Når målet høyt og tydelig var definert til 2.59.59 og det står 3.01.03 på diplomet, så går det ikke an å bortforklare at målet ikke ble nådd. Men jeg tror jeg likevel jeg tar sjansen på å rangere dette løpet som min "beste fiasko noen sinne"! Fordelt på alle de 42 kilometerne gikk det altså et og et halvt sekund for sakte i Frankfurts gater, så sånn det kan vel sies at jeg var "nære unna"....
VORSPIELET:
Hele turen ble en stor opplevelse for lille meg - mye takket være reisefølget som jeg litt tilfeldig fikk gleden av å dele hele helga med. Jeg hadde riktignok fått et tips om hotell av Kondis- og Sportsblogger, Frode, men vi hadde ikke avtalt noe felles verken ut- eller tilbakereise. Til tross for at jeg har 50 maratonløp fra tidligere, anser jeg meg som "førstesreisgutt" i denne sammenheng siden mine tidligere maraton utenlands har vært organiserte Kondisturer til Stockholm. Med de fem stødige "bykarene" Vidar, Harald, Trond Inge, Steinar og Frode i følget, kunne jeg senke skuldrene og fikk forberedt meg optimalt. Igjen takk for turen, karer!
Vidar, Harald, Trond Inge og Frode på T-banen. |
Flyplassen i Frankfurt er Europas nest største og det tar litt tid på finne fram både for en forsiktig tufsingdøl og adskillig mer rutinerte globetrottere. Etter litt fram og tilbake kom vi oss på T-banen til Sentralbanestasjon i byen hvor hotell Savoy lå like ved. Helt greit hotell, men heller ikke mer. Flere av de andre i følget hadde bodd der tidligere og det ble valgt pga. sin vesle spa-avdeling i toppetasjen, og sin meget sentrale beliggenhet bare noen minutter fra den store messehallen hvor det meste før og etter løpet foregår. Vi tok turen til startnummerutdelingen og den svære messen straks etter ankomst, og jeg lot meg imponere minst like mye som da jeg deltok i Stockholm Marathon for første gang for fem år siden. Masse folk overalt, men ingen køer for å få det en skal ha. For min del ble det ingen store innkjøp. Jeg prøvde de nye, lette Asics-skoene med ny teknologi i hælen, Gel Lyte 33, men måtte avstå pga. at min størrelse var utsolgt akkurat der og da. Synd, de virket herlige på foten, og Vidar fikk seg et par.
Fra v.: Vidar, Harald og Frode gjør unna de siste forberedelser. |
Tommelen opp like før start! |
På start ble jeg stående sammen med to som jeg kjente igjen fra Hytteplanmila helga i forveien, Kari Langerud og Yngve Thoresen. Praten gikk og plutselig var det dags. Det slo meg at der stod jeg klar til å yte mitt beste med en selvfølgelig ro som om jeg var verdens mest rutinerte maratonløper, mens jeg på korte løp på kjente og kjære stier nesten er overtent. Paradokset skyldes at det er lang tid å gjøre det på i et maratonløp for en ”slow starter” som meg slik at jeg ikke trenger å være så på hugget fra start. I tillegg visste jeg innerst inne at jeg denne gangen hadde forberedt meg optimalt.
MARATONFESTEN:
Etter halvannet minutt passerte jeg startstreken og spasererturen gikk over til joggetur noen hundre meter før jeg var oppe i marsjfarten som var forhåndsprogrammert til 4.15. Etter en km passerte jeg reisekamerat Steinar og vi utvekslet km-tider. Jeg meldte tifreds om 4.23, mens han tydeligvis hadde stått litt lenger fram i feltet og hadde brukt 4.40. Fra første meter kjente jeg at det var en god dag for mine undersåtter, og marsjfarten ble ganske raskt oppgradert til 4.10 som Trond Inge hadde sagt han skulle åpne på. Etter ca. 5 km dukket dagens andre gule Oppegård-singlet opp og jeg ga meg til kjenne for Frode som la seg bak og følte på farten et øyeblikk. Første 5 km gikk på i underkant av 21.30 og jeg var ”likt med skjema” til 3 blank som Per Jorsett sikkert ville ha sagt det. På den første mila ble også president Tim passert og vi var skjønt enige om at vi hadde god tid på oss til å rekke flyet.
Med høy løpsmoral mellom høyblokker. |
Rett før 20 km-skiltet fikk jeg øye på de oransje ballongene som 2.59-fartsholderne løp med. De måtte ha åpnet overraskende fort, og de hadde egentlig forsvunnet ut av tankene mine selv om planen var å følge dem fra start. Jeg så de rett og slett ikke der jeg kom inn i feltet relativt langt bak i første ”wave”. Ballongene ble nok fulgt av anslagsvis hundre løpere, og jeg la meg ved siden av en knall oransje trøye som jeg lett dro kjensel på bakfra. Det var Ole Arne Eiksund som jeg på forhånd visste var ute i samme ærend som meg – sub. 3 timer. Jeg fikk kjapt bekreftet det jeg allerede visste at han lå perfekt an ift. skjema, og jeg la meg tett innpakket midt i klynga for ikke å ta mer vind enn nødvendig. Perfekt opplegg!
Rett etterpå smalt det i høyre leggen og jeg fikk øyeblikklig ”krampa tar meg- følelsen”. Kjappe, løpende vurderinger blir gjort og jeg var på nippet til å stoppe helt opp for prøve å tøye den ut. Jeg fikk i stedet strukket ut leggen i fart ved å lande ordentlig på hælen og greide å fortsette, men med en altoverskyggende tanke i hodet: Her måtte jeg for all del unngå at leggen knyter seg helt. Følelsen har jeg hatt mange ganger tidligere også, men da har den kommet snikende et aller annet sted mellom tre og fire mil. Nå kom det som skutt halvveis. Hvorfor? Det spørsmålet var jeg ikke opptatt av i det hele tatt der og da. Fokuset ble brutalt snudd fra rosenrøde tanker om sub-3, negativ splitt og pers - til å sette hvert eneste steg slik at det hogg minst mulig i den j…. tjukkleggen.
Svaret på spørsmålet fant jeg først to dager etterpå da jeg vel hjemme tok fram massasjeoljen for å pleie min knallharde legg. Den var til min store forskrekkelse mørk rød, eller nesten lilla! Umiddelbart skjønte jeg hvorfor: Løperen som falt rett foran meg i feltet slo beina borti leggen min i det han falt og forårsaket den bråe stivheten i leggen. Urutinert å ligge så tett i et felt hvor det er så god plass, vil jeg bebreide med selv for en tid framover, men lite å gjøre med nå.
Flyten i løpet ble helt ødelagt før halvveis som ble passert på oppskriftsmessige 1.28.20. Selv om jeg unngikk den store sprekken, ble det en over to mil lang kamp for ikke å tape for mye på hver km. Et grovt overslag i et etter hvert slitent hode sa at hvis jeg unngikk km-tider over 4.30 ville det likevel ”gå veien rakt til himmels”. Dessverre strøk både hodet og beina i den avgjørende prøvelsen. Det ble bare nesten, men jeg har ingen ting å skjemmes over hva innsatsen angår. Det skortet bare på evnen til å tåle smerten.
Det bikket 22.30 på fem-kilometeren mellom 35 og 40 km, og dermed visste jeg at slaget om Frankfurt var tapt. De siste 2195 meterne måtte den tapre krigeren ha nesten ti minutter på selv om han prøvde å manipulere seg selv med at var klokka var startet for tidlig osv. Gang på gang prøvde jeg å øke farten og holde følge med noen små puljer som kom bakfra, men det ble for haltende og tungt. Litt svimmel svingte jeg inn mot hallen og prøvde så godt jeg kunne å nyte følelsen av å ”spurte” inn på den etterlengtede røde løperen omkranset av lettkledde duskedamer akompangnert av heftig musikk og jubel fra den stappfull Festhalle. Her var det fest å løpe i mål selv for en slagen mann!
Endelig på den røde løper - men for seint! |
Rett etter målgang var det bare en ting som stod i hodet: Å fortsette å gå. Å sette seg ned ville garantert bety kramper i leggene. Jeg fikk den staselige medaljen over hodet og repliserte med et skjevt smil og «Danke Sehr!» Skuffelsen over ikke å ha nådd målsettingen overskygget gleden over å fullføre under de festlige forholdene.
Jeg tuslet rundt i et mentalt vakuum, bare avbrutt av en liten prat med Ole Arne som med 3.00.20 var enda nærmere målet enn meg. Jeg fikk etter hvert bestemt meg for hva jeg hadde lyst på i det rikholdige næringstorget i bakgården. Magen bestemte seg for en Clausthaler som jeg nok brukte en halvtime å få ned mens jeg fikk slitt meg opp trappene til de stappfulle tribunene for å oppleve stemningen før jeg kjempet meg opp enda flere trapper til tøyoppbevaringen. Smart med sånne fasiliteter innendørs, samtidig som det ikke var noe stress med å få av seg løpstøyet som langt fra var gjennomvått! Før det ble det tid til en grundig evaluering med Øystein som også gikk på en smell vel halvveis pga. hold men likevel var drøye fire minutter foran meg i samme klasse. Deretter bar det innom kiosken, og både is og sjokolade gikk ned på høykant på veg tilbake til hotellet. Ikke noe å si på næringsvettet lenger!
Nina Wavik Ytterstad og Kari Langerud. |
Kvelden ble avsluttet i god tid for å kunne nyte en lang frokost før avreise mandag formiddag. Med snøvær på Gardermoen, ble det et par timer ekstra på flyplassen i Frankfurt hvor det dermed ble god tid til å diskutere løpet med andre nordmenn på veg hjem. Min første utenom-skandinaviske maratontur ble en så en rik opplevelse at jeg er allerede i gang med å planlegge nye. Det er nemlig fortsatt mulig å bli en av de 40 000 som får plass i Berlin 29. september 2013. Før det avslutter jeg årets maratonsesong med min 5. på norsk jord i den nye løypa på Jessheim nøyaktig tre uker etter Frankfurt.
PS! Etter at den verste irritasjonen over de 64 sekundene har gitt seg, er det ikke vanskelig å finne trøst i tallene. Det var tross alt min beste maraton på fem år og min sjette beste av alle 51 siden 1996. Aldersjustert var det min klart beste noen gang, og den tilsvarer 2.39.16 på seniornivå. På WAVA-tabellen gir det 78,43 % av verdensrekordnivå i min aldersklasse, og jeg klatret til 15. plass på årsstatistikken i M50-54 år. Jo da, det ble en festlig fiasko i Frankfurt!
Ikke Colgate-, men det litt mer ukjente Clausthaler-smilet var på plass ganske raskt etter målgang. |
Selv takk for en superhyggelig tur Rolf, som jeg allerede har omtalt på SportsBloggen. For en gangs skyld var jeg raskere enn deg.. ;-) Det var skikkelig kult å få en blid tufsingdøl med i reisefølget!!
SvarSlettAsics Gel Lyte 33 har imidlertid gått meg hus forbi... endte derimot opp med mine første forfotsko.
Hilsen Frode - en av de omtalte globetrotterne. Men Oslokar?.... en bergenser kan vel aldri bli det....? ;-)
Gleder meg til selve racerapporten!
Godt jobbet Hr Bakken:) Og alltid en glede å se deg løpe !
SvarSlett