Påskeferie litt mot - men mest som normalt

Påsken 2017,  ble som sikkert østlendinger flest fikk erfare, litt mot normalt. Den startet med ganske så normalt påskevær men endte mer som en jule- eller vinterferie. For meg er påske ensbetydende med mange, lange skiturer - og litt færre og kortere after-ski-turer! Det så likevel lenge ut til at jeg skulle få en helt smørefrie påske i år, og da tenker jeg ikke på solkrem eller bartenderen på Låven!

Mens jeg mange år tidligere har lagt opp til rene "Tour de Ski"-opplegget i påsken, hadde jeg i år "bare" lagt opp til et par skøyterenn, begge på Sjusjøen. Palmehelga ble det som tidligere beskrevet her en real kvalitetsøkt i Sjusjøen Fri:

Det viktigste er ikke å vinne...

Etter et par dager hjemme under vårlige forhold, returnerte vi til vår faste påskedestinasjon de siste 14 årene på Sjusjøen. Med kun Monsterbakken Opp igjen på terminlista påskeaften før konkurransesesongen definitivt var avsluttet, ble skiturene tatt helt etter innfallsmetoden. Med en god miks av skøyteturer, staketurer og klassisk turer på rubbeski, så det lenge ut til at jeg skulle fullføre påsken uten å åpne smøringskofferten.

På det som kanskje kan vise seg å bli sesongens aller siste tur, 2. påskedag - 17. april, måtte jeg imidlertid "bite i det søte eplet" og innse at det ikke var noen vei utenom. Lysta på en god gammeldags diagonaltur var for stor, og snøen lavet ned tørr og fin. Jeg bomma to ganger tidligere i påska ved å gamble på rubbeski for tidlig på morran og endte opp med å bruke arma mer enn beina. Så med - 4 var det bare fram med blåswixen i andre halvdel av april! Helt herlig spør du meg, men det er ikke sikkert alle koste seg like fælt som meg i påsketrafikken 2. påskedag.

To dager før, på påskeaften, ble Monsterbakken Opp arrangert som de to foregående årene i den gamle Birkebeinerbakken og med meg på startstreken også for tredje gang. Vel, helt bokstavelig var jeg ikke på startstreken denne gang - i alle fall ikke da startskuddet smalt. Som i Gå-Joggen knappe to uker tidligere så missa jeg starten - ikke med ti sekunder som den gang - men med tre hele minutter og noe. Det sier vel mest om hvor lite fokusert jeg var på selve konkurransen når teten var halvveis før jeg starta? Tida tok jeg selv, og det ble ingen DNS eller DNF denne gangen heller.

Målet var som jeg skrev etter Sjujsøen Fri å få pulsen, så det hadde jeg sikkert greid bedre med noen konkurrenter rundt meg. Likevel gjennomførte jeg sånn noen lunde med stil og rakk da å ta igjen noen med vel tre minutter - med overtrekksdressen på og startnummeret godt gjemt under. Litt mot normalt Bakkerolfen i tråd med påskeværet altså, siden en sånn bommert aldri har hendt rimelig konkurransefokuserte meg tidligere - og nå har jeg somla to ganger på tre starter.

Er vel kanskje litt forskjell på teknikken på samme sted i Monsterbakken?
(Begge foto: Kjell Arild Andersen)

Konkurranseinstinktet slo imidlertid inn for fullt på et par turer nedom Ljøsheim. Et tydelig oppmerket Strava-segment på 100 m skisprint kunne jo ikke bare forbigås i langturfart. På skøyteturen klinte jeg til det jeg kunne i nysnøen og tangerte rekorden på 16 sekunder - bare for å få beskjed om at det var slått dagen etter. Påskemorgen slukker som kjent  sorgen , så dagen etter Monsterbakken Opp og tilhørende after-skitur "måtte" jeg bare legge inn en tremil for å prøve på nytt - denne gangen på blanke klassiske ski. Det var nok litt bedre gli i snøen som fortsatt dalte ned i skjul - og jeg senket persen med to sekunder og KOM-en med et sekund. For å være helt ærlig  tror jeg nok at GPS-en har et betydelig slingringsmonn på så korte avstander - men KOM er KOM. (Hvis du ikke vet hva KOM er så er du helt på jordet eller ustravasiøs og kan bare ha det så godt - eller google det, da)

Jeg strava meg de tre mil t/r Ljøsheim to ganger for å sprinte 100 meter..... 

Summa sumarum: Påsken 2017 ble bedre enn jeg kunne håpe på siden vi jo skrev medio april før kvikk-lunsjen og påskemarsipanen var oppspist. På ti påskefridager logget jeg 14 økter på til sammen 22 timer og 270 km ganske jevnt fordelt mellom skøyting, klassisk, staking, løping og turgåing - og da er ikke pub-rundene på Låven regnet inn. Men nå er det vår - og om ti dager er det Sentrumsløpet....

Hipp, hurra for Jan Erik!

I dag skriver vi 12. april 2017 og fetter Jan Erik er 60 år - tro det eller ei! Det er jo bare et tall i rekken, og jeg både håper og tror at mange lange løp gjenstår.

Selv om jeg ikke har like god kontroll på de første 30 som på de siste 30 årene, tror jeg med sikkerhet at jeg kan påstå at denne gutten ikke har vært i bedre forfatning enn nettopp i sitt 60. år - sin stygge ulykke i BB-rittet til tross!

Jeg "bøyer meg i hatten" og "tar av meg støvet" for måten du har taklet nedturene og kommet tilbake med hevet hode og smittende humør. Vi er vel ikke like som to dråper vann, men litt Bakken-stahet har vi nok til felles - i tillegg til felles besteforeldre og en meningsfull hobby....

Siden jeg ikke har tid til å skrive boka om våre felles opplevelser, spesielt de siste 20 årene, deler jeg noen opplevelser vi har hatt i dette millenniet visuelt så kan du bruke noe av pensjonisttilværelsen til å mimre - og finne ut når og hvor bildene er tatt.

PS! En oppdatering av fetter-duellen blir også offentliggjort i nær framtid. En trenger ikke  være spåmann for å gjette hvordan den vil bli mottatt litt  lenger borti gata!

Gratulerer med dagen, Jan Erik!
(Trykk på bildet for større utgave!)

Det viktigste er ikke å vinne...

Det ble et hårfint prestisjetap mot Martin i helga, gitt.
 (Foto: Kjell Arild Andersen)

Det viktigste er ikke å vinne, men å delta! Har du lest noen innlegg på Bakkerolfen så har du sikkert fått med deg min egen vri: "Det viktigste er ikke å vinne, men å slå fetter'n!" Det gir ikke noe ekstra motivasjon hvis han ikke er på startstreken, så jeg har en annen vri også: "Det viktigste er ikke å vinne, men å få opp pulsen!"

Ingen vits å delta i kappestrid hvis en ikke blir skikkelig sliten, og bare cruiser gjennom liksom. Også når jeg stiller i samme felt som verdens beste, er det i mitt hue faktisk like fair konkurranse som når fetter Jan Erik er foran i feltet. Det gjelder bare å manipulere seg selv til å tro på at det er en reell duell.

På lørdag var jeg med på mitt andre fristilrenn for sesongen - Sjujsøen Fri på 28 km med noen sugende motbakker fra Natrudstilen opp til Sjusjøen. Martin Jonhsrud Sundby er like glad i å feriere/trene på Sjusjøen som meg og stilte i spissen for et sterkt felt på 133 løpere. Det var tynt med konkurrenter på mitt nivå, så her ville jeg garantert bli baktroppløper uavhengig av om jeg cruiser gjennom eller gjør mitt ytterste.

Ragnhild Haga sørget for at det ble "tjej-deng" for 90 av de 108 kara som skøyta Sjusjøen Fri. 

Skøytetreninga har blitt betydelig nedprioritert i vinter til fordel for staking, men jeg vet at differansen til topputøvere om det er på ski eller i løping pleier å være nær et minutt pr. km. Det har jeg sjelden vært innafor i Birken, men 28 minutter bak Martin, som jeg regnet med ville vinne, var et passende mål denne gangen. På min skøytetur ned til start kom jeg på en ny vri som kjapt kalkulert ga meg tre minutter mindre "å gå på". Et minutt ekstra for hvert år jeg er eldre enn verdenseneren er vel passende - om dog en noe uoffisiell aldersjustering?

I mitt forrige innlegg "Bedre staker - dårligere løper!" var jeg innom min bekymring for at staking har bidratt til lavere o2-kapasitet. Når det gjelder skøyting vet jeg fra tidligere at jeg ligger litt høyere i puls enn i vanlig klassisk, så viktigere enn "liksom-konkurransen" med vinneren var ønsket om å få en real kvalitetsøkt. Det har blitt fire skøyteturer etter Birken, så håpet var at muskulaturen hadde blitt såpass tilvendt at jeg orket å presse.

Forholdene var noe raskere enn i fjorårets renn i akkurat samme trasé så jeg hadde også et reelt håp om å komme i mål under 1.35 i år. I tillegg avslørte jeg for allsidige Anne at jeg var ute etter revansje for prestisjetapet på Gå-Joggen på Jernbanemuséet tre dager før.

Starten er brutal og jeg forsvant som vanlig bakover fra min frekke startposisjon ved siden av Helge og en trønder som skulle vise seg som å være min overmann i aldersklassen. Jeg hadde prøvd å gjøre meg litt flid med preppinga denne gangen, og det som var tilgjengelig i kofferten av pulver og rilleverktøy  ble benyttet. De stive Madshus-skia har imidlertid sin begrensning uansett prepp. Jeg tror det er spennet som gjør at de stopper helt opp i bratte bakker, og både i den første mørdarbakken etter start, opp Midtfjellet og i den siste kneika opp til Gjestbuåsen var det det like greit å gå glidende fiskebein. Ikke mye "slepp" i motene med de treplankene, men i lett terreng gikk de brukbart selv om det var her Anne og et par andre løpere kom i kapp etter at jeg hadde padlet fra oppover "Proffløypa". Fra drikkestasjonen på Ljøsheim og inn ble vi en gruppe på fire, og i kjent stil var jeg ikke den flinkeste i kvartetten til å ligge bak å spare krefter.

Etter at Anne slapp litt ved drikkeposten sin ved Midtfjellkoia konsentrerte jeg meg om å gå teknisk for å om mulig å ta innersvingen på de tre andre i gruppa på slutten. Etter at jeg fikk karret meg over Gjestbuåsen med rimelig møre skinker, syntes jeg selv at jeg holdt stilen og gikk "styggfort" på ski. Selv om det var blitt litt løsere midt å dagen gikk det fortsatt unna, og jeg hadde jeg like god glid som medløperne på den siste delen.

Det stiger litt opp til stadion, og like før kom jammen Anne som ei kule ved kulen inn på Birkebeinerløypa. Her var det bare å gå ned i kjelleren og bli der! Over den siste toppen ble det likevel noen få meter, og på flata var lår og sete like surt som den umiskjennelige myrlukta like før skistadion. Avstanden etter runding av hesteskoen ble på seks sekunder, men det smakte bedre å fullføre med stil enn det kostet å bite i det sure eplet denne gangen. Dessuten holdt jeg den andre jenta i kvartetten bak meg.

Anne Storslett mot mål seks sekunder foran...

...Skøyterolfen som for en gangs skyld ikke ble sist i et spurtoppgjør.  (Begge foto: Kjell Arild Andersen)

Skøytegrunnlaget tatt i betraktning, er jeg mer enn godt fornøyd med å holde trøkket oppe i en og en halv time. Med snittspuls på 150 (91 %) og maks på 161 (98 %) ble det ikke mye crusing akkurat! "Konkurransen" med Martin ble også akkurat så jevn som jeg hadde forestilt meg med 25.19 etter i resultatlista,  men siden jeg "bare" er 24 og et halv år eldre ble det tap med noen sekunder i den fiktive duellen også. Jeg hadde to-tre passeringstider underveis som også var med på å holde moralen oppe, og da målportalen ble nådd nær 6 seks minutter tidligere enn i fjor og jeg kom inn under halvannnen  time på nesten tre mil med 150 høydemeter stigning, syntes jeg ærlig talt at jeg kunne ta påskefri med god samvittighet!

Ole Morten Eidem var best i klasse M56-60 år, men jeg var kanskje beste utgave av meg selv i et skirenn i år?
(Foto: Kjell Arild Andersen)

PS! På påskeaften det på'n igjen med ny Martin-duell i Monsterbakken. Da blir det nok vanskeligere å være bare ett minutt bak siden det er 1 km motbakke - i fjor ble jeg tre minutter bak.... Da blir nok målet utelukkende å få opp pulsen. Det er faktisk ingen selvfølge har jeg fått erfare i vinter, men det skal jeg komme tilbake til. God påske så lenge!

REPORTASJE MED 100 BILDER PÅ KONDIS.NO: 

Martin Johnsrud Sundby og Ragnhild Haga vant Sjusjøen Fri

Bedre staker - dårligere løper!

I mål på mitt hittil tøffeste stakerenn så langt: Lillehammer
Troll Ski Marathon i 2016. (Foto: Kjell Arild Andersen)

Mange godt voksne turløpere prøver å ta etter eliteløperne og staker på blanke ski fordi det oppleves mindre belastende samtidig som det rett og slett går raskere selv i kuperte løyper som Birken. Men hvor belastende er det å stake sammenliknet med variert klassisk langrenn?

Som ivrig turløper kastet også undertegnede seg for alvor på stakebølgen denne sesongen etter å ha "fusket litt i faget" i 2015-16-sesongen. Alle turrenn, 8 i tallet, er blitt gjennomført uten festesmøring etter at fjorårets sesong ble avsluttet med to lange stakerenn, Vasaloppet og Troll Ski Marathon. Totalt staket jeg 6 av de 12 rennene over 10 km som jeg stilte opp i foregående sesong.

Fordelingen på trening har naturlig nok blitt dreid mer over på rene stakeøkter fra 1/3 i fjorårets sesong til ca. 40/60% mellom staking og variert klassisk denne vinteren. Rulleskitreninga har i all hovedsak vært gjennomført uten fraspark begge de to siste årene. Også styrketreninga har inneholdt spesifikke øvelser for å utvikle stakingen.

Subjektivt har jeg følt at det pulsmessig er lettere å stake også oppover - selv om jeg tradisjonelt har hatt min sterke side nettopp i diagonalgang på ski. Da jeg i yngre år testet maks-O2 både vår og høst, viste det seg som regel at kapasiteten var litt høyere rett etter at skisesongen var over enn på tampen av løpsesongen.

Etter å ha lagt mer vekt på staking de siste to årene, samtidig som jeg har fått betydelig lavere kapasitet i løping, har jeg etter hvert fått betenkeligheter vedrørende skitreningen ift. resultatene i løping som jo er langt mer sammenliknbare. Har mer vekt på staking rett og slett gjort meg til en dårligere løper?

Mistanken er blitt styrket ved at jeg til tross for jevnlig intervalltrening med løpesko gjennom vinteren, opplever at jeg ikke får nok luft. O2-kapasiteten oppleves dårligere, noe som farten på faste intervalløkter også har vist. Kan lavere intensitet både på skitrening og i konkurranser være årsaken til den reelle tilbakegangen, eller må jeg lete etter andre årsaker?

Jeg tok derfor for meg pulsregisteringene i treningsdagboka mi for de to siste sesongene samt konkurranselista for de fem siste årene for å finne ut hvordan den økte stakemengden har slått ut. Jeg har historiske data både på gjennomsnittlig og høyest registrerte puls i alle konkurranser. Når det gjelder trening er det kun gj.snitt-HF som er notert.

På grunnlag av hele 53 turrenn de siste fem årene fikk jeg følgende gjennomsnittstall:

År	Antall	Km	HF-snitt	HF-max	HF-snitt%	HF-max%
Klassisk:
2013	10	282	141	154	84,6	92,2
2014	9	349	141	154	84,7	93,0
2015	14	472	140	153	84,6	92,5
2016	6	216	139	152	85,0	92,7
Staking:
2016	6	242	142	153	86,8	93,3
2017	8	253	141	153	86,8	93,8

Stakende mot mål på Budor tidlig i  januar. (Foto: Kjell Arild Andersen)

Dette var for meg meget overraskende. Det er ikke forskjell på verken snitt- eller makspuls i staking kontra variert klassisk teknikk. Tar jeg hensyn til at maks.pulsen har falt med tilnærmet ett slag pr. år, har jeg faktisk ligget marginalt høyere i staking. Her er det å bemerke at jeg staket to lange renn uten pulsmåler, slik at snittet reelt er noe lavere. De forskjellene som fremkommer av tabellen er imidlertid så marginale at de er ubetydelige ift. naturlige svingninger fra renn til renn pga. forhold, dagsform osv.

Også treningsdataene for de to siste vintrene viser det samme. Her har jeg sammenliknet trening som jeg har klassifisert som rolig langkjøring (sone 1) i klassisk og staking. Det er verdt å merke seg at det omfatter langt over 90 % av all skitrening jeg har bedrevet. Jeg trener i praksis ikke intervaller på ski. Det blir enten rolig langkjøring - eller konkurranser (dvs. hurtig langkjøring).

Klassisk
År	Økter	Aktivitet	Type	Int	Km	HF -snitt	HF -snitt%
2016	37	Ski-klassisk	Lkj-r	1	868	115	69,8
2017	27	Ski-klassisk	Lkj-r	1	619	118	72,2
Staking:
2016	10	Ski-staking	Lkj-r	1	255	119	72,7
2017	19	Ski-staking	Lkj-r	1	388	114	69,8

Det første året jeg prøvde med rene stakeøkter, i 2016, lå jeg faktisk litt høyere enn på de vanlige klassiske turene, mens det sist sesong er omvendt. Det kan trolig forklares med at en "ny" bevegelsesform krever litt mer innsats for å mestre i en innkjøringsfase?

Tilbake til min bekymring om at økt stakefokus har gjort meg til en løper med dårligere kapasitet. Ut fra belastning på hjertet isolert, så er det altså ingen grunn til å tro det. Det som gjenstår som en mulig årsak er "slektskapet" i bevegelseformene. Det er opplagt at variert klassisk teknikk har mer til felles med løping enn staking - og skøyting.

I bakleksa etter en god skisesong da Gå-Joggen startet den første uka i april.

At de som har størst O2-opptak også har størst kapasitet i staking er i alle fall ikke noe å tvile på. Konklusjonen i min egen lille studie blir derfor at jeg må lete eller andre årsaker til at jeg har markert tilbakegang i løping samtidig som jeg ved hjelp av spesifikk staketrening har greid å holde tilnærmet samme nivå i turrenn. Det siste er ikke noe sensasjonelt, da jeg kjenner flere eldre turløpere som har hevet seg markant etter å ha fokusert på stake-teknikk og -styrke.

Den 21. og letteste Birken

Ikke spesielt sliten birkebeiner sekunder etter målgang
(Foto: Finn Olsen)

Stakedebuten i Birken er unnagjort og jeg kan ikke annet enn å si meg godt fornøyd. Hvis jeg tenker på selve opplevelsen bør jeg si strålende fornøyd, men så var det disse minuttene som gikk litt fort på slutten da. Underveis var jeg nemlig ganske sikker på at jeg ville greie å slå persen min fra 2010 på 3.21.17.

Litt blærete ikke å si seg 100% fornøyd med å stake over på 3.24.12, men det var bare de knappe tre minuttene som manglet på å sette prikken over i-en. Med fare for å bli stemplet som eplekjekk tør jeg påstå at det var min letteste tur over fjellet noen gang. Selv om jeg glemte igjen pulsbeltet mitt på Sjusjøen etter HalvBirken forrige helg og derfor ikke har noen pulsdata å slå i bordet med, er jeg ikke i tvil om at belastningen i alle fall på hjerte og lunger ved staking er betydelig lavere enn ved tradisjonell klassisk langrenn. Når jeg så ikke fikk noen vondter verken under løpet eller nå i dagene etter løpet, så skal man vel ikke klage? Riktig nok hadde jeg litt krampetendenser i magen da jeg skulle rett meg opp og hogge til med stavene igjen i en slak stigning da det var igjen 8 km, men det tar jeg bare som et tegn på at jeg bruker magemusklene riktig.

Rammene rundt vinterens høydepunkt ble enda bedre enn det jeg og de 7777 andre deltakerne hadde håpet på. Stabile temperaturer på minussiden og minimalt med vind over hele fjellet ga nesten rekordføre. Det meste gikk egentlig på autopilot på lørdag. Forberedelsene var gjennomført med en stoisk ro og "superstake-fetter" Jan Erik og jeg hadde all verdens tid etter at vi ankom start en god time før startskuddet smalt for henholdsvis pulje 2 og 3. Selv om det tegnet til å bli uproblematisk mht. festesmurning, var det befriende å slippe å tenke på nervelag og ta det med kunsende ro at skia var så bakglatte som mulig. Ingen av oss er noen smøreeksperter og kanskje er det litt derfor at vi med glød har kastet oss over stavene? Jan Erik tok spranget tidlig i fjorårs-sesongen, mens jeg har kommet piggende etter - bokstavelig talt - i år.

Gutta krutt med trua på egne stakeferdigheter før start!

Jeg fikk startposisjon i første rekke i pulja med start ti over åtte og hadde god tid å bivåne veteraner, kvinner og menn elite legge av gårde mens helikopteret suste over tretoppene. Etter noen minutter med jogging og filming, var jeg skjerpet og klar. Ikke stresset, bare utålmodig på å komme i gang og finne rytmen i pigginga som skulle holdes nesten uforandret i de realtivt jevne stigningene opp til Skramstad.

Solbriller bruker jeg bare når jeg må, så de puttet jeg i sekken. Det  viste deg å være litt pessimistisk, i påskesola som kom enda tidligere enn anmeldt, men forøvrig fungerte alt tekniske fra første meter. Litt overrasket at det var så få å se som pigget seg av gårde i pulja mi, og som seg forventet ség jeg litt bakover i pulja på de første kilometerne. Før jeg ble ordentlig varm må jeg innrømme at jeg nok kunne tenkt meg å ta noen fraspark. Stavtakene var overraskende opphakket og løse på sine steder på den første mila og gjorde at jeg kom ut av rytmen, men hjulet gikk da rundt og Skramstad ble passert rett over 41 minutter. En av mine aller raskest åpninger så langt jeg kan huske, og en kontrollert og fornuftig start.

Opp mot Hemmelfjellet kom første "Technical Control" og jeg skjerpet meg 100 % i de få fiskbeinstakene jeg fant det for godt å ta for å løse opp. En varm toddy av Kjetil i dumpa før Dølfjellet var god variasjon fra Squeezy-blandingen jeg allerede hadde supet flere ganger av. Planen var å greie meg med den og noen Maxim-géler og ikke stoppe på noen av matstasjonene, noe som holdt bra denne gangen. I kjøligere vær har jeg hatt problemer med at den isolerte slangen på Camelbaken har frosset igjen. Ned fra Dølfjellet trælet jeg litt med å få lirket opp den første gélen fra sidelomma på sekken, men jeg fikk den ned samtidig som jeg meget tilfreds konstaterte at jeg i alle fall ikke hadde dårligere glid enn snittet på dagens første fartsetappe.

I en av de bittesmå kneikene rett etter Dambua løftet jeg ikke stavene høyt nok og gikk rett på trynet. Dagens andre (og siste) banneord ble servert, men jeg tapte minimalt og tok det som en påminning om å skjerpe teknikken. Partiet over Raudfjellet og over Nysæteråsen er et vakkert skue på sånne dager, og da Simon kom opp på siden utenfor sporet, slengte jeg meg ut og fikk en enda billigere reise ned i Åstadalen.

Mot Kvarstad fikk jeg etter litt om og men i meg nok en seig oppkvikker og søg innpå rikelig med medbragt for å være ladet for å restarte i dagens Birk. Vidar kom frisk og rask bakfra nederst i lia, men jeg var fullt fokusert på å stå mitt eget løp de neste 6 kilometerne til jeg hadde rundet Midtfjellet. Dagens andre lille fiskebeinsone ble som planlagt gjennomført akkurat der Stein Arne som vanlig stod og knipset slitne bilder i den øverste del av lia.

Stilstudie i Kvarstadlia tatt på mitt aller slakkeste. Neste år må du stå et annet sted, Stein Arne!

Hilde til Jan Erik stod ved stolpen sin mellom Grunna og Midtfjellet og ropte "fire minutter bak". Det kunne jo  tolkes på to måter siden han startet fem minutter før, men jeg valgte realistisk nok å tolke det som ni minutter etter i tid og fire minutter etter i løpstid. I ettertid viste det seg nok at det var en sympatisk sekundering alá Finn Hågen Krogh vs. Sergey Ustiugov i stafetten Lahti, da jeg nok i realiteten var et par minutter lenger bak. Det var fire minutter på Kvarstad og sju på Sjusjøen - til superstake-fetter'ns favør selvsagt - som ble til 9.24 min. i mål. Imponerende av en 60-åring å perse med sju minutter når han har prøvd 25 ganger før!

Oppe på Midtfjellet kom Ola som jeg hadde hatt selskap av ved Skramstad tilbake, og jeg klistret meg til bakskia hans og fikk en fin tur fram til de små kneikene etter Fjellelva. Her stod Kjell Arild med etterlengtet cola som gikk ned på styrten før jeg hev meg over stavene for å få bakskia til Ola igjen. Han hadde nok litt mer å gå med opp til Sjusjøen, og det viste seg også at gliden var hakket bedre, så det ble med forsøket.

Turen nedover lia gikk som en drøm og jeg regnet meg som vanlig fram til sluttida ved hvert km-skilt. Allerede før Kvarstad hadde jeg grovt anslått at målet om pers var godt innenfor rekkevidde. Selv om jeg følte at det gikk bra unna i de stødige sporene nedover Sjøsæterlia, og de var en strek i regninga da jeg skjønte at det faktisk gikk saktere enn med sug på de samme skia under HalvBirken seks dager tidligere. Da ble det 33.36 mens det nå utrolig nok ble over tre minutter lenger tid. Jeg hadde kalkulert med at det ville gå minst like fort siden jeg hadde brukbar gli i forhold til de aller fleste, og det ble en aldri så liten nedtur da jeg så at det ikke ville gå allikevel. Lett både i kropp og sjel tok jeg likevel av meg lua for egen prestasjon da jeg passerte målstreken. Dette var da ingen sak for Stakerolfen!

Etter rennet har jeg lekt meg med å sammelikne StakeBirken med mine seks foregående gjennomføringer med feste. Det har selvsagt vært store variasjoner i føret, men likevel en artig "studie". Her er passeringstidene de siste sju gangene:

År	Skramstad	Kvarstad	Sjusjøen	Mål
2010	00:40:55	01:51:20	02:44:10	03:21:17
2011	00:42:01	02:01:47	02:55:04	03:32:29
2012	00:46:22	02:05:02	03:00:59	03:42:26
2013	00:42:29	02:00:13	02:57:26	03:39:29
2015	00:42:22	01:57:22	02:53:21	03:29:19
2016	00:42:25	01:55:17	02:50:11	03:30:09
2017	00:41:14	01:52:27	02:47:27	03:24:12

Og her er de tilsvarende strekktidene :

År	Start-Skram	Skram-Kvar	Kvar-Sjusj	Sjusj-Mål
2010	00:40:55	01:10:25	00:52:50	00:37:07
2011	00:42:01	01:19:46	00:53:17	00:37:25
2012	00:46:22	01:18:40	00:55:57	00:41:27
2013	00:42:29	01:17:44	00:57:13	00:42:03
2015	00:42:22	01:15:00	00:55:59	00:35:58
2016	00:42:25	01:12:52	00:54:54	00:39:58
2017	00:41:14	01:11:13	00:55:00	00:36:45

Oppsummert forteller tallene at jeg "tapte persen" mellom Kvarstad og Sjusjøen (dvs. Midtfjellet), noe som stemmer med min subjektive følelse. Jeg var ikke muskulært sliten, men ble for treg i det avgjørende partiet som hvert år "skiller klinten fra hveten." Plasseringene i klassen understreker utviklingen som var 59 på Skramstad, 49 på Kvarstad og 60 både på Sjusjøen og i mål. Da er det vel bare å ta enda flere og tøffere økter opp fra Kvarstadlia til vinteren - med eller uten feste? "That's the question!- Taim vill sjåv!"

Det blir jo helt hypotetisk, men ut fra det grunnlaget jeg har lagt i vinter bl.a. ved å stake alle turrenn på blanke ski, tror jeg neppe jeg hadde gått noe fortere med feste selv om forholdene ikke var særlig utslagsgivende verken i den ene eller andre retningen denne gangen. Mer kurante smøreforhold er det vel vanskelig å få? Det eneste jeg overhørte av klager på ski i Håkons Hall lørdag var noen få som hadde vært litt for rause med festesmurningen.

PS! Selv om tidspersen røk ble det da plasseringsmessig bestenotering med 60. plass i M55-59 - 3 plasser fram fra i fjor! Forsetter det sånn er jeg jo i rute til å ta seieren 20 år - 10 år før planen min om å være best i Birken i M85-89 år.... :-)

Les også reportasjen min på kondis.no: Birken 2017: En feiende flott ferd over fjellet