Ikke bare svada med WAVA

Bakkerolfen i Sentrumsløpet 2012
- den relativt sett beste (?) utgaven av meg selv - så langt...

De som har lest noen av mine rapporter fra fysiske krampetrekinger de siste fire årene har ikke unngått å få med seg min frustrasjon over skrogets plutselig forfall. Nå har jeg funnet kjærkommen trøst - ikke i Svada - ikke i WADA - ikke i Strava - men i WAVA-kalkulatoren som alderjustérer tider og regner ut prosenter av verdenrekordnivå for hver årgang:
100% = verdensrekordnivå,
over 90% = verdensklasse
over 80% = nasjonalt nivå
over 70% = regionalt nivå

Jeg har med en viss interesse studert aldersjusterte tider som Kondis har utarbeidet for en del konkurranser, men må si at jeg finner det litt hypotetisk at jeg på mitt beste ville løpt mila på 32.39 hvis jeg hadde vært 30 år yngre for fem år siden. Siden tabellen er utarbeidet av det internasjonale World Masters Athletics og bl.a. blir brukt av Kondis for å kåre årets veteranløpere, er det imidlertid ingen grunn til å kalle den for Svada-tabellen. Den er også oppdatert flere ganger, bl.a. i 1994, 2006 og sist i 2015.

Det som jeg synes er mest interessant, er å sammenlikne mine tider på forskjellige kontrollmålte distanser mot hverandre, og ikke minst sammenlikne meg selv med yngre utgaver. Jeg har forøvrig skrevet om samme tema for snart tre år siden her: Framgang eller redusert tilbakegang?

Fem år har gått siden jeg ifl. WAVA-kalkulatoren løp mitt relativt sett beste løp, nemlig Sentrumsløpet som 52-åring på 37.57 i 2012. Rundt regnet kan jeg legge på 20 sekunder pr. år på mila og konkluderer med at det tilsvarer 40 blank neste år. Fortsatt et stykke unna, men ikke umulig...

Ser jeg på mine årlige beste- og gjennomsnitts-nivåer ut fra veterantabellene er det tydelig at tida jobber for en tålmodig sjel. For sammenlikningens skyld har jeg brukt 1994-utgaven av WAVA-kalkulatoren her:

År	Beste distanse	Løp	Tid	Beste %	Snitt %
1994	10 km	Elverumsløpet	0:42:09	64,00	64,00
1995	Halvmaraton	Oslo Maraton	1:27:16	68,40	67,65
1996	10 km	Elverumsløpet	0:38:26	70,50	65,98
1997	10 km	Sentrumsløpet	0:37:42	72,40	68,60
1998	Halvmaraton	Drammensmaraton	1:21:01	74,40	71,87
1999	10 km	Etape Bornholm-Hasle	0:37:20	74,10	69,26
2000	1500 m	KM Åkrestrømmen	0:04:52	75,04	72,60
2001	1500 m	KM Stangehallen	0:04:51	75,84	73,47
2002	10 km	Sentrumsløpet	0:37:14	75,90	72,36
2003	10 km	Sentrumsløpet	0:36:24	78,20	73,87
2004	10 km	Karlstad Stadslopp	0:36:56	77,70	75,22
2005	3000 m	Veteran-NM Stangehallen	0:10:20	78,44	75,57
2006	1500 m	Veteran-NM Stangehallen	0:04:53	78,18	75,26
2007	10 km	Sentrumsløpet	0:36:58	78,78	72,26
2008	10 km	Sentrumsløpet	0:38:09	77,50	73,82
2009	10 km	Sentrumsløpet	0:37:42	79,05	75,25
2010	10 km	Sentrumsløpet	0:38:01	79,00	77,19
2011	10 km	Sentrumsløpet	0:37:47	80,11	75,91
2012	10 km	Sentrumsløpet	0:37:57	80,41	76,78
2013	10 km	Sentrumsløpet	0:38:20	80,30	72,97
2014	10 km	Sentrumsløpet	0:41:31	74,75	71,90
2015	Halvmaraton	Jessheim Vintermaraton	1:31:40	75,75	73,63
2016	10 km	Hytteplanmila	0:41:20	76,41	73,63
2017	800 m	KM Stangehallen	0:02:42	76,41	75,00

Det er også god trøst å finne i utviklingen etter skadeavbrekket for fire år siden jeg har hevet meg tilnærmet ett prosentpoeng for hvert år og nærmer meg nasjonalt nivå igjen.

Det er akkurat fire år siden alle statistikkene mine fikk seg en knekk med
den første av to meniskoperasjoner 4. juli 2013.

Enda mer overraskende er det at prosentuttellingen på noen av løpene mine i år er presumptivt bedre enn perseløpene mine, så derfor..... Takk, WAVA/WMA!

Dato	Løp	Distanse	Pers	Km-tid	Wava %
05.03.2005	Bamselekene Stangehallen	600 m	0:01:42	02:50	78,12
25.01.2003	KM 800 m	800 m	0:02:22	02:57	77,96
26.02.2005	Veteran-NM Stangehallen	1500 m	0:04:51	03:14	78,12
27.02.2005	Veteran-NM Stangehallen	3000 m	0:10:20	03:27	78,44
23.08.2003	Østlandsmesterskapet Romedal	5000 m	0:18:02	03:36	76,40
04.05.2003	Sentrumsløpet	10 km	0:36:24	03:38	78,20
04.10.1998	Drammensmaraton	Halvmaraton	1:21:01	03:50	74,40
03.10.1999	Drammensmaraton	Maraton	2:57:16	04:12	72,20

Den som vil være med på leken, må tåle steken!

Klar for "Bike & Run"! 

Etter Birkebeinerløpet har jeg ikke akkurat vært systematisk i treninga. Både restitusjonen etter halvmaraton i Birkebeinerriket og oppladningen til en ny i Femundsmarka 14 dager etterpå har ikke akkurat vært etter boka. Derimot har jeg lekt meg med litt "off-season-aktiviteter" midt i sesongen liksom!

En gammel skrott tåler ikke for mye sprell, men du verden så moro det kan være å sprelle litt likevel. Det er litt som å feste og ture litt for mye  - du vet det kommer en hard dag etterpå. Nå har ikke jeg hatt noen regelrett blå-mandag, men beina har i alle fall ikke helt funnet igjen den gode flyten etter BB-løpet. Man lærer så lenge man er lærer - eller noe sånt!

Avslutningen av skoleåret betyr intense, prestisjetunge minutter med superfinaler i skolens fotballturneringer for alle tre trinn. Ingen vits å påstå at resultatet ikke teller på sånne dager. Vi noterte seier mot både 8. og 9. klasse, men et sviende tap mot avgangsklassen. Når du i tillegg blir kjørt "luka", dvs. tunnel, på med påfølgende baklengsmål blir du smertefullt minnet på at du definitivt er best UTEN ball. Stakkars Petter som vil bli husket av sin gamle kroppsøvingslærer bare for den bråkjekke frekkisen!

Mandagen, to dager etter Birkebeinerløpet, var det også mye moro utenfor timeplanen. Sykle til jobben-laget mitt med det velklingende navnet "Rolf sine høner" hadde nemlig meldt seg på "Bike & Run" på Hamar. Det medførte ikke akkurat prestasjonsangst for Bakkerolfen, men med første løpsetappe på 2,7 km og førti andre "runnere" rundt meg ble det likevel bra med syre før jeg fikk klappet den første høna ut på sykkeltur med en hederlig plassering - uten at det spilte noen som helst rolle. Ny SB i høy puls ble litt overraskende registret, men det skyldtes sikkert at hanen likevel måtte prestere med tre høner på laget - eller så satt kanskje  BB-løpet i beina - eller kanskje begge deler?

Ingvild, Torill og Torunn - alias Rolf sine høner!

Lavterskel-tilbud på mandager er jeg forøvrig vant til i Elverumtrimmen med fast 5,3 km-test både mot spreke elever og en alt for rask klokke. Her er det masse unger og en god del ungdommer som løper og har det moro på verdens beste underlag - barnålstier i Stavåsen og på Løvbergsmoen. Haken med deltakelsen der hver mandag er for meg at det protokollerer forfallet så brutalt ærlig. Likevel stiller jeg opp hver gang med god tro på å overraske meg selv positivt. Jeg var nede på 20.30 for 15 år siden, men nå roper Tore oftest 23 og noe hver gang jeg har avsluttet med en spurt i "slow motion". I alle fall føles det slik hvis jeg skulle være så (u)heldig å få følge med noen av de fotrappe ungdommene helt til de får øye på målstreken. Da vet jeg åssen det går....

Den nest siste uka fikk jeg nok et innfall og ble med kremen av 9. klassinger som skulle ha vårens triatlon-utfordring ved Sagtjernet. Super-super-sprint ville det vel kalles på triatlon-språket, men med 100 m svømming, 2,5 km sykling og 1,3 km løping ble det likevel rare bein lenge før jeg var i mål etter et snaut kvarter. Real juling her også, men "gammel mann gjør så godt han kan". Kjempegøy og tydeligvis motiverende for noen!

Det er blitt for lite slik som her på toppen av Flotsberget de to siste ukene.

Lørdagens Femundløp ble ikke det heidundrende 50-årslaget som Bo og alle de gode hjelperne i Ren-Eng hadde fortjent. Det ble surt og kaldt for alle, og ekstra sleipt og treigt for meg. Tidenes klart dårligste halvmaraton av de 16 gangene jeg har løpt den lengste distansen hadde jeg forsåvidt fryktet åkke som etter følelsen på forhånd, men skovalg og svikt i rutinene før start gjorde at det  gikk ekstra dritt, uten å gå i detalj på det...

13 mann og 3 kvinner i gang med den lengste distansen i det 50. Femundløpet. (foto: Jan Ole Johnsgård)

Turen til Femundsenden var likevel verdt både tida og anstrengelsen. Med unikumet Bjørn Tvedt i bilen skal du lete lenge etter bedre lærer i faget ski- og løpshistorie. 30 mil tur-retur gikk som en vind selv om jeg holdt meg under fartsgrensa på Trysilvegen. Her ble det servert historier om n'Ole (med tjukk l) og andre helter fra min svunne barndom. Med selskap av en kar som har løpt samtlige Femundløp siden 1967 og som er mer ungdommelig i hue enn oss som er en mannsalder yngre, er det verdt å lytte.

Bjørn Tvedt som løp 10 km på 53.43 dvs. i 5.30-fart lørdag, er et forbilde for
mange oss "halvgamle". (Foto: Jan Ole Johnsgård)

I tillegg vartet Bo opp med premier til alle, og til med pokal for min innsats  gjennom den siste tredelen av den rike Femundløp-historien. Den var i alle fall ikke satt opp for min sportslige prestasjon i år. 4. plass i den største klassen, 50-59 år, og 7. plass av de 16 som løp den knappe halvmaratondistansen på 20,3 km. Skitt au!

I mål etter 1.39.14 i regnvær og 6 grader i Femundløpet lørdag. (Foto: Jan Ole Johnsgård)

REPORTASJE FRA FEMUNDLØPET PÅ KONDIS.NO

Twenty not plenty i Birkebeinerløpet

Tim og jeg rett etter målgang (Foto: Finn Olsen, kondis,no)

Forholdene under årets Birkebeinerløp har jeg inngående skildret i min reportasje på kondis.no, "Da Birkebeinerløpet ble terrengløp igjen", så jeg skal ikke brodere ut noe mer i gjørma. Vått, rått og likevel ganske flott, er vel kortversjonen?

For meg ble BB-løpet minst et steg i riktig retning med gjørmebad, dueller, gode sko og saftig avslutning som krydder. Det høres litt pretensiøst ut, men jeg tror det kan karakteriseres som den største oppturen i løpesko på fire år for meg. 10 plasser opp til 31. i klassen og 19 sekunder dårligere tid enn i fjor høres ikke akkurat rått ut, men når forholdene nok utgjorde 3-4 minutter for oss litt bak i puljene, ble min 20 målgang i Birkebeinerløpene av det deilige slaget.

Siden jeg er litt over gjennomsnittet opptatt av statistikk, er jeg fortsatt litt bitter på arrangørene som "lurte" meg til å løpe UltraBirken  i 2010 og 2012. Med seks mil ekstra fra Rena det første året og fire mil ekstra med klumpfot fra Sjusjøen to år etter, har jeg uten å skryte på meg noe som helst, løpt ti mil lenger enn alle som fikk gullstatuett/fat for 20 merker/deltakelser etter løpet i år. Jeg fikk min pin og mitt dramglass som erstatning for de tradisjonelle fingerbølene i tinn. Om to år er det min tur. Synes jeg fortjener den snart! Det blir nok verre når jeg i 2047 løper for 50. gang og ikke  er med i statistikken over de ytterst få som faktisk har løpt alle gangene...

Det var mye som gledet mitt eget løperhjerte på lørdag. Det var en god følelse å være med fra start og faktisk jobbe meg framover fra helt bakerst i pulje 2. Fokuset var fra første motbakkemeter å prøve å krabbe meg noen lunde helskinnet opp de første 7 kilometerne og så begynne løpet der. Det fungerte bedre enn antatt i den tidligere så endeløse berg-og dal-banen i OL-løypene. Da jeg nådde igjen president Tim og senere hilste på Nina på toppen, begynte jeg å få trua på at det kunne bli årets andre gode birkebeinerdag. I forhold til tidligere passeringsider lå jeg bak skjema, men det skjønte jeg tidlig at de tyngre forholdene måtte ta mye av skylda for.

Hoka-skoa satt bra selv på det skumle skråplanet av noen steinknauser tidlig i løpet. Med unntak av at jeg tråkka i et bunnløst gjørmehøl med magaplask og nærkontakt med Lazzlo som konsekvens, holdt jeg meg på beina og greide å fokusere på løfte blikket å velge lureste veg. Ofte var det litt ute på siden av traséen hvor det ikke var så opptråkka og sleipt.

Passering 8 km med Lazzlo som en skygge bak. (Foto: Stein Arne Negård)

Strekket på Vårsetervegen har alltid vært favorittpartiet siden løypa ble lagt om for fem år siden, fordi det her er lett å få flyt. Selv om det var ekstra mye "hopp og sprett og tjo og hei" i det etterfølgende terrengpartiet i år, var jeg hele tiden på offensiven ift. løperne rundt meg. Nedover mot Maihaugen følte jeg at jeg kunne slippe på nesten uansett helling, og her tok jeg nok mange av de 70 plassene jeg løp meg opp fra første mellomtid til mål. Litt gode gamle takter fra den gang nedoverløping var Alfa og Omega for å lykkes i Birkebeinerløpet.

Jeg greide ikke å matche avslutningen til Nina som tross rundkast i nedoverbakken avsluttet enda sterkere og sikret seieren i K55-59, men alle andre jeg knivet med undervegs måtte melde pass. Rett etter målgang var Tim rask med å gi honnør for lettbeint løping, noe som jeg ikke akkurat har blitt bortskjemt med komplimenter for de siste  årene. Desto bedre smaker det!

Ny spenning - favoritt-fetter'n startet i neste pulje og er i mål når jeg har kost meg gjennom æresrunden i serveringsteltet. Har det gått ti minutter eller ikke? Her prater vi "close race" - og endelig har jeg marginen på min side. Barnslig glede, men 26 sekunders prestisjeseier på en dag da begge har gjort en godt løp er ekstra deilig.

Status ble 31. plass av 226 i klassen på 1.37.59 og den beste plasseringen i klassen siden 2011.

De 50 beste i M 55-59 år:

På pinsetur i dype odalske skoger

Diltende mot mål ved Steinbekken i Knapper lørdag.
Foto: Henrik Holter, Glåmdalen.

Pinseaften beveget jeg meg litt på meg igjen - denne gang i litt ukjent land. Odal'n har vært Hedmark-redaktørens dårlige samvittighet i Kondis-sammenheng og den direkte årsaken til at jeg stilte til start i Modilten i Knapper.

Før jeg henga meg til kondisjonsidrettens fortreffelighet, fartet jeg riktignok litt i i området rundt Storsjøen som helt uproff fotballsparker (må ikke forveksles med fotballspiller, selv om det var det jeg trodde jeg var helt til jeg var ferdig med puberteten rett før jeg runda 30). Knapper hadde jeg imidlertid ikke satt mine verken slappe eller spreke bein før på lørdag, og med unntak av det ganske snille løpet Dølisjøen Rundt i Sør-Odal'n for to år siden, har jeg to vage, småtøffe minner fra terrengløp i Odal'n fra tidligere.

Det første var Nøkkelvasslonken fra Åsa i Solør over til Mo for ørten år siden, og jeg husker bare at det var stygglangt og at jeg holdt på å dø på meg i ei kneik rett til værs på Odal-sida. Det andre litt nyere minnet er fra Odalsløpet på Sand hvor jeg også erindrer at det gikk mye opp og ned. Tøffe erfaringer for en forhenværende asfaltsubber som som aldri lærer og lurer seg selv ved å trene i "terrenget" på de flate furumoene i Elverum.

Modilten på ca. 9 km visste jeg var et realt terrengløp langt utover det som venter i Birkebeinerløpet, og ambisjonene strekte seg derfor ikke lenger enn til en real gjennomkjøring sju dager før halvmaraton. Tre kvarters innsats i rød sone skulle være omtrent passende utblåsing, i tillegg var det et håp om at det kan virke direkte formutløsende med fartslek eller naturlig intervall på terrengets premisser.

Feltet telte drøyt 20 løpere som raskt strekte seg ut på den steinete og bløte stien rett etter startstreken. Som vanlig dro jeg opp gjennomsnittalderen i løpet, og Lars H-M var den eneste som som jeg hadde et halvt øye på i starten. Jeg ble imidlertid liggende bak noen ungjenter på de første meterne, så dermed slapp jeg å speide mer etter han. Jeg plukket opp en litt for optimistisk unggutt underveis, men ellers ble jeg overlatt helt til meg selv langt inne i de  dype skoger, og da går det utilsiktet litt saktere enn hvis du har noen referanserammer.

Og sakte gikk det! Km-tidene lå kronisk over 5 minutter før jeg fikk opp igjen dampen på en lettløpt skogsbilveg i ca. 1 km. Derfra var det bløtere sti og litt snåknot langs ei fin fiskeå, men da de tette, røde Swix-båndene fortalte meg at jeg skulle opp noen egger igjen, måtte jeg koble inn krabbegiret. Rett og slett skigang, ikke spretten en gang!

Vinneren, Per Erik, var kommet et godt stykke ut på nedjoggen sammen med fatter'n da jeg prøvde å lange ut igjen på den siste kilometeren  mot mål, to sekunder for sent til å komme meg under tre kvarter som jeg hadde forespeilet meg. Bra beregnet i alle fall - og i eget hode ganske godt jobbet i ingenmannsland. Klokka i Odal'n gikk imidlertid like fort som alle andre steder jeg har satt den i gang i vår, så den fortalte en helt annen historie.

Utbyttet ble likevel så bra som jeg kunne håpe på, og jeg fant i alle fall ut hvilke terrengsko jeg ikke skal bruke uansett hvor vått det blir i Sjøsæterlia på lørdag. De oransje, utslitte Adidas AdizeroXT er herved pensjonert for godt etter å ha sviktet eieren ved siste korsvei.

Enda viktigere var det at jeg midt i skauen tror jeg fant svaret på gåten: Hvorfor greier ikke Bakkerolfen å løpe opp en motbakke?  Svaret er trolig "lamme" hofteleddsbøyere. Det får jeg ikke gjort all verden med den kommende uka, men på sikt er jo ikke det den verste diagnosen en kan få. Igjen setter jeg det i sammenheng med for dårlig balansert styrketrening - og kanskje en konsekvens av en mindre relevant bevegelsesform på ski.

REPORTASJE MED MANGE BILDER PÅ KONDIS.NO:
Per Erik Monsrud mestret Modilten best

De tre beste i Modilten på lørdag (fra høyre):
Vinner Per Erik Monsrud, toer Raymond Lishaugen og treer Jørgen Moen. 

Hot og flott i Hamarløpet

Både Tim og jeg var "latterlig" slitne rett etter målgang
på Hamar. (Foto: Pål-Erik Langøigjelten)

Lørdagens 10 km på Hamar ble litt av en høydare! Ikke for meg rent sportslig, men for løperhjertet mitt som gledet seg stort. For stort ble det - så stort at jeg ikke har vært med på et større løp på mine kanter - med unntak av Birkebeinerløpet, da.

Selve profilen til Hamarløpet som nå med rette kan titulere seg Hedmarks største mosjonsløp, tror jeg med sikkerhet er nøkkelen til suksessen. Her er ikke tid og plassering riktig så viktig for flertallet av de nesten 400 løperne. At det ble steikende hett gjorde antakeligvis at enda flere ble fornøyd med å gjennomføre sin selvdefinerte utfordring i den flotte løypa på byens solside. Jeg var også selv "latterlig sliten" rett etter målgang på Skibladnerbrygga selv om jeg brukte mye lenger tid enn jeg både håpet og trodde på. Da er det jo også veldig greit å ha varmen å skylde på....

Det nye Hamarløpet på 10 km ble arrangert for 5. gang år. Jeg har tidligere bare vært med på det aller første i 2013. Med nyskadet menisk (før jeg skjønte at det var det) løp jeg den gang inn på 40.35 og husker at jeg var skikkelig skuffa. Ikke fordi jeg tapte for kompis Arild i spurten, men mest fordi jeg brukte over 40 minutter på en flat 10 km for første gang i dette millenniet.

På lørdag tippet jeg 43 minutter og var langt mindre skuffa. Ja, ja, verdens harde realiteter er kanskje i ferd med sige inn hos - selv om også det går sakte. Av prinsipp er jeg opptatt at en ikke skal akseptere sånne sannheter for lett. I den store sammenhengen er det jeg driver med et prosjekt for å forsinke alderdommen - og den skal jo gå så sakte som mulig....

Fra starten på Skibladnerbrygga med "mætti" kjentfolk både foran og bak.
(Foto: Eivind Langøigjelten)

Opplevelsen rundt selve løpet på Hamar på lørdag ble av det udelt positive slaget. Det er jo ikke mer enn drøye to uker siden jeg var med i BDO-Mila en småsur torsdagskveld med småsurr både med feilløping og resultatservice. Lørdag var det rekordvarmt med 26-28 grader under løpet og ren sydenstemning på Koigen like ved start og mål. Med ei løype som alle bare hadde godord å si om, måtte det bli jo bra på en sånn dag. Utfordringen ble å takle varmen  for både de som brukte 33 minutter og halvannen time. Derfor hadde nok særlig de sistnevnte satt pris på et vannhull til, skulle jeg tro. Selv er det ikke alltid jeg drikker på en 10 km, men denne gangen var jeg ikke særlig fristende å spre fem sekunder. Dessuten var drikkestasjonen lagt akkurat ved vendepunktet så en måtte jo gire ned åkke som...

Løpet mitt gikk omtrent som forventet til nettopp dette vendepunktet, men derfra og tilbake ble det overraskende mye tyngre. Med en fornuftig åpning fra en litt beskjeden plassering i det store feltet med km-tider mellom 4.07 og 4.15, spratt km-tidene opp med over ti sekunder. Inkludert pitstopen rett før 5 km-skiltet, ble det 21.17 på første halvdel og altså et halvt minutt mer på den noe mer kuperte tilbaketuren. Nok en gang jobbet jeg som helt selv om jeg mistet den motiverende ryggen til Frode eller noen av de mange andre kjente jeg hadde i sikte fra start. Det var tydeligvis mange andre som også sleit i varmen, og det ble noen færre foran av de jeg ikke kan unngå å sammenlikne meg med.

Jeg husker ikke om tommelen er på veg opp eller ned her. (Foto: Eivind Langøigjelten)

Hamarløpet var ikke noe løp jeg hadde satt meg noe tidsmål for, og treninga ble opprettholdt fullt ut fram mot løpet. Kr. Himmelfartsdag, to dager før Hamarløpet, fikk jeg f. eks. en fiks idé om kombinere en løpetur fra svigers på  Kongsvinger med å ta noen bilder av starten på Knartamarsjen, et lite løp på Galterud 13 km unna. Det ble både den lengste turen og den aller første på asfalt i år (med terrengsko), så jeg kan vel ikke se bort fra den satt litt i beina på Hamar heller?

Det var mange både badende og løpende på Koigen lørdag.

Med unntak av Sentrumsløpet har de mange konkurransene i mai ikke vært annet enn god distansetrening. Fokus har vært å få et bedre grunnlag, og det er veldig tilfredsstillende å konstatere at jeg har loggført 300 km i mai uten å få noe skavanker av noe slag. Jeg må tilbake til oppkjøringa til Frankfurt Marthon for fem år siden for å finne samme mengde. Med fortsatt god kontinuitet utover sommeren velger jeg å tro at treninga vil gi resultatet på sikt. Foreløpig går det sakte framover, men nå skal jeg våge å slippe opp på mengden de to neste ukene og perse i den nye Birkebeinerløypa - så det så.

REPORTASJEN MIN MED BILDER OG RESULTATER PÅ KONDIS.NO:

HAMARLØPET - VÅRENS VARMESTE EVENTYR


RESULTATER M 55 - 59 ÅR: