En stor maratonopplevelse

Etter helgas maratontur til Tyskland finanssenter er jeg en rikere mann. Ikke pga. pengepremier, ny BMW eller annet gods og gull, men på store opplevelser som kommer til å glimre i lang tid framover. Det var i virkeligheten bare 64 små sekunder og et enda mindre øyeblikks uoppmerksomhet som skilte årets store høydepunkt fra også å bli det største jeg har opplevd med løpesko på beina.

Når målet høyt og tydelig var definert til 2.59.59 og det står 3.01.03 på diplomet, så går det ikke an å bortforklare at målet ikke ble nådd. Men jeg tror jeg likevel jeg tar sjansen på å rangere dette løpet som min "beste fiasko noen sinne"! Fordelt på alle de 42 kilometerne gikk det altså et og et halvt sekund for sakte i Frankfurts gater, så sånn det kan vel sies at jeg var "nære unna"....

VORSPIELET:
Hele turen ble en stor opplevelse for lille meg - mye takket være reisefølget som jeg litt tilfeldig fikk gleden av å dele hele helga med. Jeg hadde riktignok fått et tips om hotell av Kondis- og  Sportsblogger, Frode, men vi hadde ikke avtalt noe felles verken ut- eller tilbakereise. Til tross for at jeg har 50 maratonløp fra tidligere, anser jeg meg som "førstesreisgutt" i denne sammenheng siden mine tidligere maraton utenlands har vært organiserte Kondisturer til Stockholm. Med de fem stødige "bykarene" Vidar, Harald, Trond Inge, Steinar og Frode i følget, kunne jeg senke skuldrene og fikk forberedt meg optimalt. Igjen takk for turen, karer!

Vidar, Harald, Trond Inge og Frode på T-banen.

At verden er full av tilfeldigheter er en kjent sak, og ved avreise lørdag formiddag fikk jeg et nytt eksempel på det. Hvem er den første jeg drar kjensel på ved innsjekking på Gardermoen? Jo,  romkameraten fra min første Kondistur til Stockholm Maraton i 2007, Morten fra Gjesdal. Artig å treffes igjen, Morten!

Flyplassen i Frankfurt er Europas nest største og det tar litt tid på finne fram både for en forsiktig  tufsingdøl og adskillig mer rutinerte globetrottere. Etter litt fram og tilbake kom vi oss på T-banen til Sentralbanestasjon i byen hvor hotell Savoy lå like ved. Helt greit hotell, men heller ikke mer. Flere av de andre i følget hadde bodd der tidligere og det ble valgt pga. sin vesle spa-avdeling i toppetasjen, og sin meget sentrale beliggenhet bare noen minutter fra  den store messehallen hvor det meste før og etter løpet foregår. Vi tok turen til startnummerutdelingen og den svære messen straks etter ankomst, og jeg lot meg imponere minst like mye som da jeg deltok i Stockholm Marathon for første gang for fem år siden. Masse folk overalt, men ingen køer for å få det en skal ha. For min del ble det ingen store innkjøp. Jeg prøvde de nye, lette Asics-skoene med ny teknologi i hælen, Gel Lyte 33, men måtte avstå pga. at min størrelse var utsolgt akkurat der og da. Synd, de virket herlige på foten, og Vidar fikk seg et par.

Fra v.: Vidar, Harald og Frode gjør unna de siste forberedelser.

Ellers ble det litt pasta og Clausthaler før retur til hotell og mer påfyll på en italiensk restaurant i nabolaget. Ikke like mye tysk systematikk der, men maten var bra og min innbakte pizza gikk ned sammen med en seidel med ordentlig øl (!) som jeg ved en misforståelse fikk i stedet for min bestilte Clausthaler. Tror nok ikke det gjorde den store forskjellen, og forberedelsene og hele oppladningen gikk også på skinner. Det vil si det ble litt fokus fra de andre gutta på "whiskeystemmen" min som jeg våknet med to dager før løpet. Den bekymret meg egentlig ikke, selv om det langt fra var godvær da vi ankom Tyskland med sludd og nullføre. Det var imidlertid meldt "godt norsk løpevær" på søndag med kuldegrader fra morgenen, men klarvær og sol som ville gi noen få varmegarder under løpet. Det eneste som bekymret meg var egentlig  vinden.

Tommelen opp like før start!

Etter en uvanlig indre ro i kropp og sjel og god søvn, var jeg bevisst på å spise en lett frokost tre timer før start som gikk kl 10 etter den justerte sommertida. Også det fungerte helt perfekt. Jag hadde ingen problemer verken før eller underveis i løpet med næringstaket og magen. Jeg var på plass i feltet et kvarter før start etter litt småjogging rundt Festhalle, og dette lovet det aller beste.

På start ble jeg stående sammen med to som jeg kjente igjen fra Hytteplanmila helga i forveien, Kari Langerud og Yngve Thoresen. Praten gikk og plutselig var det dags. Det slo meg at der stod jeg klar til å yte mitt beste med en selvfølgelig ro som om jeg var verdens mest rutinerte maratonløper, mens jeg på korte løp på kjente og kjære stier nesten er overtent. Paradokset skyldes at det er lang tid å gjøre det på i et maratonløp for en ”slow starter” som meg slik at jeg ikke trenger å være så på hugget fra start. I tillegg visste jeg innerst inne at jeg denne gangen hadde forberedt meg optimalt.

MARATONFESTEN:
Etter halvannet minutt passerte jeg startstreken og spasererturen gikk over til joggetur noen hundre meter før jeg var oppe i marsjfarten som var forhåndsprogrammert til 4.15. Etter en km passerte jeg reisekamerat Steinar og vi utvekslet km-tider. Jeg meldte tifreds om 4.23, mens han tydeligvis hadde stått litt lenger fram i feltet og hadde brukt 4.40. Fra første meter kjente jeg at det var en god dag for mine undersåtter, og marsjfarten ble ganske raskt oppgradert til 4.10 som Trond Inge hadde sagt han skulle åpne på. Etter ca. 5 km dukket dagens andre gule Oppegård-singlet opp og jeg ga meg til kjenne for Frode som la seg bak og følte på farten et øyeblikk. Første 5 km gikk på i underkant av 21.30 og jeg var ”likt med skjema” til 3 blank som Per Jorsett sikkert ville ha sagt det. På den første mila ble også president Tim passert og vi var skjønt enige om at vi hadde god tid på oss til å rekke flyet.

Med høy løpsmoral mellom høyblokker.

10 km gikk unna på 42 minutter, og nå hadde jeg løpt meg akkurat passende varm i trøya. Pga. vinden og den lave temperaturen valgte jeg langermet trøye under Norge-singletten og tynne løpervanter. Blink igjen! Ikke var jeg kald - og ikke ble det for varmt heller. På den første mila snor løypa seg gjennom sentrum på kryss og tvers, og enkelt steder er gatene litt smalere slik at horden foran bremser litt opp, men jeg løp hele vegen med en utforbakke-følelse. Det gikk utrolig lett, og jeg var klar over at her må det holdes litt igjen. Likevel slo jeg blikket ned på klokka et par-tre ganger og konstaterte nokså overrasket at det stod et 3-tall først. Sann fortsatte jeg bare å kose meg. De tre 5 kilometerne mellom 5 og 20 km gikk unna på henholdsvis 20.39, 20.48 og 20.46, dvs. 4.08-fart.

Rett før 20 km-skiltet fikk jeg øye på de oransje ballongene som 2.59-fartsholderne løp med. De måtte ha åpnet overraskende fort, og de hadde egentlig forsvunnet ut av tankene mine selv om planen var å følge dem fra start. Jeg så de rett og slett ikke der jeg kom inn i feltet relativt langt bak i første ”wave”. Ballongene ble nok fulgt av anslagsvis hundre løpere, og jeg la meg ved siden av en knall oransje trøye som jeg lett dro kjensel på bakfra. Det var Ole Arne Eiksund som jeg på forhånd visste var ute i samme ærend som meg – sub. 3 timer. Jeg fikk kjapt bekreftet det jeg allerede visste at han lå perfekt an ift. skjema, og jeg la meg tett innpakket midt i klynga for ikke å ta mer vind enn nødvendig. Perfekt opplegg!

Vegen blir til undervegs er det noe som heter, og hodet produserte fortsatt bare positive tanker. Planen var nå å se an farten til ballonggruppa den neste mila fram til 30 km selv om jeg følte at jeg kunne forsert ytterligere i feltet. Vinden var merkbar fra siden og tankene var snusfornuftige. I neste øyeblikk visste det seg ironisk nok å bli skjebnesvangert. En løper gikk i bakken rett foran meg med en lengre strofe med stygge (tyske?) gloser, og jeg fikk så vidt hoppet til siden sjeleglad for at jeg ikke ble revet med. Jeg slapp med skrekken, trodde jeg, og la meg helt til venstre i gata og fortsatte uten å ha tapt mer enn noen sekunder på unnamanøvreringen.

Rett etterpå smalt det i høyre leggen og jeg fikk øyeblikklig ”krampa tar meg- følelsen”. Kjappe, løpende vurderinger blir gjort og jeg var på nippet til å stoppe helt opp for prøve å tøye den ut. Jeg fikk i stedet strukket ut leggen i fart ved å lande ordentlig på hælen og greide å fortsette, men med en altoverskyggende tanke i hodet: Her måtte jeg for all del unngå at leggen knyter seg helt. Følelsen har jeg hatt mange ganger tidligere også, men da har den kommet snikende et aller annet sted mellom tre og fire mil. Nå kom det som skutt halvveis. Hvorfor? Det spørsmålet var jeg ikke opptatt av i det hele tatt der og da. Fokuset ble brutalt snudd fra rosenrøde tanker om sub-3, negativ splitt og pers - til å sette hvert eneste steg slik at det hogg minst mulig i den j…. tjukkleggen.

Svaret på spørsmålet fant jeg først to dager etterpå da jeg vel hjemme tok fram massasjeoljen for å pleie min knallharde legg. Den var til min store forskrekkelse mørk rød, eller nesten lilla! Umiddelbart skjønte jeg hvorfor: Løperen som falt rett foran meg i feltet slo beina borti leggen min i det han falt og forårsaket den bråe stivheten i leggen. Urutinert å ligge så tett i et felt hvor det er så god plass, vil jeg bebreide med selv for en tid framover, men lite å gjøre med nå.

Flyten i løpet ble helt ødelagt før halvveis som ble passert på oppskriftsmessige 1.28.20. Selv om jeg unngikk den store sprekken, ble det en over to mil lang kamp for ikke å tape for mye på hver km. Et grovt overslag i et etter hvert slitent hode sa at hvis jeg unngikk km-tider over 4.30 ville det likevel ”gå veien rakt til himmels”. Dessverre strøk både hodet og beina i den avgjørende prøvelsen. Det ble bare nesten, men jeg har ingen ting å skjemmes over hva innsatsen angår. Det skortet bare på evnen til å tåle smerten.

Det bikket 22.30 på fem-kilometeren mellom 35 og 40 km, og dermed visste jeg at slaget om Frankfurt var tapt. De siste 2195 meterne måtte den tapre krigeren ha nesten ti minutter på selv om han prøvde å manipulere seg selv med at var klokka var startet for tidlig osv. Gang på gang prøvde jeg å øke farten og holde følge med noen små puljer som kom bakfra, men det ble for haltende og tungt. Litt svimmel svingte jeg inn mot hallen og prøvde så godt jeg kunne å nyte følelsen av å ”spurte” inn på den etterlengtede røde løperen omkranset av lettkledde duskedamer akompangnert av heftig musikk og jubel fra den stappfull Festhalle. Her var det fest å løpe i mål selv for en slagen mann!

Endelig på den røde løper - men for seint!

NACHSPIELET:
Rett etter målgang var det bare en ting som stod i hodet: Å fortsette å gå. Å sette seg ned ville garantert bety kramper i leggene. Jeg fikk den staselige medaljen over hodet og repliserte med et skjevt smil og «Danke Sehr!» Skuffelsen over ikke å ha nådd målsettingen overskygget gleden over å fullføre under de festlige forholdene.

Jeg tuslet rundt i et mentalt vakuum, bare avbrutt av en liten prat med Ole Arne som med 3.00.20 var enda nærmere målet enn meg. Jeg fikk etter hvert bestemt meg for hva jeg hadde lyst på i det rikholdige næringstorget i bakgården. Magen bestemte seg for en Clausthaler som jeg nok brukte en halvtime å få ned mens jeg fikk slitt meg opp trappene til de stappfulle tribunene for å oppleve stemningen før jeg kjempet meg opp enda flere trapper til tøyoppbevaringen. Smart med sånne fasiliteter innendørs, samtidig som det ikke var noe stress med å få av seg løpstøyet som langt fra var gjennomvått!  Før det  ble det tid til en grundig evaluering med Øystein som også gikk på en smell vel halvveis pga. hold men likevel var drøye fire minutter foran meg i samme klasse.  Deretter bar det innom kiosken, og både is og sjokolade gikk ned på høykant på veg tilbake til hotellet. Ikke noe å si på næringsvettet lenger!

Nina Wavik Ytterstad og Kari Langerud.

Det passet bra med litt tid for meg selv i bassenget og badstua i spa-avdelingen på hotellet for å bearbeide tankene før kveldens sosiale «After-run». Skuffelsen var rensket ut, og nå var det bare å glede seg over andres suksess. Trond Inge var reisefølgets store helt og inviterte til champis på rommet etter å ha underskredet 3-timersgrensen for første gang. Grattis, Trond Inge – meget fortjent. Det smaker ekstra når en har jobbet hardt for å oppnå noe, uansett arena! Det ble en morsom start på feiringen som fortsatte på den irske puben i nabolaget med både fotballkamp, mer «væskegjennoppretting» og etter hvert middag. Litt utpå kvelden fikk vi besøk av følget til Mr. President, Tim, og ekstra høy ble stemningen da også dagens ferske norske klasserekordholder i K50-54 år, Nina, (2.51.04) stakk innom sammen med Kari, Yngve og Øystein. Det var nok ikke bare jeg som var imponert av den ungdommelige (snart) 50-åringen.

Kvelden ble avsluttet i god tid for å kunne nyte en lang frokost før avreise mandag formiddag. Med snøvær på Gardermoen, ble det et par timer ekstra på flyplassen i Frankfurt hvor det dermed ble god tid til å diskutere løpet med andre nordmenn på veg hjem. Min første utenom-skandinaviske maratontur ble en så en rik opplevelse at jeg er allerede i gang med å planlegge nye. Det er nemlig fortsatt mulig å bli en av de 40 000 som får plass i Berlin 29. september 2013. Før det avslutter jeg årets maratonsesong med min 5. på norsk jord i den nye løypa på Jessheim nøyaktig tre uker etter Frankfurt.

PS! Etter at den verste irritasjonen over de 64 sekundene har gitt seg, er det ikke vanskelig å finne trøst i tallene. Det var tross alt min beste maraton på fem år og min sjette beste av alle 51 siden 1996. Aldersjustert var det min klart beste noen gang, og den tilsvarer 2.39.16 på seniornivå. På WAVA-tabellen gir det 78,43 % av verdensrekordnivå i min aldersklasse, og jeg klatret til 15. plass på årsstatistikken i M50-54 år.  Jo da, det ble en festlig fiasko i Frankfurt!

Ikke Colgate-, men det litt mer ukjente Clausthaler-smilet
var på plass ganske raskt etter målgang.

WORKOUT I ENDOMONDO
              

LOGG I GARMIN CONNECT
          

RESULTATSERVICE
        

REPORTASJE PÅ KONDIS.NO
           
VIDEO MED MINE PASSERINGER

FRANKFURT MARATHON-PHOTOS