torsdag 15. november 2012

Tap og vinn med samme sinn!

Mot mål med en god følelse og en dårlig tid.
Denne uka gikk novemberløpet  i Snøkuten i den (snaut) 9,5 km lange Nordhagarunden. Ikke noe snø i dette andre løpet i den 34. sesongen av vinterkarusellen heller. Forholdene var snarere så godt som perfekte med vindstille, rundt 0 grader og tørt underlag. Under oppvarmingen sammen med den sterke Gjøvik-gjengen føltes bena klare til tross for en litt tung helg på sugende skiføre på Sjusjøen. Jeg lovte Settar kamp som i Hytteplanmila for en måned tid siden, mens Per og Jan Olav ventelig ville være å kjempe med om seieren etter rapporter om knallhard intervalløkter på "gærne sida" å dømme. Mens Jan Olav har ligget i vannskorpa og vaket etter sin første karusellseier, jaktet Per sin smått fantastiske 50. trumf i Snøkuten i løpet av Gud vet hvor mange år.

Status etter løpet ble så godt som Gjøvik-storeslem. Per tok din etterlengtede 50. triumf, og Jan Olav hadde klokelig seiersvinen klar til kompisen etter løpet. Femti ganger hurra for Per! En fantastisk idrettsmann og kjernekar! Settar og et par Gjøvik-debutanter løp forøvrig også sterkt og var aldri innen rekkevidde for meg denne kvelden.

Blid Gjøvik-gjeng etter tirsdagens Snøkut (fra v): Gard, Roar, Per, Jan Olav og Settar.
Etter start i motbakke de første 300 meterne, er det relativt flatt i 3 km til den berømmelige Meieribakken. Jeg tapte ikke veldig mye til de små lysende puljene foran meg og følte at jeg hadde kommet godt i gang. Karen ved min side var lett gjenkjennelig selv om han for en gangs skyld holdt kjeft i en drøy halvtime - nemlig en trønder ved navn Arild! I trøkken fra 3,5 opp til 5,5 km innså jeg at skilårene ikke var noe å løpe fra makkeren med, og jeg konsentrerte meg om å holde sånn noen lunde følge over toppen. Så snart det bikket nedover igjen var jeg ajoúr, og her var det bare å kjøre på for å kvitte seg med duellanten - tenkte jeg.

Det ble litt støting i god fart nedover, men jaggu svarte han ikke hver gang. Da vi igjen så (gate)lyset ved Byflaten, seig han jammen meg i fra også. Sett slikt! Det har ikke skjedd før, så vidt jeg kunne minnes. Vel, det ble sju sekunders smertelig prestisjetap på en tid (38.27) som legger seg beskjedent til på en 25. plass over mine 29 løp i Nordhagarunden.

Arild Dahl heier inn kollega Sture Saxrud.
Jeg fikk som forventet klare beskjeder etter målgang: "Kor va du hen, Bakkerolfen?"  osv., uten at det ødela følelsen av et godt gjennomført løp. Dette til tross for at det gikk godt over minuttet seinere enn i tilsvarende løp for bare ett år siden. Hvorfor kan jeg være så fornøyd med det?

For det første er det alltid morsomt å motivere andre til å nå sine mål. Når "Arild Elg" for første gang slo Bakkerolfen i samløp er det mye show, og gjør det nesten morsomt  - men høyst ufrivillig å tape. For det andre blir det alltid et lite antiklimaks på løpsfronten etter sesongens første ordentlig skihelg, så dette var ikke helt uventet. For det tredje så var løpsfølelsen undervegs fin. Det føltes helt OK å ligge på 4 blank fart. Det er tross alt ikke mer enn 16 dager siden Frankfurt, og jeg har ikke gjort noen forsøk på å få fart på beina igjen etter det. Leggene har vært slitne, og Snøkuten var i så måte den første økta med helt friske bein.

Dette kan bare bli enda bedre i helgas Vintermaraton på Jessheim som jeg også tror kan bli en positiv opplevelse. Jeg skal nemlig seriøst forplikte meg til å løpe med såkalt negativ-split  for første gang i mitt 52. maraton. Det "geniale" (?) løpsopplegget vil bli avslørt rett før løpet på søndag....

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar