Godt i gang i Grue halv

Roger og jeg i egen skravepulje fra start.
(Foto: Janne Slorafoss)

Etter 14 dagers tilpasning fra hvitt og soft til svart og hardt, var jeg i år som i fjor klar for en halvmaraton i Grue 1. mai. De ytre betingelser var med unntak av underlaget slående likt som da jeg avsluttet skisesongen med en real arbeidsdag i Troll Ski to uker før: Nullføre og snøvær - men heldigvis mindre vind. Det er vel det som kan kalles en mjuk sesongovergang?

Før turen til Grue var jeg litt spent på hvordan beina uten både langturer på asfalt og de vanlige karusell-løpene gjennom vinteren. Dermed ble det en litt mer forsiktig tilnærming enn til løpet på samme sted og dato i fjor. Da hadde jeg i tillegg til løp i Snøkuten gjennom hele vinteren også rukket en 10 km i Hoka Vårløp og en halvmaraton i Fredrikstad før jeg fikk det som skulle vise seg å bli årets beste løpsopplevelse i Grue. I år har løpsdeltakelsen begrenset seg til en 5 km snøjogg  i Hamarkarusellen i mars, og den siste tomilsturen på beina var 22. desember. 

Grunnformen er imidlertid god etter en lang og solid skisesong, og den første baneøkta med Kondisgjengen torsdagen i forveien var en positiv opplevelse. Jeg hadde satt meg opp på 1:40 som stipulert sluttid som var vel to minutter bak tida fra i fjor da Ingulf og jeg hadde et perfekt parløp. 

Ryktet om at det går an å løpe fort i Grue Halvmaraton hadde som ventet spredd seg, og det var godt over 230 løpere som skulle fraktes til start. Der må busskapasiteten økes siden vi som måtte vente på den siste bussen, ikke fikk tid til å varme opp annet enn med bagen  på ryggen den snue kilometeren fra riksveien til startområdet.

Etter en kjapp vurdering satset jeg på lang trøye med en t-skjorte over, lange tights  og vanter - men droppet lua. Målet kunne ikke legges lavere enn å holde varmen, og håpet var at snøværet som var spådd å tilta ikke ville legge seg på asfalten. Jeg satset derfor på de nye Nike Alphafly som med unntak av litt jogg på mølla bare var testet på den siste intervalløkta på torsdag. Det skulle vise seg å være en godt valg.

Før start pratet jeg meg bort med klasse- og Sjusjø-kollega Roger, og vi ble stående litt langt fram i feltet. Planen min var å følge Mats Emil som hadde tatt på seg fartsholderjobben til 1:40 fra start og se an etter hvert. Da starten gikk kunne vi ikke stoppe og vente heller, så skravlinga med Roger fortsatte mens vi ventet på å bli nådd igjen av den store 1:40-gjengen. Det passet bra å bli tatt inn akkurat da vi dreide nordover igjen etter 7 km ved Grinder siden trekken fra nord var merkbar. Jeg følte med en gang at det var mer bekvemt å ligge godt innpakket i pulja, men jeg registrerte at jeg i alle fall ikke hadde åpnet for hardt pulsmessig.

Mats Emil og en samlet 1.40-pulje på den første runden.
(Foto: (Løpskonsult)

Ut på den andre runden skjedde det noe med pulja. I krysset etter vel 11 km var det masse folk som heiet entusiastisk samtidig som det begynte å lave ned digre snøkjerringer. Hele 1:40-gjengen med unntak av fartsholderen og en løper til økte farten ganske så markant, og jeg ble liggende mellom gruppa og Mats Emil som fortsatte med cruisecontollen på. 

Henning passerer drikkestasjonen i det verste snøværet.
(Foto: Janne Slorafoss)

Jeg var fortsatt litt usikker på hvordan beina ville oppfør seg på slutten, og torde ikke å gå etter og valgte heller se om jeg kunne spise meg innpå gradvis. Det skjedde ikke, og resultatet ble at jeg ble liggende i ingenmannsland hele den siste mila. De siste 7 kilometerne med merkbar snø og vind midt i fjeset ble derfor tyngre enn nødvendig  Jeg holdt likevel jevn fart med naturlig stigende puls og kom inn foran fartsholderen på 1:39:36 uten å gå i kjelleren. 

Det var spenst igjen i steget i år selv om oppløpssida ble lang alene i
motvinden fra Grinder til Kirkenær. (Foto: Løpskonsult)

I ettertid tror jeg nok at jeg kunne åpnet litt hardere, og ved å ha fulgt litt bedre med i timen midtvegs fått de siste 7 km billigere. Jeg var overraskende uberørt muskulært umiddelbart etter målgang, og er like fornøyd som i fjor da konklusjonen under helt andre forhold var at det "gærartig" med Grue Halvmaraton. Roger tok ut mer på siste delen og kom inn på 1:37 blank og jeg ble 2. mann  i klassen. Jeg setter et stort pluss foran sesongdebuten som jeg har blitt enda mer fornøyd med uka i etterkant hvor det har fungert enda bedre. Antydningen til litt en sliten høyere legg er borte, og ikke minst ser det pr. dato ut som om hamstrings-problematikken er en saga blott. 

Det første kan jeg takke Alphafly for. Sammenliknet med gamle konkurransesko er de ren doping! Ikke antydninger til harde legger ette en ganske optimal halvmaraton på asfalt uten tilvenning er "mot normalt".

Det andre kan jeg takke osteopat Marius for. Fra å tøye og styrke hamstrings uten særlig hell i fem år, overbeviste han meg om at det er for stram muskulatur og dårlig bevegelighet på framsiden som er problemet. Etter daglig stretching på hofteleddsbøyerne, er jeg overbevist om at det er grunnen til den merkbare forbedringen. Jeg håper og tror på en "ny vår" - i dobbelt forstand!

Reportasje på kondis.no

Bilder fra Grue Halvmaraton

ALLE RESULTATER  

10. og tidenes tråeste Troll

Skisesongen er avsluttet på realt vis selv om det verken ble den distansen eller forholdene jeg hadde ønsket meg. Turen fra Venabygdsfjellet til Sjusjøen er spektakulær i finvær, og årets nye mulighet til å skøyte ville jo også gjøre den mer overkommelig. Det var nok derfor jeg tenkte "skal det være, så skal det være" og meldte meg på 120 km med en ekstra æresrunde om Hornsjø. 

Jeg deltok ikke i tidenes raskeste utgave i fjor og har ikke deltatt siden 2019, men drømmen om å få gjenoppleve en av mine tidlige "heisaturer" på like over fem timer var helt klart avgjørende for at jeg meldte meg på for en snau måned siden. Skøytinga har gått bare bedre og bedre siden jeg nesten greide målet om sub-5 timer i Öppet Spår i Vasaloppet i slutten av februar, og jeg var i det het tatt bedre forberedt enn noen gang på oppgaven. 

Allerede to dager før rennet ble det klart at arrangørene ikke tok sjansen på å sende løperne ut på 120 km, og jeg forberedte meg på at det "bare" ville bli 95 km. Andre var nok i tvil om det i hele tatt var forsvarlig å sende 300 løpere på høyst ulike nivåer ut i snøføyka som var meldt. 50 cm nysnø er i og for seg ikke farlig, men kombinert med vind kan det være tøft. 

Jeg konstaterte at værmeldinga slo til da jeg vassa i djupsnøen de noen få hundre meteren fra leiligheten vår til bussen ved målområdet i firetida. Som vanlig er ved sånne anledninger etter vekking av den biologiske klokka i god tid før nødvendig. Jeg elsker det meste med trening, konkurranser og alt som hører med, men hvor paradoksalt det høres ut så hater jeg oppladningen hvor jeg bare er nødt til å ta ned aktivitetsnivået og å gå og vente i flere dager. "Heldigvis" ble det skikkelig drittvær med snø, sludd, regn og vind om hverandre uka mellom drømmepåsken og Troll-helga i år. Det gjorde det jo bare lettere å begrense seg og holde seg unormalt mye innomhus på fjellet. 

Bussen var uvanlig tidlig på Venabu i år, og uten behov for noe som helst slags prepping av ski eller sjekking av forholdene, ble det nesten to timers venting på hotellet før start. Den lille turen bort til start var oppvarming god nok, og jeg ble egentlig overrasket over hvor fast traséen var fra start og hvor glid  det var i snøen. 

Vi var snaut 50 skøytere som startet kl 8, mens omtrent det dobbelte ville komme bak oss et kvarter senere i klassisk. Værmeldinga varslet om at vinden ville være på sør-øst med nedbør hele dagen og tiltagende vindstyrke og overgang til sludd og regn utover dagen, så jeg hadde bange anelser om de høyst levelige forholdene på start ville vare. 

Klassisk-starten på Venabu med 101 til start - 74 kom til mål. (Foto fra rennets facebookside)

Jeg hadde valgt superundertøy med vindtett både over- og underdel, skoovertrekk og hadde med meg 1,5 liter sportsdrikke, 6 géler og 2 svære marsipanbrød som reserveproviant selv om jeg visste at trakteringa på matstasjonen langs Troll-løypa er prima. Regimet var å ta en gél hver time for sikkerhets skyld, drikke jevnlig fra sekken og forsyne meg grovt på hver av de 12 drikke- og matstasjonene over fjellet. Så tenkt så gjort, unntatt på slutten hvor jeg ikke orket de to siste gélene. Jeg følte meg likevel mett og er rimelig sikker på at jeg fikk i meg nok næring.

Første etappe på 25 km over snaufjellet til Øksendalen gikk med til å finne flyten helt alene mens jeg gikk og ventet på at teten i klassisk skulle kom bakfra. Det gjorde det omtrent som bestilt - som et langt tog på ca. 20 mann etter ca. 20 km. Det aller meste fungert egentlig ganske så optimalt fra start. Jeg kunne selvsagt ønsket meg en rygg i motvinden, men kropp, ski, utstyr, glid og til og med forhold overrasket meg positivt. Den eneste negative tanken var at det var litt ømt under tåballen på høyre foten, noe som jeg også har opplevd tidligere i skøyting. Trolig skyldes det at jeg strammer til skoen litt for hardt. Det var imidlertid ikke verre enn at jeg aldri vurderte å stoppe og løsne litt på stramminga. 

Med unntak av at det kom ytterligere noen få klassisk løpere bakfra som hadde gått meg inn med et kvarter, ble det en ganske så ensom ferd i stedvis heftig og økende motvind. Med unntak av de meste åpne områdene der vinden kom litt på tvers, var imidlertid løypa overraskende fast. Det minnet meg litt om skiløping i barndommen da vi også skøytet på gårdsveiene i Tufsingdalen med høye brøytekanter hvor store snøballer hadde rullet ned i veien. 

Halvveis rett før starten på 45 km ved Goppollen var det imidlertid ganske så gjendrevet og bare å sikte etter stolpene som var satt opp langs traséen. Det var også her det ble mer og mer fristende å stake i stedet for å å skøyte, noe som det skulle vise å bli redningen resten av turen.

På de to verste stigningen på siste halvdel opp til Keiken etter snaut 6 mil og til Pellestova etter 80 km var det seigt, gitt. Snøen var bløtere og såpass tett at fordelen av å stå å stake der klassiskere hadde gått ble mindre, og jeg var helt gåen i skøytemuskulaturen. Løsningen ble å stake i de flateste partiene og padle så løst det går an alle steder det gikk litt i mot. På sine steder var imidlertid motvinden såpass sterk at det ble ganske så mye padling på flatmark. Det ble i alle fall ikke mange meterne med dobbeldans på siste halvdel. 

Etter 90-garderen etter matstasjonen ved Lisætra med to mil igjen til mål, fikk vi igjen vinden midt i fleisen. Det var ikke bare en subjektiv følelse om at det gikk trått for en som begynte å tenke litt for tidlig på å komme seg til mål. Klokka viste at jeg brukte 1.10 på de siste 13 km fra Pellestova, men på resultatlista ser jeg jo at det bare var to av de som gikk den korteste distansen som hadde bedre tid. Det var nok trått føre spesielt på slutten, ja....

En litt anonym avslutning av arbeidsdagen. (Foto: EQ Timing)

Det var folk som jeg vet står for en støyt som valgte å bryte eller ikke rakk sperretidene på årets Troll-utgave, og det var nok andre som slet mer enn meg. Nok en gang er jeg godt fornøyd med at jeg har både vilje og evne til å stå løpet helt ut. Jeg var heller ikke denne gnagen i nærheten av tanken om å bryte et løp. Det positive med et realt "slitarrenn" på tampen er imidlertid at det er helt greit at skisesongen er over nå. Vi er midt i april, og selv om det er halvannen meter med snø og trolig en hel måned igjen med skiføre på Sjusjøen, er løpssesongen satt på vant lenge nok i år. 

Status ble tidenes tråeste tur - til og nesten fem minutter tråere enn da jeg staka helt i tåka i 2016:
En trolsk stakemaraton

PS! Selv om jeg ikke hadde det i tankene i det hele tatt på forhånd, ble det da en ganske  så staselig betaling for en et realt dagsverk i Troll-løypa. 10-årsbollen i krystall kan nok brukes det til så mangt, men den vil nok vekke noen minner om at det har jeg jobbet litt for'n. For å være helt nøyaktig: 950 km - 1 x 120 km + 8 x 95 km + 1 x 70 km (pga. snømangel på Venabygdsfjellet i 2012) og 61 timer, 34 minutter og 18 sekunder. Det er bare blåbær mot Bjørn Gjerde og Olav Brunstad som har stilt opp på alle 26. og alltid lengste distanse.  

 

Påske på sitt beste

Ingen påske uten Monsterbakken Opp med Martin som 
ber meg skvise sitronen. (Foto: Knut Erik Landgraff)

Bedre påske for en som er glad i å gå på ski går det vel ikke an å få? Jeg hadde lagt opp til en real treningsuke "i høyden" og fikk det akkurat som jeg ville. Været var med en eneste dags unntak aldeles strålende på Sjusjøen med det som kan karakteriseres som blåswix-føre på formiddagene. 

På ti dager i påskeferien ble det varierte og rikelig med mil, hovedsakelig på ski. Helt konkret så ble det to korte skikonkurranser og til sammen 25 timer og 29 mil, 3-4 korte både gå- og løpeturer inkludert. 

Det har vært enda mer fokus på skøyting enn tidligere i vinter pga. min planlagte sesongavslutning med Troll Ski Marathon i fri stil. Mens jeg tradisjonelt har hatt et forhold 1:2 mellom fristil og klassisk, har det blitt ganske nær 1:1 etter Birken. Totalt vil jeg i vinter passere 2000 km på ski, med 800 km skøyting og 1200 km klassisk. 

Treningsstatistikk 1. - 10. april:

Skirenn 1:
På guttetur til Munksjørennet med Jørgen og Rune palmesøndag.
(Foto: Kristian Moen Bonden)

Skirenn 2: HC og ego har i alle fall to ting felles: Sjusjøen og seige fibre.
(Foto: Lars Freng)

Fordelen med å variere teknikk er at at jeg ikke selv med årets største treningsmengder har følt meg muskulært sliten med sjonglering mellom skøyting, klassisk med feste, staking, løping og restituerende gåturer i påskefjellet. Jeg er jo en kontrollfreak av dimensjoner som liker å ha tall på det meste. Ved å følge med på hvilepuls og andre parametere på klokka, så har jeg hatt god kontroll på balansen mellom restitusjon og belastning - med et unntak... 

En skal vel ikke basere helsa si på stressmålinger, "body battery" og andre tall, men en viss indikasjon gir de. Min erfaring etter et par måneder med ny klokke er at det i all hovedsak stemmer med den subjektive følelsen. Det som overrasket meg denne påsken var hvor store utslag moderat inntak av alkohol gjorde på oppladningen til neste dag. "Body battery" baserer seg trolig på puls og søvnkvalitet, og det er  ikke noe nytt for meg at selv 2-3 enheter gjør noe med begge deler. At batteriet lades bare halvveis opp, selv om antall timer søvn er det samme, overrasket meg. Her må det nok forskers mer.... ! Kanskje gjorde det ekstra stort utslag denne gangen siden jeg hadde mye (rolig) trening i kroppen?

Det ble mye kos på ski denne påsken. 

Skiturer er enda mer kos sammen med  Arild (til høyre).
Her sammen med Dala-nabo Trond på Snørvillen. 

Om det har vært drømmepåske, har denne uka etter påske vært det motsatte. Jeg meldte meg som allerede nevnt på Troll Ski Marathon lørdag 15.04 i fristil rett etter Birken. For å avslutte sesongen ordentlig var planen å skøyte 120 km. Selv om det i skrivende stund er et par dager igjen, er det pga. værprognosene allerede bestemt at hoveddistansen på 95 km blir den lengste utfordring. Med nedbør i bøtter og spann både hvitt og vått, blir det trolig en utfordring stor nok. Det kan også bli snakk om å utvide sperretidene.

Jeg er i alle fall godt forberedt med både Sjusjøen Skimarathon og Öppet Spår i fristil - og er også forberedt på jobbe overtid på lørdag. Jeg brukte jo et par timer ekstra også i 2016 da jeg klokket inn på 7 timer og 17 minutter: En trolsk stakemaraton Jeg kommer helt sikkert til å kjøre vekselbruk av skøyte- og staketeknikk. Det kan jo tenkes at det blir bare et spor som glir, og da blir det fort et stakerenn med lovlig tjuvskate i kneikene. Jeg gleder meg uansett og ser det positive i en ukes dritvær som har gjort det mye lettere å lade opp med lite trening enn om drømmeværet og føret hadde fortsatt en uke til.....

Sjusjøen 7. april 2023

Min Strava-profil

Birken for 25. gang

(Foto: Stein Arne Negård/Kondis)

Birken er det eneste løpet eller rennet jeg får spørsmål på forhånd fra "Gud og hver mann" om jeg skal gå og i etterkant hvordan det gikk, underforstått om jeg greide merket. Det er bare hyggelig det, for Birken er og blir noe spesielt. Den har for lengst blitt obligatorisk for meg, og det blir stadig mer utenkelig at jeg skal stå over. I år var det 25. gang på rad siden debuten i 1995. Med avlysninger i 2007, 2014, 2020 og 2021 skulle det regnestykket stemme.

Det store spørsmålet helt opp til start var altså ikke om jeg skulle gi blanke i Birken, men om jeg skulle satse på blanke ski. Det valget ble enklere å ta med all nysnøen på fredag som jo førte til at TurBirken (tidligere FredagsBirken) og SkøyteBirken ble utsatt til dagen etter. Jeg så for meg både drivsnø og løse stavtak på renndagen selv om værmeldinga var lovende med sol, noen få kuldegrader og litt vind i mot. 

Ski Classics-eliten er klar til start 07:45. 

Smøretipset ang. feste virket også såpass safe at jeg gjorde klar bare et par ski og ventet med nervelaget til Tingstadjordet etter at Vidar og jeg hadde kjørt "same prochedure as last year" med bil fra Sjusjøen og buss fra Håkon Hall kl 0530. 

På start garderte jeg litt på Swix-rådet og la VP50 som de to siste lagene, men var likevel forberedt på at det ikke ville være noe feste fra start.  Det stemte bra, men etter 2 km staking kom jeg godt i gang og var ganske overbevist om at jeg hadde valgt riktig. Det er deilig å kunne porsjonere ut kreftene ved å  variere, og fra min posisjon omtrent midt i pulje 2 var det overraskende få som staket. Jeg fokuserte på å gå avslappet uten å bruke krefter på å skifte spor mer enn nødvendig. Det gjelder å løfte blikket å unngå å bli gående bak en som staker. Før var jeg veldig opptatt av åpningen til Skramstad, men nå så jeg knapt på på klokka før jeg nærmet med Sjusjøen hvor jeg hadde anslått tid til mine faste colalangere.

Jeg fikk første bonusdrammen med cola før Dølfjellet og tok første gélen på tur ned på andre siden - men leverte selvsagt restene på matstasjonen på Dambua. Samme prosedyre i siste bakken ned til Kvarstaddammen og også ned fra Midtfjellet hvor det ble dobbel dose. Jeg greier ikke å la være å bli irritert på klistertubene i sporet i alle nedkjøringer. Noen steder må man løfte opp begge skiene samtidig for å unngå å få klister under skiene. Hva med et kamera på de mest benyttede stedene og statuering av noen eksempler med f,eks. 15 minutter tillegg for noen av de raskeste? Tipper det ville hjelpe!

Jeg skal ikke påstå at det sprutet i stigningen opp til Midtfjellet i år heller. Det siste giret mangler når man ikke har kjørt noen intervalløkter på ski i det hele tatt, men det blir likevel et jevnt bra sig. Det holder jo greit i et så langt renn, men det skulle vært moro å gi litt gass oppover igjen. 

Litt skakk øverst i Kvarstadlia, men ellers i vater over fjellet i år.
(Foto: Stein Arne Negård/Kondis) 

Når jeg har tippa Midtfjellet så er jeg i mål på Birken. Resten er en rus når forholdene og stemningen er som det var både i fjor og i år. Det var ikke så verst vorspiel på Nysæteråsen og i kneika opp til Midtfjellet heller, men det er fra Fjellelva og innover man får "ståpels" på armene og frysninger nedover ryggen. På myra før stadion var det en som skrudde på Vazelina akkurat da jeg passerte to digre høyttalere slik at jeg skvatt ut av sporet. Snakk om trøkk!

Som jeg oppdaget i fjor var det ikke noen vits å sjekke tavla med merketider verken på Kvarstad eller Sjusjøen - rett og slett fordi vi som startet i de to første puljene ikke blir tatt med i beregningen. Siden jeg konstaterte at jeg var ganske på skjema til colasjenkerne mine, visste jeg det ville bli rundt fjorårets tid på 3.50. Det ble som ventet et par glatte km også  på slutten, men med like god glid som alle andre jeg kunne sammenlikne meg med og trygt feste i 50 km, hadde jeg egentlig ganske så optimale ski. 

Det er tilfredsstillende å fullføre såpass uberørt etter nesten 2 timer i sone 4 og 1 time i sone 3. For  sammenlikningens skyld hadde jeg bare 1 time i sone 3 og hele 4 timer i sone 2 i Öppet Spär for tre uker siden. 

Strava mener jeg har hatt en viss formstigning det siste halve året....

Formen og overskuddet var som forventet bedre nå, og jeg traff bra med oppladingen med litt trøkk annen hver dag den siste uka. En times konkurranse i fristil (Kittillirennet) søndag, 5 km løp (Hamarkarusellen) på tirsdag og noen små impulser i relevant teknikk og terreng sammen med Jan Erik i "TorsdagBirken". For øvrig la jeg inn to hviledager onsdag og fredag. 

Plasseringsmessig ble det litt ned fra i fjor til 50. plass selv om jeg kom inn på to og et halvt minutt bedre tid - 3:47:38. Årets beste renn på årets best skidag - så langt! Skisesongen er langt fra over. 

Med kitling i magen i Kittillirennet

På start for 8. gang i vinter.
(Foto: Helge Bonden)

I helga ble det på'n igjen, gitt. Det var ikke planlagt egentlig, men det passet seg endelig å få deltatt i et lite kjent men tradisjonsrikt renn i Trysil. At Kittillirennet gikk i fristil, gjorde det egentlig enda mer fristende som en gjennomkjøring en snau uke før Birken. Det 3. skøyterennet så langt i vinter - og det kan fort bli et par til. 

Det var ikke så lenge siden jeg ble klar over rennet som går mellom Flendalen og Engerneset, men rennet som arrangeres av UL Flendølen og Gløtheim IL hadde faktisk 40-årsjubileum i fjor. Det var et av de ytterst få turrennene i gamle Hedmark fylke som jeg ikke har deltatt i. Det er alltid spennende med nye traséer, og jeg har heller aldri vært i  Flendalen tidligere. Altså en ekstra god grunn til å ta turen og sette av dagen. Engerneset har jeg passert mange ganger, men grenda helt sør i Engersjøen har kun vært stedet halvveis mellom Elverum og barndomshjemmet midt i Tufsingdalen. 

Med transport fra mål til start i veldig god tid før rennstart, rakk jeg å sette en uoffisiell pers allerede før rennet startet. Men en drøy time til overs, gikk jeg en drøy mil langs løypa før fellesstarten midt på dagen. Faktisk så ble "oppvarminga" så godt som like lang som renntida i det 18 km lange skøyterennet. 

Starten  i Flendalen (Foto: Helge Bonden) 

Starten gikk, og halvparten av de 20 i feltet forsvant fra meg opp den første bakken. Litt trå både ski og muskulatur virket det som denne dagen, og jeg fant ikke helt flyten før på det høyeste punktet hvor jeg snudde på oppvarminga. På de flate myrene fikk jeg kontakt med Martin som nok hadde åpnet i hardeste laget. Selv om det ikke var noe drikke å få som forespeilet ved passering av vegen til Bittermarka, fant jeg flyten når det ble "pansertrasé" derfra og helt inn . (Jeg tror forresten at de som stod på drikkeposten hadde ventet så lenge etter at de forrige passerte at de ikke trodde var flere med - uten at det spilte noen rolle for meg.) 

Jeg fikk et flott utsyn over dalen med Trysilelva under meg, og jeg gledet meg til dagens fartsetappe med 250 høydemeter på de neste 3 kilometerne. Selv om det pga. nysnø ikke var superraskt føre, gikk det såpass unna at det var ikke fritt for at det kitlet litt i magen i et par av de varslede svingene. Med motorveibredde nedover lia var det uansett ingen fare, men jeg fikk en fiks idé om hvorfor det heter Kittilia her.... En sjekk på Strava viser at jeg var oppi vel 50 km/t på det meste, og at snittfarten i det  3,7 km lange segmentet "Kittilia ned" var på ca. 40 km/t. Moro med fart når man har kontroll!

Nedtellinga med gule skilt fra 5 km og inn synes jeg også gikk ganske radig, og jeg merket at Martin måtte slippe litt i de korte padlekneikene som avløste dobbeldansen nordover dalen. Sola hadde også tittet fram og det ble i det hel tatt en fin skitur i ukjent lende. 

I mål på 1.01.44 på 18,3 km.
(Foto: Siri Anne Stengrundet) 

For kuriositets skyld kan det nevnes at jeg hadde akkurat samme snittfart (3:26 min/km) i Kittillirennet som i det fem ganger så lange Öppet Spår for 14 dager siden - men så er høydeprofilene ganske forskjellig da.

Sosialt samvær med muligheter for å smake på lokalt produsert mat før premieutdelingen satte en spiss på hele dagen. Det slo meg at til tross for at det var en lang liste med premier som skulle fordele, var det så godt som ingen som hadde forlatt samfunnshuset før hele arrangementet var avsluttet. Et godt tegn, og i sterk kontrast til mange mer kommersielle arrangementer der flere trinn på seierspallen ofte står tomme når dagens herderbevisninger skal deles ut. 

Hele scenen full av premier på lokalet i Engerneset.

REPORTASJE MIN PÅ KONDIS.NO:

KRISTIAN OG ANITA MOEN BONDEN BEST I KITTLILLIRENNET