusjonen er at det går jevnt og trutt framover med løpinga. Hvis jeg kan ha vett til å lade opp til noen av løpene, så vet jeg at jeg har mer inne nå.

I helga var det igjen Sjusjøen for alle penga fra fredag til mandag med tilhørende utskeielser på ski. Lørdagen var det problematisk å få feste på nullføret, og planen om å spare beina til søndagens kretsrenn gikk i vasken. (Hvorfor tok jeg ikke med meg zeroskia på fjellet, tro?) Dermed ble det tre mil improvisert staking på vekslende føre som oppladning til søndagens to runder i konkurranseløypene på Sjusjøen langrennsarena.

Jeg har gleden av å ha mange talentfulle skiløpere som elever i år.
Her er fire som også deltok i Sjusjørennet på søndag: 

Eirik Linderud, Hernes IL - G14

Even Linderud, Hernes IL - G14

Carina Sveen, Strandbygda IL - J16

Karoline Grøtting, Hernes IL - J16.

Kretsrenn har ikke veteranklasser, så lista for menn senior visste jeg allerede på forhånd måtte leses nedenfra. Som etteranmeldt ble jeg sendt ut av de første av i alt 12 seniorer. Ei lita stund hadde jeg et ørlite håp om å unngå og forsinke arrangementet, dvs, ikke komme aller sist i mål - men den gang ei. Jeg hadde bestemt meg for å prøve å stake den drøye mila som god trening til vinterens turrenn som jeg nå regner med i stor grad vil foregå uten fraspark. Et par små kneiker med fiskebein ble det i rundene nedenfor campingplassen, men så fikk jeg trent på den krøkkete teknikken óg. Stavene hadde jeg også kappet slik at de er akkuart innafor 83% av høyden min (med skisko) opp til festet av stroppen. Jeg er ganske sikker på at jeg holdt meg til reglementet både mht. staver og teknikk, selv om det ikke var noe kontroll for min del i alle fall. Jeg hørte imidlertid at det var noen yngre løpere som hadde blitt litt stressa og måtte bytte staver.

Jeg var egentlig brukbart fornøyd med gjennomføringen av de to rundene, selv om jeg gikk opp 20 sekunder på den siste og ble forferdelig langt bak de fleste andre. Med 38.40 på 10,5 km tror jeg ikke jeg kunne ha gått vesentlig fortere selv med optimalt feste heller Jeg holdt i alle fall godt følge med nestsiste mann på lista (som gikk med feste) helt til den siste langbakken. Jeg har nok styrken men mangler frekvens samtidig som jeg helt sikkert har mye å hente på teknikken. For meg var det likevel en liten barrière som ble brutt, og helt sikkert noe jeg får nytte av på turrennene hvor det blir slakere bakker som skal pigges. Helt optimalt stakeføre var det heller ikke på søndag med nysnø for mine ganske så upreppa grusski som jeg forresten har brukt både med og uten feste i vinter.

Som med mye annet ligger også dette med staking mye i hue. Lørdagens tur ble et slit fordi jeg hadde bremseklosser under skiene, og ikke var innstilt på oppgaven. Søndagens oppgave var det ikke noe problem å gjennomføre, men jeg skulle gjerne vært litt nærmere de to andre veteranene, Trond og Svein. Nå er det snaue tre uker til Romjulrennet står på programmet, ei løype jeg for øvrig rekognoserte for 3. gang denne sesongene ved hjelp av god, gammel blå-swix og diagonalgang. Jeg er egentlig allerede klar - men ikke for en ny sisteplass der!

ALLE RESULTATENE FRA SJUSJØRENNET

Reportasje på kondis.no: Mange suverene klassevinnere i Sjusjørennet

Foran skjema med skisesongen

Gjestbuåsen på mandagsturen

Jeg har glemt snøen som nesten ikke falt i fjor, og gleder meg desto mer over at skisesongen 2016-17 har tatt av i høyden med to fine skihelger på Sjusjøen for mitt vedkommende. Med drøyt 20 rolige mil i beina - og armene - blir det nå aktuelt å kjøre økter med litt høyere intensitet også. Jeg regner med at det blir to eller tre skihelger til før juleferien, så de blir ingen krise om snøen ikke daler ned over Elverum riktig ennå, selv om jeg mer enn gjerne synger Bing Crosby. Det positive med den forrige liksom-vinteren er jo at den bare kan bli bedre, dvs. lengre og kaldere i år, eller?

I mitt forrige innlegg grublet jeg litt rundt det med kapasitet og staking, men allerede nå har jeg nyansert synet på det. Etter hvert som muskulaturen min begynner å bli tilvendt mht. teknikk og staver, merker jeg at jeg kan få sirkulasjon i blodpumpa med intens pigging også. Jeg staker lenger oppi bakkene også når jeg har feste under skiene, og på skøyteøktene merker jeg godt at jeg kan bruke dobbeltdansen mye mer. Det blir nok forhåpentligvis noen kvasse forseringer av bakker med ren stakekraft på trening utover. Sesongpremieren i Romjulsrennet på årets nest siste dag kommer nok rimelig sikkert til bli en "pigg opplevelse" - i all fall på en måte....

Samtidig med mye og rolig trening på ski i helgene, har jeg kommet i gang med de gamle, gode øktene i Stangehallen. Tilbudet har jo vært der hele tiden, men for meg har ikke knærne vært i en slik forfatning at jeg har hatt noe glede av det. I årene fra 2001 til 2013 var jeg imidlertid fast inventar i riksanlegget på onsdager og også delvis på lørdager, og det er ikke tvil om at det gjorde susen - spesielt når jeg ikke er særlig glad i å løpe på mølle. Derfor var det nesten ekstatisk å kjøre de første 50 rundene  i hallen sist onsdag. Fort gikk det ikke, men jeg vet altfor godt at jeg har vært alt for snill med meg selv på intervalltreningene jeg har gjennomført sist sesong, og at gode treningskompiser gjør en forskjell. Sosialt og morsomt er det også!  Med litt tilvenning og kontinuitet framover har jeg lovet meg selv at 1000 meterne skal gå ti sekunder raskere i snitt allerede før jeg skriver 2017. Her er det bare å hive seg på - men ikke hoppe av i svingene...

Her kommer noen bilder fra siste ukes fysiske utskeielser:

Med Rune, Tor Øivind (skjult), Thomas og Arild (fotograf) i et etterlengtet "comeback" i Stangehallen på onsdag. 

Lysløypa fredag.

Midtfjellet på lørdag 

Påfyll av rosiner og blå ekstra i Leindalen på lørdag. 

Kroksjøbrua i tåkedis søndag. 

Bare nyte i Romjulsrenn-løypa på mandag.