Med hjerte for løping

En av løpingens gleder - ved Loka i Elverum.

Det har vært lite livstegn fra Bakkerolfen de siste tre ukene, så jeg føler det er på høy tid å dokmentere at det står til liv - løperliv for å være mer presis. Våren har vært sur og kald, men hjertet har banket varmt for løping heldigvis. Det har faktisk ikke vært like opplagt det siste halvåret.....

Jeg skal komme tilbake til sesongen som jo bare såvidt har begynt, men for å skjønne bæra av den hemningsløse hyllesten av sakteløpingens kunst må jeg gå et halvt år tilbake.

Etter den siste sjekken i kontrollgruppa i Dialong-studien på Ullevål i november, ble det konstatert både en del forkalkninger og mulige innsnevringer i blodpumpa mi. Et sjokk for meg som trodde jeg beveget meg nok og hadde et rimelig nøkternt kosthold - med unntak av kakemons-syndromet mitt.

Jeg ble satt rett på blodfortynnende og kolesterolsenkende da resultatet forelå rett før jul og samtidig henvist til en arbeids-EKG ved sjukehuset i Elverum. Den måneden jeg måte vente på den var jeg i sterk tvil om hva som egentlig var galt, til tross for at jeg aldri har har hatt noen symptomer på hjerteproblemer. Skitreninga i komfortsona gikk akkurat som som tidligere, men jeg begynte å gruble på grunnen til den totale mangelen av framgang etter de mange og gode intervalløktene i Stangehallen. Var den relatert til hjertes evne til å pumpe ut blod til de store muskelgruppene med åndenød, stivhet og kantete løpesett som resultat?

Fra den ukentlige kvalitetstida i Stangehallen med "The Runners" rett før jul.

Usikkerheten gjorde at jeg ikke tenkte rasjonalt, og litt prikking i huden på det siste syredraget ble ved flere anledninger til stikking både her og der. Jeg var også overbevist om at medikamentene jeg ble beordret om å ta, bidro til lavere oksygentransport. For meg virket det logisk at blodfortynnende midler er det motsatte av bloddoping og dermed direkte prestasjonshemmende. Fra flere faglig hold ble jeg imidlertid forsikret om at Albyl-E og Lipitor i de daglige dosene jeg tar, ikke påvirker de røde blodlegemene og dermed ikke har noe å si for oksygenopptaket.

Baktroppløper i KM på 800 m i Stangehallen i januar.

I slutten av januar fikk jeg time på sjukehuset og satt og tråkket på en ergometersykkel med noe radioaktivt stoff innabords for å se mer nøyaktig hvordan blodet sirkulerer i systemet. Resultat var forsåvidt oppløftende ved at det ikke var noe spesielt å finne. Likevel visste jeg ikke helt hva jeg skulle mene om det. Jeg slapp å uroe meg for om noe var galt og slapp å tvile på om kroppen tåler tøffe påkjenninger, men på an annen side så er jeg fortsatt like klok - eller dum - etter å ha vært på leting i flere år etter grunner til at det rett og slett ikke fungerer når jeg nærmer meg rød sone.

På ski har jeg jo holdt nivået og delvis hevet meg et lite hakk den siste vinteren, men på løpinga hvor jeg pulsmessig ligger mye høyere, fungerer det ikke. Etter en 5 km på Kondis-landsmøte i mars var jeg så overbevist om at det måtte være noe fundamentalt gærent at det bare var på nippet at jeg ikke fikk fastlegen min til å ordne med en ukes utredningopphold på Feiring. Jeg skulle bare vente til etter Birken. I mellomtiden kom jeg til at fagfolka der nok har andre ting å gjøre enn å lete etter innbilte feil på en halvgammel mosjonist i langt fremskredet panikkalder....

Bildet:
Det er i motbakke det går oppover som her i Vannverksbakken nord for Stavåsdammen. 

Etter å ha sluttet å skylde på feil med systemet, jobber jeg nå med å finne ut av hvorfor all treninga ikke har hjulpet på farten. Det logiske må være at det er noe feil med treninga - og det går det jo an å gjøre noe med. Jeg glemmer nok titt og ofte at jeg heldigvis blir et år eldre for hvert år, så det er naturlig at det må trenes mer for å opprettholde nivået, eller rettere sagt, redusere tilbakegangen. Punkt 1 i vår har derfor vært å løpe mer og skille mer på rolig og harde økter. "Ti om dagen" er målet, dvs. sytti i uka - km altså.

Kapasitetsproblemene mine er opplagte når lårene skriker etter luft bare de må løftes en grad over vater. Punkt 2 er at ukas intervalløkt konsekvent er lagt til lange bakker og kjørt i  form av 6 x 4 min. med 1 - 2 min. pause på terskel. Videre er jeg overbevist om at steget og løpesettet mitt er en begrensende faktor, så derfor er nå - punkt 3 - stigningsløp og drilløvelser på slutten av rolige turer inne i rutinen igjen etter at det er blitt glemt i mange år.

Det var tegn til framgang i BDO-Mila på Hamar. (Foto: Sten Arne Negård)

Når jeg ikke greier å løfte knærne må det mangle styrke i hofteleddbøyerene. Generelt tror jeg at alt fokuset på styrke knærne har gjort at jeg styrkeforholdet og dermed samspillet mellom musklene som skal skape framdrift i steget er blitt endret negativt siden den gang jeg kunne løpe, dvs 2012- sesongen. Punkt 4 i planen som foreløpig strekker seg fram mot Birkebeinerløpet om knappe tre uker er derfor spesifikk, løpsrelatert styrke med fokus på kneløftet.

Elverumtrimmen hver mandag er ukas distanseøkt som sist i uke ble gjort unna i hælene på Rune. 

Mye å jobbe med altså, men jeg glemmer slett ikke gleden ved å jobbe med det jeg elsker aller mest - å løpe. Flyten på de rolige turene er helt digg og jeg kan til og med føle at jeg løper lett noen dager - helt til jeg skal prøve å presse opp mot maks. Med et hjerte for løping gir jeg meg ikke så lett, og fordelen med å ha strevd i motbakke er at en setter pris på selv små skritt i riktig retning.

Endelig tilbake i Sentrumsløpet

Happy to be back in town! Foto: Hemning Leira, kondis,no.

Da er løpesesongen i gang på ordentlig. I snart en mannsalder har turen til hovedstaden for å løpe Sentrumsløpet vært som det viktigste vårtegnet for meg. Fornemmelsen av en ny årstid og ditto sesong har liksom ikke sunket inn før byturen i slutten av april er unnagjort. Nesten alltid med godt og varmt i været for en som akkurat har lagt vekk stillongsen og skidressen og viser fram sine bleike legger for første gang utomhus.

I tillegg har den relativt faste løypa fungert som en meget pålitelig realitetsorientering hva form angår. Sesongen med påskudd om dårlig gli, motvind fra alle kanter og tunge forhold er over og en får eksakt beskjed om tingenes tilstand. På de 17 første årene etter debuten i 1997 hadde jeg en ganske formidabel stabilitet med 15 løp på 37-tallet (i tillegg til et på 36 og et på 38). Rett etter løpet i 2013 røk menisken og da jeg prøvde igjen året etter var det meste av steg og løpeform forduftet, og jeg slet meg rundt på fire minutter lenger tid - 41.31. Blogg fra Sentrumsløpet 2014: DNiS - ikke DNS i Oslo.  Etter det har jeg ikke prøvd, delvis fordi kneskader har gjort asfaltløping lite fristende, og delvis fordi jeg har visst at resultatet ikke vil stå i stil med egne ambisjoner.

I år er løpsgrunnlaget det beste på tre år og lysten til å være med på "noe stort" igjen som i gamle dager. Jeg elsker å løpe, gjerne alene, men det er enda mer givende "i flokk".  Ambisjonene var bevisst udefinert på forhånd, og var begrenset seg til en positiv opplevelse underveis.  Håpet om å overraske meg selv var der, men de tre korte karusell-løpene jeg har deltatt på i vår, ga ikke akkurat noe forvarsel om det. Det har kort fortalt gått like trått som det gjorde i hele fjorårssesongen.

Med sen start klokka fire på ettermiddagen var det null stress med en avslappende busstur og god tid til å tusle rundt med madammen og tullprate med gamle løperkjenninger. Matpakka ble inntatt mens jeg utvekslet erfaringer med Neinarn, en av de vittigste bloggerne jeg vet om og som ofte fabulerer om felles opplevelser på skirenn eller som denne gangen på løpetur til byen. Her er Neinarns skråblikk på livet etter Sentrumsløpet 2017.

Klar til start i pulje 3. (Foto Hilde Hagevik Bakke)

Realistisk nok hadde jeg satt meg opp i pulje tre med forventet sluttid mellom 40 og 42 minutter. Jeg kunne satset en del hundrelapper på at jeg ville havne der, men ellers lot jeg tider og skjema være for en gangs skyld. Strategien var å løpe på følelsen og ikke la meg stresse av km-tider eller andre utenforstående elementer.  Etter noen oppvarmingsrunder i Slottsparken fikk jeg hyggelig selskap i startfeltet av søstrene Hanna og Helena fra Trysil og med treningskompis Ole Petter rett bak.

Allerede i Slottsbakken får en beskjed om hva beina og kroppen vil, og denne gangen holdt jeg bevisst igjen litt ekstra. Før Frognerparken nådde jeg igjen Hanna som nylig har fylt bare 14 og har en herlig sans for å løpe langt. Hun syntes nok farten var passende og fulgte meg som en skygge på de neste kilometerne. Jeg var ikke helt obs på løypa gjennom Frognerparken som var adskillig lenger enn sist gang jeg løp i 2014. Kuperingen merktes godt, og som vanlig stoppet jeg opp i de små motene for så å slippe på nedover igjen. Nå må jeg bare ta motbakkeintervaller på alvor ellers så blir løpesesongen 2017 et nytt sorgens kapittel!

Slakt oppover i Bygdøy Allé var det samme leksa, og deretter befriende å slippe på igjen etterpå. Ved Rådhuset etter 7 km kom Svein Ole opp på siden, og jeg prøvde å skjerpe meg. Jeg greide bare nesten å holde anstendig avstand rundt Akershus Festning, og strekket tilbake til Karl Johan ble langt. Den røde Vidar-singletten forsvant nesten mellom løperne. Heldigvis så er ikke oppløpet på den ruglete brosteinen så langt som tidligere, men spurten ble likevel utsatt til det var for sent å hente igjen han jeg hadde festet øynene på.

Likevel hadde jeg en god følelse av å ha gjort det jeg pr dato er god for. Speakeren som leste sluttider for løpere foran meg, ødela imidlertid spenningen som var knyttet til hva klokka ville vise. Følelsen var bedre enn på lenge og mye bedre enn tida hardt og brutalt slo fast: 41.52. Ny negativ pers med 21 sekunder fra forrige forsøk for tre år siden. Isolert sett ingen grunn til å grave seg ned etter å ha blitt sju sekunder dårligere pr. år, men tida fra den gang var jo tidenes skuffelse i to joggesko - så langt. Etter det har det som kjent blitt ganske mange....

Hvorfor er jeg med på dette gang på gang for å oppleve skuffelsen av å ikke nå de måla jeg setter seg? Urealistiske mål, javel, men likevel ikke hardere slag i trynet enn at jeg tåler dem - og de til og med motiverer meg! Dessuten vil den som har slitt i motgang kunne glede seg desto mer over de små fremskrittene....

Tidene over er allerede glemt (helt til neste Sentrumsløp), men opplevelsen av å løpe sammen med 8000 andre er bevart som en happening av de store. Jeg var nær den beste løperutgaven av meg selv akkurat nå. Jeg løp ganske så jevnt og jeg hadde en hyggelig dag sammen med folk jeg trives aller best med. Da får de så være at jeg helst så at klokka gikk både et og to minutter saktere....

Påskeferie litt mot - men mest som normalt

Påsken 2017,  ble som sikkert østlendinger flest fikk erfare, litt mot normalt. Den startet med ganske så normalt påskevær men endte mer som en jule- eller vinterferie. For meg er påske ensbetydende med mange, lange skiturer - og litt færre og kortere after-ski-turer! Det så likevel lenge ut til at jeg skulle få en helt smørefrie påske i år, og da tenker jeg ikke på solkrem eller bartenderen på Låven!

Mens jeg mange år tidligere har lagt opp til rene "Tour de Ski"-opplegget i påsken, hadde jeg i år "bare" lagt opp til et par skøyterenn, begge på Sjusjøen. Palmehelga ble det som tidligere beskrevet her en real kvalitetsøkt i Sjusjøen Fri:

Det viktigste er ikke å vinne...

Etter et par dager hjemme under vårlige forhold, returnerte vi til vår faste påskedestinasjon de siste 14 årene på Sjusjøen. Med kun Monsterbakken Opp igjen på terminlista påskeaften før konkurransesesongen definitivt var avsluttet, ble skiturene tatt helt etter innfallsmetoden. Med en god miks av skøyteturer, staketurer og klassisk turer på rubbeski, så det lenge ut til at jeg skulle fullføre påsken uten å åpne smøringskofferten.

På det som kanskje kan vise seg å bli sesongens aller siste tur, 2. påskedag - 17. april, måtte jeg imidlertid "bite i det søte eplet" og innse at det ikke var noen vei utenom. Lysta på en god gammeldags diagonaltur var for stor, og snøen lavet ned tørr og fin. Jeg bomma to ganger tidligere i påska ved å gamble på rubbeski for tidlig på morran og endte opp med å bruke arma mer enn beina. Så med - 4 var det bare fram med blåswixen i andre halvdel av april! Helt herlig spør du meg, men det er ikke sikkert alle koste seg like fælt som meg i påsketrafikken 2. påskedag.

To dager før, på påskeaften, ble Monsterbakken Opp arrangert som de to foregående årene i den gamle Birkebeinerbakken og med meg på startstreken også for tredje gang. Vel, helt bokstavelig var jeg ikke på startstreken denne gang - i alle fall ikke da startskuddet smalt. Som i Gå-Joggen knappe to uker tidligere så missa jeg starten - ikke med ti sekunder som den gang - men med tre hele minutter og noe. Det sier vel mest om hvor lite fokusert jeg var på selve konkurransen når teten var halvveis før jeg starta? Tida tok jeg selv, og det ble ingen DNS eller DNF denne gangen heller.

Målet var som jeg skrev etter Sjujsøen Fri å få pulsen, så det hadde jeg sikkert greid bedre med noen konkurrenter rundt meg. Likevel gjennomførte jeg sånn noen lunde med stil og rakk da å ta igjen noen med vel tre minutter - med overtrekksdressen på og startnummeret godt gjemt under. Litt mot normalt Bakkerolfen i tråd med påskeværet altså, siden en sånn bommert aldri har hendt rimelig konkurransefokuserte meg tidligere - og nå har jeg somla to ganger på tre starter.

Er vel kanskje litt forskjell på teknikken på samme sted i Monsterbakken?
(Begge foto: Kjell Arild Andersen)

Konkurranseinstinktet slo imidlertid inn for fullt på et par turer nedom Ljøsheim. Et tydelig oppmerket Strava-segment på 100 m skisprint kunne jo ikke bare forbigås i langturfart. På skøyteturen klinte jeg til det jeg kunne i nysnøen og tangerte rekorden på 16 sekunder - bare for å få beskjed om at det var slått dagen etter. Påskemorgen slukker som kjent  sorgen , så dagen etter Monsterbakken Opp og tilhørende after-skitur "måtte" jeg bare legge inn en tremil for å prøve på nytt - denne gangen på blanke klassiske ski. Det var nok litt bedre gli i snøen som fortsatt dalte ned i skjul - og jeg senket persen med to sekunder og KOM-en med et sekund. For å være helt ærlig  tror jeg nok at GPS-en har et betydelig slingringsmonn på så korte avstander - men KOM er KOM. (Hvis du ikke vet hva KOM er så er du helt på jordet eller ustravasiøs og kan bare ha det så godt - eller google det, da)

Jeg strava meg de tre mil t/r Ljøsheim to ganger for å sprinte 100 meter..... 

Summa sumarum: Påsken 2017 ble bedre enn jeg kunne håpe på siden vi jo skrev medio april før kvikk-lunsjen og påskemarsipanen var oppspist. På ti påskefridager logget jeg 14 økter på til sammen 22 timer og 270 km ganske jevnt fordelt mellom skøyting, klassisk, staking, løping og turgåing - og da er ikke pub-rundene på Låven regnet inn. Men nå er det vår - og om ti dager er det Sentrumsløpet....

Hipp, hurra for Jan Erik!

I dag skriver vi 12. april 2017 og fetter Jan Erik er 60 år - tro det eller ei! Det er jo bare et tall i rekken, og jeg både håper og tror at mange lange løp gjenstår.

Selv om jeg ikke har like god kontroll på de første 30 som på de siste 30 årene, tror jeg med sikkerhet at jeg kan påstå at denne gutten ikke har vært i bedre forfatning enn nettopp i sitt 60. år - sin stygge ulykke i BB-rittet til tross!

Jeg "bøyer meg i hatten" og "tar av meg støvet" for måten du har taklet nedturene og kommet tilbake med hevet hode og smittende humør. Vi er vel ikke like som to dråper vann, men litt Bakken-stahet har vi nok til felles - i tillegg til felles besteforeldre og en meningsfull hobby....

Siden jeg ikke har tid til å skrive boka om våre felles opplevelser, spesielt de siste 20 årene, deler jeg noen opplevelser vi har hatt i dette millenniet visuelt så kan du bruke noe av pensjonisttilværelsen til å mimre - og finne ut når og hvor bildene er tatt.

PS! En oppdatering av fetter-duellen blir også offentliggjort i nær framtid. En trenger ikke  være spåmann for å gjette hvordan den vil bli mottatt litt  lenger borti gata!

Gratulerer med dagen, Jan Erik!
(Trykk på bildet for større utgave!)

Det viktigste er ikke å vinne...

Det ble et hårfint prestisjetap mot Martin i helga, gitt.
 (Foto: Kjell Arild Andersen)

Det viktigste er ikke å vinne, men å delta! Har du lest noen innlegg på Bakkerolfen så har du sikkert fått med deg min egen vri: "Det viktigste er ikke å vinne, men å slå fetter'n!" Det gir ikke noe ekstra motivasjon hvis han ikke er på startstreken, så jeg har en annen vri også: "Det viktigste er ikke å vinne, men å få opp pulsen!"

Ingen vits å delta i kappestrid hvis en ikke blir skikkelig sliten, og bare cruiser gjennom liksom. Også når jeg stiller i samme felt som verdens beste, er det i mitt hue faktisk like fair konkurranse som når fetter Jan Erik er foran i feltet. Det gjelder bare å manipulere seg selv til å tro på at det er en reell duell.

På lørdag var jeg med på mitt andre fristilrenn for sesongen - Sjujsøen Fri på 28 km med noen sugende motbakker fra Natrudstilen opp til Sjusjøen. Martin Jonhsrud Sundby er like glad i å feriere/trene på Sjusjøen som meg og stilte i spissen for et sterkt felt på 133 løpere. Det var tynt med konkurrenter på mitt nivå, så her ville jeg garantert bli baktroppløper uavhengig av om jeg cruiser gjennom eller gjør mitt ytterste.

Ragnhild Haga sørget for at det ble "tjej-deng" for 90 av de 108 kara som skøyta Sjusjøen Fri. 

Skøytetreninga har blitt betydelig nedprioritert i vinter til fordel for staking, men jeg vet at differansen til topputøvere om det er på ski eller i løping pleier å være nær et minutt pr. km. Det har jeg sjelden vært innafor i Birken, men 28 minutter bak Martin, som jeg regnet med ville vinne, var et passende mål denne gangen. På min skøytetur ned til start kom jeg på en ny vri som kjapt kalkulert ga meg tre minutter mindre "å gå på". Et minutt ekstra for hvert år jeg er eldre enn verdenseneren er vel passende - om dog en noe uoffisiell aldersjustering?

I mitt forrige innlegg "Bedre staker - dårligere løper!" var jeg innom min bekymring for at staking har bidratt til lavere o2-kapasitet. Når det gjelder skøyting vet jeg fra tidligere at jeg ligger litt høyere i puls enn i vanlig klassisk, så viktigere enn "liksom-konkurransen" med vinneren var ønsket om å få en real kvalitetsøkt. Det har blitt fire skøyteturer etter Birken, så håpet var at muskulaturen hadde blitt såpass tilvendt at jeg orket å presse.

Forholdene var noe raskere enn i fjorårets renn i akkurat samme trasé så jeg hadde også et reelt håp om å komme i mål under 1.35 i år. I tillegg avslørte jeg for allsidige Anne at jeg var ute etter revansje for prestisjetapet på Gå-Joggen på Jernbanemuséet tre dager før.

Starten er brutal og jeg forsvant som vanlig bakover fra min frekke startposisjon ved siden av Helge og en trønder som skulle vise seg som å være min overmann i aldersklassen. Jeg hadde prøvd å gjøre meg litt flid med preppinga denne gangen, og det som var tilgjengelig i kofferten av pulver og rilleverktøy  ble benyttet. De stive Madshus-skia har imidlertid sin begrensning uansett prepp. Jeg tror det er spennet som gjør at de stopper helt opp i bratte bakker, og både i den første mørdarbakken etter start, opp Midtfjellet og i den siste kneika opp til Gjestbuåsen var det det like greit å gå glidende fiskebein. Ikke mye "slepp" i motene med de treplankene, men i lett terreng gikk de brukbart selv om det var her Anne og et par andre løpere kom i kapp etter at jeg hadde padlet fra oppover "Proffløypa". Fra drikkestasjonen på Ljøsheim og inn ble vi en gruppe på fire, og i kjent stil var jeg ikke den flinkeste i kvartetten til å ligge bak å spare krefter.

Etter at Anne slapp litt ved drikkeposten sin ved Midtfjellkoia konsentrerte jeg meg om å gå teknisk for å om mulig å ta innersvingen på de tre andre i gruppa på slutten. Etter at jeg fikk karret meg over Gjestbuåsen med rimelig møre skinker, syntes jeg selv at jeg holdt stilen og gikk "styggfort" på ski. Selv om det var blitt litt løsere midt å dagen gikk det fortsatt unna, og jeg hadde jeg like god glid som medløperne på den siste delen.

Det stiger litt opp til stadion, og like før kom jammen Anne som ei kule ved kulen inn på Birkebeinerløypa. Her var det bare å gå ned i kjelleren og bli der! Over den siste toppen ble det likevel noen få meter, og på flata var lår og sete like surt som den umiskjennelige myrlukta like før skistadion. Avstanden etter runding av hesteskoen ble på seks sekunder, men det smakte bedre å fullføre med stil enn det kostet å bite i det sure eplet denne gangen. Dessuten holdt jeg den andre jenta i kvartetten bak meg.

Anne Storslett mot mål seks sekunder foran...

...Skøyterolfen som for en gangs skyld ikke ble sist i et spurtoppgjør.  (Begge foto: Kjell Arild Andersen)

Skøytegrunnlaget tatt i betraktning, er jeg mer enn godt fornøyd med å holde trøkket oppe i en og en halv time. Med snittspuls på 150 (91 %) og maks på 161 (98 %) ble det ikke mye crusing akkurat! "Konkurransen" med Martin ble også akkurat så jevn som jeg hadde forestilt meg med 25.19 etter i resultatlista,  men siden jeg "bare" er 24 og et halv år eldre ble det tap med noen sekunder i den fiktive duellen også. Jeg hadde to-tre passeringstider underveis som også var med på å holde moralen oppe, og da målportalen ble nådd nær 6 seks minutter tidligere enn i fjor og jeg kom inn under halvannnen  time på nesten tre mil med 150 høydemeter stigning, syntes jeg ærlig talt at jeg kunne ta påskefri med god samvittighet!

Ole Morten Eidem var best i klasse M56-60 år, men jeg var kanskje beste utgave av meg selv i et skirenn i år?
(Foto: Kjell Arild Andersen)

PS! På påskeaften det på'n igjen med ny Martin-duell i Monsterbakken. Da blir det nok vanskeligere å være bare ett minutt bak siden det er 1 km motbakke - i fjor ble jeg tre minutter bak.... Da blir nok målet utelukkende å få opp pulsen. Det er faktisk ingen selvfølge har jeg fått erfare i vinter, men det skal jeg komme tilbake til. God påske så lenge!

REPORTASJE MED 100 BILDER PÅ KONDIS.NO: 

Martin Johnsrud Sundby og Ragnhild Haga vant Sjusjøen Fri