Ikke helt knirkefritt i Budorrennet

Bilde fra løypa to dager før årets Budorrenn.
(Foto: Martin Skramstad)

Første helga i januar er det Budorrennet som gjelder, så også i år. Det ble kaldt, flott og trått og i dobbelt forstand ikke helt knirkefritt for egen del.

Jeg har passert ti deltakelser i dette rennet som i følge arrangørene gikk for 14. gang. Etter min telling var det 16. gangen, men da har jeg regnet fra 2008 da det ble kalt Budortrippelen og var på 44 km. Deretter ble det 46 km, og siden 2020 har det vært ganske eksakt maratondistanse på 42 km. 

Jeg gjorde unna årets løype på akkurat to og en halv time da jeg staket i 2020, men i fjor ble det en halv time mer i løse og krevende forhold. I år regnet jeg med et sted mellom de to tidene da det det lå an til faste og fine forhold. Det ble trikkeskinner for alle på Hedmarksvidda lørdag, men selv om arrangementet gikk knirkefritt for seg etter mine vurderinger, knirket det bra i stavtakene og gjorde turen min lett lenger en antatt. 

Fasiten ble noen få sekunder over tre timer også i år. Selv om jeg var ti minutter lenger bak vinneren i år, tilskriver jeg med god samvittighet det til høyere nivå i toppen i år. Jeg hadde samme avstand til fjorårets vinner, selv om forholdene var ganske så forskjellig.  Dermed har jeg to renn på rad hvor jeg har kopiert fjorårets tid da grunnlaget egentlig var dårligere. 

Det var -16 på stadion da Rune og jeg parkerte en time før start, og det var klart at det ville bli litt forskjellig temperatur og glid i løypa som har 275 meters høydeforskjell. Det var uansett ikke noe tema å gå på blanke ski for meg, mens det for Rune og alle spesialister er "stakelell" som gjelder uansett føre og trasé. Jeg er nok både "godværssyklist" og "godværsstaker" og blir nok ikke å se med blanke ski i år før det blir "skaraføre".

Høydeprofil i Budorrennet

Det er selvsagt kurant å smøre feste for 10 til 15 kuldegrader, og jeg la bare et tynt lag V40 utomhus og plasserte skiene i en vel offensiv startposisjon sammen med reisemakkeren. Oppvarminga ble gjort på beina i ti minutter, og det kjentes slett ikke spesielt kaldt. Den eneste ekstra påkledningen da jeg stod klar med 340 andre i skyggen på Gryllingsætra, var tynne skoovertrekk og ekstra innervanter i skihanskene. Eller var det vanlig race-outfit med ull-super under konkurransedressen. Fingrene ble likevel litt kalde på de laveste områdene i løypa, men ellers gikk den delen knirkefritt. 

Rune og jeg i gang  med skimaratonsesongen.
(Foto: Desiree Kristiansen)

Næringsplanen var å ta en en gel rett før hver av de tre matstasjonene, men på den første fikk jeg ikke fiklet den opp av det litt for stramme magebeltet. På de to neste stasjonene ba jeg derfor om hjelp og fikk de i meg sammen med drikke og leverte selvsagt søppelet på anvist plass. 

Før det hadde jeg rukket nok en gang å bli skikkelig forbanna på geltuben som festet seg under venstre skia nederst i den første lange nedoverkjøringen. Jeg greier ikke å skjønne at det er der renn blir avgjort. Det tar kanskje fem sekunder ekstra på drikkestasjonen, eller å putte "limtuben" tilbake dit det kom fra. I motsetning til fjorårets to tryningser i tåka i det samme partiet, hentet jeg inn en del løpere som jeg  måtte se forsvinne igjen i retning veien opp mot Gitvola. Jegv slapp å gå på tryne i år, men jeg måtte i likhet med andre stoppe helt opp og skrape den av.

Jeg startet litt langt fram i feltet, men etter den første mila slakt oppover hadde jeg funnet min plass blant både stakende og gående. Den plassen holdt jeg til mål med unntak av et par som staket meg inn på de siste kilometerne. 

Siden dette var første rennet i den nye Skiplukker`n langdistansecup Innlandet, var det også lagt inn et utforsegment som alle som er på Strava blir registrert på. Jeg fant noe gammelt Rode GL1 kaldpulver  i kjelleren, og utforsegmentet bekrefter at det funka bra med litt ekstra flid i poleringa. Jeg hadde vel så god glid som mange på mitt nivå som staket. Det er som tidligere erfart ikke utfor man taper terreng med feste i forhold til blanke ski. Det er vanskeligere å holde følge slakt oppover også på trått føre fordi da tråkker man jo festesmøring ned i den trå snøen.  

Total sett følte jeg, som i Romjulsrennet, at jeg jeg disponerte bra og holdt koken helt inn. Pulskurven tyder imidlertid på at jeg har mye å gå. Selv om pulsen selvsagt vil bli lavere i lettpartiene mot slutten av løypa, er det ikke bra nok å avslutte med en hel time i sone 2 og lav sone 3 i snitt ! (HF133 = 83% av max-HF) Kanskje blir pulsen noe påvirket av temperaturen, for jeg jobbet da vitterlig jevnt og trutt i tre timer?

Pulskurven hellet feil vei!

Ikke så uvanlig med litt knirking i maskineriet kanskje? Jeg kom jo en måned senere i gang med denne skisesongen. Jeg gir meg selv en god treningsmåned til og tror nok jeg skal heve meg til Trysil-Knut-rennet og Stenfjellrunden som er neste renn om tre og fire uker. Sistnevnte er for øvrig det andre rennet i langdistansecupen som blir avsluttet med Trysil Skimaraton to uker deretter. Der pleier jeg å komme i siget! 

I mens skal motoren trimmes med et par klubbrenn og masse god trening resten av januar. Jeg gleder meg i alle fall til fortsettelsen og de fine skiturene som ligger foran meg de tre neste månedene.

ALLE RESULTATER

Reportasjen min på kondis.no: Winter wonderland i Budorrennet 

Et helsebringende 2023

Noen av min største opplevelser i 2023.

Nytt år med nye muligheter, men først noen tanker og tall om det gamle. Aller først må jeg skynde meg å poengtere at 2023 har vært et godt år på det området som denne bloggen handler om - nemlig min egen trening og helse. Kort fortalt har jeg egentlig reversert ordtaket "etter den søte kløe kommer den sure svie"! 

Definert god helse

Siden jeg helsemessig tok "svien" hele andre halvår av 2022, ble det "den søte kløe" hele 2023. Jeg har kommet meg tilbake på et habilt nivå prestasjonsmessig, men mye viktigere at hele året har vært totalt fritt for sjukdom, skader, vondter eller andre fysisk skavanker. I det store bildet tar jeg ikke med forkjølelsen helt i starten og på tampen av 2023. Den hindret meg heller ikke å trene en eneste dag, så da skal man så visst ikke klage. 

Nå er jo ikke helse bare fravær av sykdom og lidelser, men i følge verdens helseorganisasjon WHO "en tilstand av fullstendig fysisk, psykisk og sosialt velvære". Uten å bli for høy på meg selv, så vil jeg definere min helse i det året vi har lagt bak oss som god. Det fine med å få seg en trøkk og reise seg igjen, er at man setter mer pris enn tidligere på hverdagens selvfølgeligheter.

Overdokumentert hyperaktivitet

Når det gjelder treningskvantiteten så summerer jo Strava opp året lenge før du har tenkt på å avslutte det. Selv om jeg heller ikke greide å unngå å dele de imponerende tallene som bevis på nok et hyperaktivt år, så må jeg her skynde meg å modere det litt så ingen sitter med inntrykk av at jeg i mengde trener som en toppidrettsutøver. 

Statistikk må alltid leses kritisk!

Siden jeg deltar i diverse km-sankinger, logger jeg all bevegelse utover en halv time. Som pensjonist er hverdagen mye enklere, og jeg har fått med mye hverdagsaktivitet som naturlig nok ikke kunne registres i en hektisk jobbhverdag. Dermed blir det enda mer enn tidligere logget som ikke kan kalles trening. Garmin Connect holder imidlertid greie på det for meg - hvis jeg bare husker å klassifisere aktiviteten som trening, konkurranse, transport eller rekreasjon. For 2023 så kan jeg derfor trekke fra ca. 200 timer og 1200 km som er logget men som ikke har trening som hensikt. Det kan typisk være transportsykling, lufteturer med hundene jeg ofte passer og lengre fotturer som stolpejakt med Bjørg. 

Litt interessant er det å se at jeg har registret 27 reale konkurranser, og brukt 48 timer på de 677 kilometerne som er tilbakelagt med startnummer på brystkassa. Og da er ikke 16 korte virtuelle konkurranser (og 80 km og 5 timer) telt med, siden det er hardøkter som er for trening å regne uten fokus på resultat. 

Den beste treninga

Forrige skisesong var som vanlig innholdsrik med tre skimaraton i tillegg til Birkebeinerrennet, Öppet Spår (Vasaloppet i fristil) og Troll Ski Marathon. Løpesongen var lagt opp mot en maraton helt på tampen, men jeg fikk med meg både fem halvamaraton og fem milløp på veien. Det er jo ikke blitt spart noe på kruttet i noen av konkurransene som i snitt har vært gjennomført annen hver helg, så jeg er aller mest fornøyd med at jeg har tålt mye trening og samtidig konkurrert så flittig. Konkurranser er aller mest gøy - og samtidig den beste treninga. Når jeg gjennom et helt år ikke har hatt verken ømme knær eller  hamstrings, kan jeg bare juble selv om jeg selvsagt skulle ønske at min skadefrie trening med kontinuitet ville gitt bedre resultater. Kanskje kommer de neste sesong? 

Konkurranser 2023: 

Dato        Akt           Arr.                                 Dist
07.01 Ski-kl Budorrennet                 42,0
28.01 Ski-kl Furnesåsen Rundt         19,5
11.02 Ski-fri Sjusjøen Skimarathon 43,2
18.02 Ski-kl Trysil Skimaraton         42,0
27.02 Ski-fri Öppet Spår                 90,0
12.03 Ski-fri Kittillirennet                 18,0
14.03 Løp         Hamarkarusellen          5,0
18.03 Ski-kl Birkebeinerrennet         54,0
02.04 Ski-kl Munksjørennet         10,0
08.04 Ski-fri Monsterbakken Opp   0,9
15.04 Ski-fri Troll Ski Marathon         95,0
01.05 Løp         Grue Halvmaraton         21,1
10.05 Løp         BDO-Mila Hamar         10,0
14.05 Løp         Grunnlovsmila                10,0
10.06 Løp         Birkebeinerløpet         20,0
20.06 Løp         Hamarkarusellen         10,0
29.06 Løp         Stavåsen Kvartmaraton 10,5
08.07 Løp         Risberget Rundt         10,0
05.08 Løp         Kongsvinger Maraton 21,1
03.09 Løp         Drammen Halvmaraton 21,1
16.09 Løp         Ti for Grete                 10,0
07.10 Løp         Skeikampen Opp          2,9
29.10 Løp         Norgetesten                 21,1
03.12 Løp         Valencia Marathon         42,2
19.12 Løp         Hamarkarusellen           5,0
23.12 Ski-kl Julestaken                 17,5
30.12 Ski-kl Romjulsrennet         24,0

10 km i Oslo Maraton var mitt beste løp i 2023 i følge WAVA-tabellen. 

Sesongdebuten unnagjort

På årets nest siste dag var jeg igjen på startstreken sammen med 300 i Romjulsrennet "hjemme" på Sjusjøen. Det rare var at jeg faktisk følte at det var lenge siden sist, selv om det bare var fire uker siden jeg avsluttet en annen sesong i Valencia. Resultatmessig ble Romjulsrennet helt likt med fjorårets utgave, men med feste i stedet for blanke ski denne gangen. Selv om jeg hadde mange av de gode sparringpartnerne mine rett foran meg på resultatlista, var ikke avstanden opp til de beste i klassen avskrekkende. Men kurant blåføre og toppers forhold synes jeg at teknikken satt bra i første forsøk, og disponeringa av halvannen times innsats var innafor. 

Mot mål i sesongens første turrenn på Sjusjøen. (Foto: Kjell Aril Andersen)

Nå er det skirenn som gjelder, og jeg skal nok greie å konkurrere meg i form i vinter også. Jeg får sjelden til å trene systematiske hardøkter på ski, så da må jeg rett og slett ta på startnummer for å lure seg selv til å yte og ikke bare nyte landskapet. Resten av skitreninga blir gjerne halvhardt, halvlangt og halvhjerta. 

Vinterens forsøksprosjekt er derfor å kjøre to terskeløkter på beina gjennom hele vinteren hvorav en i 10% motbakke på mølle for å orke å gå bakkene i diagonal. Jeg kommer kun til å kjøre rene skøyte- og stakeøkter som variasjon og restitusjonstrening. I tillegg skal jeg trene styrke to ganger i uka. Jeg tror at styrken i beina, i tillegg til o2-kapasiteten, er de to hovedgrunnene til at jeg både løper og går dårlig på ski i motbakker. Det skal jeg i alle fall prøve å gjøre noe med nå. 

Vinterens terminliste: 

Dato Renn         Distanse  Kommune
30.des. Romjulsrennet        24 km Sjusjøen
06.jan. Budorrennet         42 km Løten
27.jan. Trysil-Knut rennet 40 km Trysil
03.feb. Stenfjellrunden 42 km Hamar
11.feb. Ørtjernrunden         15 km Elverum
17.feb. Trysil Skimaraton 42 km Trysil
16.mar. Birkebeinerrennet 54 km Åmot

Reise- og race-report fra Valencia Marathon

Da er årets høydepunkt i løpeskoene gjennomført, sent - men godt! Det hører med å summere opp erfaringer, mest for egen del, så ikke alt det positive blir glemt og potensialet kan tas ut enda mer bedre ved neste anledning.

La meg ta konklusjonen med en gang: Valencia Marathon 2023 er noe av det mest minneverdige jeg har vært med på, og turen og løpet scorer høyt på de aller fleste områder.

Nå er ikke terningkast eller rankinger noe stort poeng, men det er tilfredsstillende å føle underveis og i ettertid at jeg ikke kunne gjort så veldig mye annerledes. Jeg fikk langt på vei ut det jeg pr. dato er god for over 42195 meter samtidig som jeg fikk med meg så mye annet som jeg vil leve lenge på. 

Opplegget var spikra i god tid med bestilling av hele pakka med reise, hotell og startlisens ved påsketider. Jeg hadde jo en kombinert agenda med at årets store konkurransemål skulle innfris samtidig som Kondis' lesere skulle få sitt. Oppholdet ble derfor utvidet med en dag både i for- og etterkant for å få levert noen rapporter om den imponerende sterke og brede norske innsatsen. 

Jeg dro sammen mange kjente løpervenner fra Hamarområdet fra Gardermoen til Alicante fredag morgen, og jeg returnerte på egen hånd med samme direkterute tirsdag formiddag. Det er ca. to timers reise med tog eller bil mellom Alicante og Valencia, men ved å fly til Alicante slipper man mellomlandinger. Det viste seg å være et heldig valg på returen hvor det for mange ble kanseleringer og forsinkelser grunnet snøvær i Mellom-Europa. Jeg som i utgangspunktet hater all reising og venting, ville nok kommet hjem i en annen sinnsstemning hvis jeg måtte ha oppholdt meg på en aller annen flyplass et døgn ekstra....

I likhet med de fleste i Hamar-gjengen var jeg innlosjert på Hotel Primus ca. 1 km fra start- og målområdet. Vi brukte store deler av fredag ettermiddag for å komme oss til og fra startnummer-utdelingen som i år av ukjente grunner var lagt til ExpoDeporte over en mil unna begivenhetens sentrum. Dermed er en av de få tingene jeg har å utsette på arrangementet nevnt. Trælete opplegg, men vi var i alle fall glad for å få ordnet det på fredag så vi slapp rushet som sikkert ble på lørdag siden det ikke var mulig å hente startnummeret på løpsdagen.

På breakfast-run lørdag med Hamarkameratene.

Lørdag ble i tillegg til jobbing for egen del, brukt til en liten parkrun. Forholdene var helt strålende på "shake-outen" med noen få smart-strides/stigningsløp som Marius Bakken har indoktrinert skal avslutte alle rolige økter. Symptomatisk var det ikke mulig å ta disse i planlagt åpningsfart dagen deretter. 4.45-fart virket jo som veldig rolig jogg....

Jeg er jo ikke spesielt vågal i matveien uansett, men det var ekstra god grunn til å kjøre safe med spaghetti carbonara på den felles middagen lørdag kveld. Etter en liter cola og en pose potetgull til kveldsøkta på lap-toppen, ble det tidlig kveld og tidlig morgen. Klokka styrket ikke akkurat selvbildet på løpsdagen med både sovepoengsum og "body battery" på et lavmål samt høy hvilepuls for tredje dagen på rad. Trolig et utslag av stress forbundet med reising og uvante omgivelser, og i motsetning til i hverdagen ellers stemte ikke verdiene med den subjektiv følelse. 

Logistikken før start på løpsdagen var ganske enkel. En lett frokost ble inntatt i et forventningsfullt miljø to timer før jeg før jeg tok en sveip bortom løypa der elitefelt passerte bare noen hundre meter fra hotellet. Med fem grader i lufta var det litt kjølig i bare Norge-singletten. Jeg droppet nemlig dropbagen og ekstra tøy siden foto-oppdraget kombinert med lett oppvarming gjorde at jeg holdt varmen. Jeg rakk til og med en ekstra tur innom hotellet for et siste nødvendig ærend før jeg beveget meg i retning folkehavet på den andre siden av den karakteristiske brua mot sluse nr. 5 med start for alle med brune startnummer som skulle gå 40 minutter etter de første puljene. 

Jeg var på plass der jeg skulle et kvarter før start og vi beveget oss stadig framover i retning startstreken, selv om jeg syntes det gikk sakte. Etter noen snapshots med mobilen som jeg hadde med i et belte på magen, var jeg klar. Klokka 0855 gikk starten min, men ikke noe skjedde i feltet mitt. Jeg så meg rundt og skjønte at her hadde blitt kluss i puljene siden det var både grå og brune nummerlapper. Lite å gjøre med det, og med nettotid spiller det jo ingen stor rolle. Likevel en hake ved et ellers imponerende velorganisert løp.

Like før staten (skulle ha gått).

Utgangsfarten ble litt roligere enn forventet, men i ettertid kan jeg si at det nok ikke spilte noen rolle. Det positive var at jeg fant 5-blank-farten på de to første km, mens det negative var et jeg ikke hadde tålmodighet til å følge strømmen og avanserte framover på hele den første halvdelen av løpet. 

På forhånd hadde jeg bestemt meg for å kjenne litt på beina og legge meg på en fart mellom 4.45 og 5.00. Om det hadde noe med manglende søvn eller strøm på bodybatteriet  skal være usagt, men jeg hadde ikke de superlette beina som jeg hadde drømt om. Det falt ganske naturlig å legge seg på + - 4.50, samtidig som jeg fulgte nøye med både på puls og km-tider. I starten var temperaturen optimal, men litt vind gjorde det mentalt lettere å finne seg en høy rygg der gatene gikk i "feil" retning. 

Jo lenger vi kom ut løypa, jo mer publikum og jo flere som heiet på "Rolf". Tro meg, det gjør noe med deg, i alle fall når du er i dytten! Noe annet som imponerte var drikkestasjonene som kom med mindre enn 5 kilometers mellomrom og var mange hundre meter lange på begge sider av gata. Vann i flasker er helt ideelt selv om mesteparten gikk i asfalten og gjorde det småglatt, mens sportsdrikke i beger var litt vanskeligere å få i seg fart. Bommet man på den første slurken, fikk man imidlertid mange sjanser å få i seg det man følte for. Med unntak av den aller siste ved ca. 40 km, benyttet jeg meg av alle. Full valuta for pengene uten at jeg gikk en eneste meter. 

I tillegg til væskeinntaket som fungerte helt perfekt, benyttet jeg meg av de to arrangør-postene med Enervit-gel etter vel halvveis. Sammen med regimet mitt som bestod av en medbragt High5-gel med koffein hver halvtime, kan jeg skryte av at jeg satte en pers i Valencia. Jeg fikk nemlig i meg ikke mindre enn 8 gels med koffein ganske så jevnt fordelt over 42 km. Med noen bananbiter i tillegg har jeg nok aldri vært flinkere til å følge oppsatt nærings- og drikkeplan. 

Med rundt 17 grader ble det noe varmere enn optimalt på slutten, og det falt naturlig å løpe på skyggesiden av gatene i Gammelbyen hvor fokus ikke helt uvanlig ble flyttet fra "oppgavene" til hvor mange km det var igjen til mål. Jeg passerte halvveis på 1.42.30 og hadde altså fem minutters margin på tidsmålet mitt på 3:30. Puls og km-tider var fortsatt ganske synkrone til 32 km med tider på 4-tallet. Selv om jeg fortsatt hadde ok flyt, var det ikke til å unngå å legge merke til at det kom opp noen spreke løpere bakfra, bl.a. Marte fra reisefølget mitt. 

Det røynet på gjennom Gammelbyen.

På den siste mila ble det stadig flere sekunder over 5 min pr. km. Ingen spesielle problemer annet enn at framdriften ble nesten umerkelig dårligere. Ingen vondter eller akutte problemer i det hele tatt, bare baksiden av lårene som visnet litt bort. Sekunder pr. km blir til et minutt på hver 5-er og klokka var dessverre snillere på distansemålingen enn km-skiltene. Ved passering 40 km innså jeg at det ikke var mulig å klare mitt primære mål. Likevel er det følelsen på de siste 400 meterne på det blå og sviktende underlaget, til og med en liten utforbakke, som sitter igjen som det sterke minnet. Euforisk er det vel noe som heter?

Fortsatt godt gåen på oppløpet.

3:32:26 betyr 147 sekunder unna det som jeg var ganske trygg på å klare etter min to måneder lange og snorrette vei mot Valencia - og slett ikke "verdens undergang". Det aller meste kan gjentas ved neste forsøk som i alle fall ikke skal bli to år til som det var siden mitt forrige løp før Valencia. Noen flere langturer med innslag av maratonfart så muskulaturen tåler cruise-farten helt inn, så er jeg der. Det bemerkelsesverdig er nemlig at jeg hadde ikke før ruslet tilbake til hotellet, så var beina like fine igjen og jeg småløp bort til hotellet der Hamar-gjengen hadde avtalt å møtes i sola på terrassen. Snakk om å yte og så nyte - og da snakker vi ikke YT-reklame! Du kan nesten ikke vente med å løpe maraton igjen etter å ha tatt del i et sånt fellesskap hvor alle har en ting til felles - kommet seg gjennom 42195 meter, vunnet over seg selv, distansen og en stor del av medløperne. 

Det er lov å suge på karamellen (og medaljen) på after-run!

Jeg hoppet elegant over fase 2 - 5 i Valencia...

Tall for spesielt interesserte der 5000 av de 26000 fullførende løp under 3 timer!

FLERE BLDER PÅ MIN FACEBOOK-SIDE:

Veien mot Valencia Marathon

Startnr. 17547 av 33000 i Valencia Marathon.

Det er på tide med en oppdatering av status her nå med to måneders taushet etter 10 km i Oslos gater. Det har egentlig vært en del å melde, men skrivekløa har bare blitt kurert i andre kanaler. Nå nærmer det seg noe som forhåpentligvis blir noe å skrive hjem om. Forventingene er i alle fall der....

Det er i skrivende stund to uker igjen til jeg er i mål i Valencia Marathon. Selv om jeg skal passe meg for  å forskuttere min egen prestasjonen, blir det garantert min hittil klart største idrettsopplevelse - i antall deltakere. Med 33 000 utsolgte plasser er det over dobbelt så stort som alt annet jeg har deltatt i. Stockholm Maraton hadde nesten 15 000 fullførende sist gang jeg løp i 2010 og i Frankfurt to år senere var det i underkant av 12 000. Birken både på sykkel og ski lå også mellom 12 og 15 tusen de årene, men for "en bonde i byen" blir det liksom ikke den samme spenningen å dra til Rena som til Valencia. 

Brunt startnummer i pulje 5 i Valencia Marathon
med antatt sluttid 3:25:00-3:35:59.

Høstsesongen har helt siden Tipp-topp Ti for Grete midt i september vært rettet mot årets eneste maraton som samtidig er min seneste noen sinne. Jeg har jo aldri løp maraton etter Vintermaraton midt i november, så bare det er jo en utfordring. Jeg har for øvrig ikke løpt distansen siden jeg presterte min hittil eneste negative splitt på Jessheim for to år siden (Endelig - der satt'n!), så det er litt tendenser til debutant-nerver selv om det blir min 63. maraton.

Jeg krydret maraton-oppkjøringen med et lite motbakke-snøreløp på 
Skeikampen sammen med Maze tidlig i oktober. (Foto: Visit Skeikampen)

Siden 1.oktober har jeg fulgt Marius Bakkens 100-Day Marathon Training Plan, dvs. at jeg har fulgt de ni ukene som er spesifikt rettet mot  maraton. De første seks ukene av de 100 dagene bygges opp mot 10 km og så halvmaraton, og med hele 5 x 10 km og 5 x 21,1 km gjennomført denne sesongen så jeg ikke noen grunn til å følge de seks første ukene av de i alt 15 ukene fram mot maraton. Det skulle etter programmet være en konkurranse både på 10 km og halvmaraton i løpet av de seks ukene med maraton-oppkjøring. Jeg valgte kun å legge inn en halvmaraton under Norgestesten 29.oktober siden 10 km i Oslo ga meg såpass godt svar på hvor jeg stod hen 14 dager før jeg før jeg gikk i gang med "The Marathon Phase of the 100 Day Plan". 

Jeg har jo fulgt MB-programmet en gang tidligere for fire år siden uten at det ble noen stor suksess som beskrevet i en artikkel på kondis.no her: Bakken tester Bakkens maratonplan. Den gang endte eksamen på Jessheim under vinterlige forhold med 3:32:11 selv om jeg hadde løpt Perseløpet på 1:36:32 fem uker tidligere. Blogg: Punktum finale i Jessheim Vintermaraton. 

Denne gangen har jeg valgt å legge lista litt lavere og følge 3:30-programmet i stedet for 3:15-skjemaet i 2019. Hovedforskjellen er at det legges opp til fire økter pr. uke i stedet for fem. Erfaringene  fra den gang var at jeg ikke tålte tre intervall-/tempoøkter i uka. Siden jeg har blitt fire år eldre ville det være dumt å prøve på det igjen. Fire løpeøkter i uka er jo en betydelig nedtrapping i forhold til det jeg er vant til, som jo som oftest har vært 6-7, så jeg har spedd på programmet med en løpeøkt likevel. Da har det imidlertid vært overskuddet og ikke programmet som har bestemt hva det har blitt. Med 1-2 helt løpefrie dager hver uke har trenings-abstinensene blitt stogget med en helt rolig rulleskitur, en styrkeøkt og noen gåturer. Jeg har greid å beholde overskuddet og har ikke siden forkjølelsen på nyåret vært verken sjuk, skadet eller hatt noen vondter. Jeg har rett og slett ingen ting å skylde på. Det har i det hele tatt gått veien, og som beskrevet i min siste treningsartikkkel på kondis.no, Når veien blir målet, så har det vært meget tilfredsstillende å nyte denne veien mot målet. 

Det har blitt mange fine søndagsturer med Kondis-gjengen i høst. (Foto: Lene Nylund)

Det betyr jo ikke at jeg er fornøyd uansett resultat, men jeg tror skal greie å stille til start i Valencia med lave skuldre i forvisning om at jeg har gjort veldig mye riktig i forkant. Selv om det er to år siden sist så har jeg ikke glemt når maraton starter, og det er jo veldig mye som kan skje den dagen det gjelder. Håpet er at det ikke blir for varmt, og at jeg greier å nyte siste del av veien også - lengst mulig. 

Litt bak skjema på Norgestesten på Jessheim fem uker før Valencia.
(Foto: Ullensaker/Kisa IL)

Jeg har jo en tanke om en antatt sluttid selv om jeg ikke har noen formel som jeg har klokketro for omregning fra halvamaraton til maraton. Med 1:38:33 på Norgetesten fem uker på forhånd og noen lange og gode asfaltøkter etter det, skulle 3:30 nøkternt sett være innen rekkevidde. Siste forsøk var under Vintermaraton i 2021 da jeg klokket inn på 3:26:45 etter å ha "overprestert" med 1:35:25 i Oslo to måneder før, så sånn sett så skal det holde hardt. Å måtte legge på 15 minutter på halvmaratontida x 2 er jo rett og slett dårlig, men det var nærmest min formel også den tida jeg jeg løp en halvtime fortere. Håpet et at jeg har blitt mer tålmodig og seigere ift. det tempoet jeg har i beina. Det har i alle fall blitt bra med km i mellom 4:45 og 5:00-fart de siste to månedene....

Etter siste langtur i -12 to uker før Valencia der jeg håper på ca. 12 pluss.

Tipp-topp Ti for Grete

Med David i hælene mot mål.

Oslo Maraton er unnagjort nok en gang, for 24. gang for å være nøyaktig. Det ble Ti for Grete for 4. gang i år, og i  tillegg har jeg 12 halve og 8 hele fra før i hovedstaden i september.  I år ble det imidlertid ikke bare et nytt løp i statistikken. Det ble nemlig en tipp-topp løpsopplevelse på mange måter.

Jeg valgte Ti for Grete rett og slett fordi at 10 km-løypa er klart lettere enn halvmaratonløypa, dessuten løp jeg jo halvmaraton for to uker siden i Drammen. Poenget var å få et så objektivt grunnlag som mulig før jeg går løs på den spesifikke maraton-bolken i Marius Bakken sin maratonplan. 

Oppladningen ble tatt litt mer på alvor enn før turen til Drammen. Jeg hadde god tro på stigning i formen, men som vanlig var det vanskelig nok å trå på bremsen på intervalløkta med så mange gode Kondis-kollegaer torsdagen i forveien Jeg innrømmer glatt at jeg har problemer med å unngå å sjekke hvor god formen er på treninga når overskuddet kommer. Med bare 10 km på programmet ble det likevel ganske optimalt med en kontrollert halvtime to dager før. 

Med start på sen ettermiddag og booket hotell og restaurant for kvelden, var det mye å glede seg til med min bedre halvdel. Forholdene var nær det optimale med overskyet vær, litt fuktig luft og moderat temp. Dette så lovende ut allerede før oppvarminga var i gang. 

Starten på 10 km med vel 6000 løpere. (Foto: Runar Gilberg/Kondis)

I det stappfulle feltet på Rådhusplassen ble det tid til en prat med min i dobbelt forstand gode klassekollega Kjell Arne samt Roar som var en av fartsholderne på 45 minutter. Det var der jeg syntes jeg burde være etter å ha passert på høy 45 på første 10 i Drammen. 

Planen var å åpne litt raskere enn 4:30-fart og se hvor lenge det holdt. Kjell Arne som var nødt å kjøre på sparebluss, ble brukt som fartsholder i starten. Jeg klokket 4:08 på den alltid lette første kilomteren, selv om det også går slakt oppover fra start. Farten stabiliserte seg på lave 4:20, og Kondis-kollega Bjørn kom opp på siden og ble den nye ryggen å følge da Kjell Arnes forsvant der framme. Jeg ble litt paff da klokka viste 4:05 på den 4. km, men jeg skjønte raskt at det var "fake news" som nok skyldtes upresise gps-signaler under jernbanen ved Schøyen. 

Etter litt slakt nedover til Frognerkilen fløt det bra langs Frognerstranda, og da vi svingte ned mot Aker Brygge visste jeg at det var litt ekstra boost å få av alle som heier på fornavn. Fint med navn på startnummeret, men jeg tror nok at det var en del som kjente meg igjen på stilen også.... 

Så Rådhusplassen, Akershus Festning og noen kvartaler i Kvadraturen hvor jeg hadde den eneste km-tiden over 4:30, før det var på tide å ta ut resten. Det fikk jeg god hjelp til av min tidligere arbeidskollega og nå Kondistreningskompis, David, som kjempet for sitt første sub-40 med start fem minutter bak meg. Heldigvis går det slakt nedover til mål, så jeg greide å svare og spurte forbi igjen - mest for å hjelpe David med noen presumtivt viktige sekunder. Selv fikk jeg i tillegg en aldri så liten aha-opplevelse og en opptur av at det faktisk går an å få de seige beina opp i 3.00-fart på de siste 150 meterne. 

I mål i 2:59-fart i følge spurtprislista. 

Det er langt mellom hver gang det skjer, men følelsen er desto bedre av å få ut det en er god for. Jeg registrerte  hele veien at klokka telte km raskere enn km-skiltene, men hadde et håp at vi kunne "få det igjen" på den siste km. Det skjedde jo ikke så det kalkulerte håpet underveis om å se 43-tallet var et stykke unna. 44:22 er likevel det beste milløpet mitt siden Hytteplanmila i 2018 og en real opptur. 

Så resultatorientert som jeg er, hadde jeg sjekket resultatene fra i fjor (da jeg jo var så lite løpbar som jeg noen gang har vært og ikke kunne stille), og hadde peilet meg inn på topp 10 med et sub 45-løp. Da hadde jeg ikke tatt høyde for at deltakelsen i klasse 60-64 år hadde nær doblet seg fra i fjor. Dermed måtte jeg lete nedover til 20. plass på lista av de 132 jevnaldrende.

Etter løpet ble det en bedre middag med Ole Peter og Margrethe og en rolig søndagstur med fruen i byen i fint høstvær dagen derpå. Fullt utbytte både sportslig og sosialt og en flott avslutning av konkurransesesongen som gjør meg trygg på 4:25 som 10-km-farten min og at halvmaraton-farten min i alle fall ikke er dårligere enn 4:40-fart. 

Nå kan jeg begynne å kjøre spesifikke maratonøkter med riktig utgangspunkt. Planen sier en halvmaraton, event. en 10 km, i løpet av de ni kommende ukene med maratonfokus, så konkurranse-abstinensene kan bli en utfordring. For øvrig gleder jeg meg til å trene systematisk mot et mål med Marius bakkens klare begrunnelser for hver økt. Det har mer vært unntaket enn regelen hos denne "lyst-treneren" de senere årene. 

Fortsettelse følger!

Helgas lystige after-run-selskap!